Kjære muffinser!
Fra stormen som har herjet i kommentarfeltene den siste tiden, er det åpenbart at savnet dere har følt under min selvpålagte ferie, har vært betydelig. Jeg beklager på det sterkeste at bloggen har blitt behandlet stemoderlig den siste tid. Ikke har jeg noen god unnskyldning å vise til, heller. Det var bare et lusent, fireårig doktorgradsarbeid som skulle ferdigstilles. Ikke noen store greier. Så igjen; beklager.
Siden jeg ikke har fått blogget på så lenge, har jeg naturlig nok masse innestengt frustrasjon jeg må få utløp for. Jeg tror først ut i rekken av mobbeofre blir NSB. Jeg hadde den stusselige ære av å være deres "gjest" da jeg etter hele to dagers vinterferie måtte rykke tilbake til datamaskinen og mitt manglende liv igjen. Til alt mulig uhell presterte jeg å bli sulten på turen. Dette til tross for at jeg jo ikke, som planlagt, fikk jobbet likevel. Internettet som NSB reklamerer med, det kan sammenlignes med postgangen under den amerikanske borgerkrig. Treigt. Nei, forresten - ikke-tilstedeværende er et mer riktig begrep. Den lettere androgyne konduktøren synes ikke det var noe å skrike opp om, for nettet virket da vitterlig i kafévogna. Alle lovnader oppfylt, altså. Problemet var bare at det ble smått problematisk å holde laptopen med den ene hånda og skrive med den andre. NSBs nye, minimalistiske stil tilsier nemlig at det skal være færrest mulig sitteplasser i kafévogna, følgelig ble laptopen forvandlet til en hand-top.
Men hvor var jeg? Jo. Grøss. Mitt gastrointestinale system gjorde kraftig opprør mot å ikke ha blitt tilgodesett med annet enn et mykt hytteknekkebrød fra morgenen av, og jeg måtte legge handtopen tilbake i veska for å prøve å ta til meg næring. Jeg burde ant uråd allerede da. Det gikk omsider opp for meg hvorfor NSB kjører minimalisme på alle plan: for å få plass til køen som hoper seg opp i og utenfor serveringsvogna. Joda. Ti minutters venting i samling med skrikerunger, hengslete fjortiser som ikke kan uttale "bruschetta", premenstruelle mødre og en brokete forsamling venninner i menopausen. Førte meg til alters. Til disken. Til et steinansikt av en uniformbekledd kvinne som mest av alt lignet en robot. Smilemusklene hadde ikke vært trent på noen år. Det eneste NSB hadde på menyen som var lavkarbo, var kyllingklubber. Whateva. Det virket svært forlokkende i sammenligning med den utflytende, karboproppede spinat"paien" (lefsa) i varmeskapet, så jeg slo til. "Det kan ta litt tid". Jeg: "hvor lang tid?" "Det er vanskelig å si hvor lang tid." Jeg: "er det snakk om fem minutter, ti minutter?" Hun: "vanskelig å si." Jeg: "eh?" Hun (synkront med himlende øyne og med sin sedvanlige robotiske stemme): "Ti minutter. Kanskje."
Hun videresender beskjeden til en fyr med en kledelig bukstram vest, hvitbleket hår og permanent som sannsynligvis hadde rundet halvt hundre og vel så det (både fyren og permanenten, egentlig. Tror det var surpermanent.). Han tar ordren i mot med betydelig likegyldighet. Han har det jo så travelt, stakkars. NSBs a la carte består jo av hele fem retter. Pølse, pizza, varm baguette, kyllingklubber og spinatpai. Pluss noen lusne godterier som ligger tilfeldig henslengt foran kassaapparatet til Robotkvinnen. Du vil ikke tro hvor mye det krever å styre kjøkkenet på kafévogna. Jeg mener: én baguette i ovnen, en annen ut og bort til et bord fem meter unna. Deretter en pizza ut av det roterende varmeskapet. Så kanskje en halvkald pølse ut av den rullende grillen. Om litt må man kanskje til og med fylle på med noen pølser. Men ikke mange nok til at de risikerer å bli varme før de rekker gapet til kunden, skulle tatt seg ut! Goshameien. Rocket science. Ikke rart man må anta en hoven mine og behandle kunder som illeluktende luft.
Og det kan jeg si her og nå. Det å være en ansatt i midtlivskrisa på NSBs kafévogn er ikke ensbetydende med god tidsberegning. Ti minutter ble til femten. Til tjue. Til femogtjue. I de tre kjerneforskerovnene til fyren med det platinablonde håret, så jeg ingen kyllingklubber. Robotkvinnen og Surpermanenten så at geipen min begynte å gi etter for tyngdekreftene. Opptil flere ganger, med samme likegyldige mine som de lærte på NSBs kundeservicekurs. Ingen unnskyldning, ingen tidsangivelse for når kylling-slakteavfallet var tilstrekkelig likt kull. Til slutt oppdager den usedvanlig oppvakte Robotkvinnen at oi, Surpermanenten hadde hatt det så travelt med pizzaen og pølsene sine at det sunne alternativet kyllingknokene hadde gått i den berømmelige glemmeboken. Robotkvinnen trekker på skuldrene. Putter inn broilerføttene selv. Sier ingenting til meg. Etter ytterligere ti minutter henter jeg fram Blikket og spør med gretten røst: "Skulle tro de kyllinggreiene begynte å bli ferdige nå!" Likegyldig skuldertrekk fra Robotkvinnen. Lavt stoffskifte-bevegelser ut av komfyren som for lengst kunne trengt umiddelbar sanering. Overleveres - til syrlig anerkjennelse fra Surpermanenten, som synes det er viktigere å fylle opp den allerde fulle serviettskuffen enn å vie sine kunder så mye som et anstrengt grin. Ingen "værsågod", ingen "beklager at det tok litt tid". Det begynte til og med å irritere meg at disse elendige NSBs undersåtter sikkert kan nyte godt av Jernbanepersonalets gullkantede forsikringer. "Synd for dere, jævla gnomer", tenkte jeg. "Dere skal få spalteplass i bloggen min i neste øyeblikk". Hirr hirr.
Hvordan kyllingavfallet smakte? Like gustent og tamt som personalet som tilberedte det.
