Ingen røyk uten brent plastikk

Jeg hadde omsider kommet meg etter den dypt traumatiserende episoden med Shell på nedsiden av Radiumen. Det var nesten så smilebåndet så smått begynte å få leamus av hele episoden. Til og med hadde jeg begynt å se lysere på omstendighetene. Det er jo tross alt snart vinter, og gubbevares så billig strømmen kommer til å bli med all den herrrlige nedbøren vi har hatt i det siste. Det betyr at jeg kan ha det varmere enn det som komfortabelt er, med god samvittighet overfor den tynnslitte fake-Mulberry-fra-fineste-Bangkok-lommeboka mi. Jeg kan gå naken inne, faktisk. Så varmt kan jeg ha det.

Men gleder er alltid kortvarige. Hadde ikke før begynt å ane omrisset av noe som kunne ligne en positiv følelse, før den var der. Telefonen som ødela alt sammen. Dagen min. Fake-Mulberry-lommeboka. Forholdet til Gjensidige Forsikring. Forholdet til teknisk avdeling hvor jeg jobber. Gla´tonen med NAF. Og så videre! Midt i en hektisk arbeidsdag ringer altså telefonen, og siden jeg er i ekstra godt humør, sier jeg både hei og navnet mitt da jeg svarer, istedet for det sedvanlige "hmmm?". Hvorpå en stemme i den andre enden sier noe som for meg oppfattes som: "dommedag er nær, om ikke allerede her." Og jeg løper ut på parkeringsplassen i panisk angst, bare for å bli møtt av to mannebein med ansiktene (og lungene) fulle av røyk og en ansiktsmine som mer enn impliserte at denne episoden var høyst uvelkommen. Røyken kan ikke Tiedemands tobakksfabrikk lastes for, å nei.

Dette var noe ganske annet enn en helt alminnelig røykepause i staten. Det var nemlig bilen min som sto for KOLS-moroa. Et øyeblikk lurte jeg på hvorfor i all verden gutta på teknisk hadde fyrt opp pølsegrillen rett foran elbilen min. Og attpåtil hadde vært forutseende nok til å medbringe ikke bare ett, men to, badass brannslokkingsapparater. Jeg burde selvfølgelig visst bedre. Med min karma er det sannsynligvis livet som gjødselsbille som står for tur etter at jeg har pint meg gjennom mitt nåværende. Bilen min, eller i hvert fall deler av den, hadde faktisk funnet det for godt å ta fyr. Og det lukta ikke godt. Verken i konkret eller overført betydning.

Så da var det bare å hive seg på tråden til Helgelands store telefonstolthet hos NAF igjen. "Jepp, det er meg igjen. Hun som nærmest fikk epileptiforme kramper utenfor Shell nedenfor Radiumen for to dager siden, og som sa ikke-veldig-pene ting til fyren med Karmøydialekt bak disken. Du husker meg, ja? Hyggelig." Deretter samtalen med elbilverkstedet: "Du får åpne panseret og se hvor det ryker fra." Og jeg bare: "Hva? Kan man åpne panseret på denne skiten? Er det ikke som hos Rolls Royce, at dere rykker ut med helikopter og fikser motoren under det plomberte panseret?" Tørr latter fulgte. Jeg måtte faktisk åpne panseret. Grøss. Og der var det en del dingser som jeg aldri har sett for mine blågrågrønne-ish øyne før:

Og jeg bare: "det ryker en god del fra den svarte boksen, og det lukter plastikk." Og de bare: "hvilken boks?" Og jeg bare: "hvordan i helvete kan jeg vite det?" Og så videre. Heldigvis hadde gutta fra teknisk på dette tidspunktet innsett at jeg var like langt fra noen mekaniker som jeg var fra forstanden, og tok over talatuten. Og så kom NAF. Igjen. Ikke den kjekke drammenseren denne gangen, mmen lell. Og i morgen kommer det vel en aldri så liten oppkvikker av en må-betales-på-stedet-regning, Mastercard godtas ikke, for "reparasjon av utbrent bilvrak inkludert heftig støvsuging av ymse mat, hår -og kosmetikkrester fra interiøret." Skyt meg. Nå. Det kalles barmhjertighetsdrap, og jeg tror ikke det er straff for det. Nesten.