Romantikk

I dag, kjære lesere, vil jeg gjerne lære dere litt mer om romantikk. Forhåpentligvis har mange av dere tatt lærdom av hvordan forholdet skal pleies ved å lese innlegget om bryllupsdagen vår for en tid tilbake. Way to go!

Nå har det seg altså sånn at min bedre halvdel var på en aldri så liten rundreise, business not pleasure (i hvert fall hevder han det) for en tid tilbake, og siden han låste seg inn noen timer før jeg kom hjem fra jobben, forventet jeg intet mindre enn å bli møtt av et blomsterhav og gjerne tente lys á lá Madonnas "La Isla Bonita" da jeg trøtt og utmattet satte foten innenfor døren. På de billige "skiferflisene" altså. Med varmekabler. Men er det noe jeg liker enda dårligere enn uromantisk oppførsel, er det å bli skuffet. Som enhver ultramoderne, likestilt kvinne tok jeg derfor turen innom nærmeste hjørnesjappe hvor det sto noen visne kvaster i appetittlige sorte plastbøtter. Raskt og effektivt ble de rosa rosene jeg valgte ut (husk, folkens: romantikk, romantikk) slengt inn i en flott, ikke-resirkulerbar, gjennomsiktig plastbærepose med håndtak. Uten vann, selvfølgelig. Det er en gammeldags oppfatning av levende blomster trenger denslags for å holde hodet over vasekanten noe særlig over 12 timer. Uansett; formålet var følgende: dersom min mann mot formodning ikke hadde rukket å ordne alt det mitt hjerte begjærte, ville jeg liste meg stille inn, klemme blomsterkvastene ned i en smekker vase og gi dem litt vann for syns skyld - deretter liste meg ut og låse meg inn på nytt, for så å bli hoppende glad over de nydelige, kortstilkede, rosa-ish rosene fra Alis Halal & Blomster. Dette lille trikset skulle vise seg å komme godt med. For det var verken La Isla Bonita eller Blomster-Finns hemmelige elskovsrede da jeg kom hjem. Istedet var det dette:

Så ultraromantisk! Min mann hadde tydeligvis forstått hvor mye jeg hadde savnet ham disse to ukene, og derfor virkelig lagt seg i selen for å lage stemningen gjenkjennelig for meg. Å legge igjen MYE seg på kortest mulig tid slik at hjertet mitt skulle hoppe over noen slag i ren lykkerus over å ha ham hjemme igjen. Noe av det mest sjarmerende jeg vet med min mann, er nemlig hans enestående evne til å rydde søppel av veien. Jeg blir nemlig veldig amorøs av sjokoladepapir på dolokket. Tags fra nye klær på hodeputa. Potetgullposer under sofaen. Og i all særdeleshet blir jeg veldig rørt når dette søppelet har funnet veien så nær, så nær til søppelbøtta. Bare ikke helt.

Slik at spenningen i forholdet bevares. Det er gutten sin, det, tenker jeg. Hva er vel roser? Og sjokolade? Eller en naken mann på sengen med én av de langstilkede, store rosene horisontalt plassert mellom de kritthvite og uborede tennene? Romantikk, kjære dere, er det som møter oss hver dag. Ikke kunstige konstellasjoner som kan kjøpes for penger. Håper dere fikk dere en oppvekker nå. Når det gjelder de rosa rosene; her følger statusrapport for deres liv og levnet. Jeg har dessverre ingen tidslinje, men jeg kan avsløre at jeg både rakk å blunke og svelge et par ganger før de diskret begynte å kneise med hodet for meg.

(Iphone-apper gjør selv halv-komposterte roser skjønne)