Religion

De Perfekte Foreldre

The commonest fallacy among women is that simply having children makes one a mother—which is as absurd as believing that having a piano makes one a musician. - Sydney J. Harris -


På radioen i dag, på vei inn til jobb, hørte jeg noe som gjorde at innholdet i kaffekoppen jeg holdt i min ene hånd satte seg grundig fast et sted mellom svelget og luftrøret og ga meg et realt hosteanfall: Det anbefales nå fra høyeste hold at mødre, i tillegg til de nye, moderne fedre - de som tviholder på barnevogna på tur gjennom Frognerparken mens de utstøter gutturale lyder som visstnok skal simulere babylyder og tidvis sipper belevent til sin machiato, tidvis gløtter i boka "How to raise your kids for dummies" - går på et kurs for å bli flinke foreldre. Med andre ord kan det synes som om den godeste Sydney Harris var inne på noe da han kom med ovenstående sitat. Det er nemlig slik at, akkurat som du må kurses for å mestre et piano, må du gjennom det samme for å kunne fostre opp et barn til å bli en normal, sunn, avslappet skapning.  En mor kunne sågar fortelle over eteren at hun nå, post-kurs, hadde blitt en bedre mor fordi hun kunne si til sitt barn at "hvis du vil ha is, må du spise opp maten din" istedet for "du får ikke is hvis du ikke spiser opp maten din." Eureka, liksom. Hvis noe sånt som Nobelprisen i parenting skills fantes, ville nok denne opplyste damen glatt gått av med seieren. Som om ikke dette var nok, anbefalte altså helsesøstre og andre barnehjernekrympere varmt dette tøvet til alle foreldre som ikke ønsket å bli familielivets svar på Freddy Nightmare.

Er det bare meg som lurer på hvor den sunne fornuft har tatt veien i vårt samfunn? Er den på vei til å bli sendt ut av landet på samme flight som mulla Krekar? Jeg er åpenbart en svært naiv person siden jeg trodde at enhver noksagt, selv med tvilsomme lese-og skrivekunnskaper, kunne fostre opp en barn uten hjelp fra 39 selvhjelpsbøker i barneoppdragelse. Det er jo jaggu slik at man snart blir betraktet som et aldeles avstumpet menneske dersom slik litteratur glimrer med sitt fravær i en ellers velfylt bokhylle. Faktisk har jeg flere ganger vært på nære nippet til å printe ut coveret til "Become a loving mother", "Perfekte barn på 1-2-3" og annet vissvass, og med samme andakt som da jeg fikk mine første bøker utlevert i 1.klasse på barneskolen, pakke inn mine åndelig bedervende bøker om interiør og håndarbeid slik at det ser bedre ut når foreldremafiaen kommer på besøk. De som tror at barnet har endestasjon Plata dersom man tilbyr det en lusen kjærlighet-på-pinne. Som tror at verdens undergang er nært forestående når et velmenende familiemedlem har kjøpt et plagg i uøkologisk dyrket/oppalet materiale. Eller får falsk krupp dersom du skulle være så uheldig å tilby den unge håpefulle en plastkopp med en liten touch av vår venn Bisfenol A. Eller grøss og gru, tenk om de oppdager at du har parfymert vaskepulver eller babyolje som lukter kunstige fioler istedetfor naturlige, brukte kondomer. Da er kred-regnskapet ditt bra i minus i deres øyne.

Men vet dere hva? Har det noen gang falt dere inn at det ble barn, normalt fungerende sådanne også, før han tyske tullingen oppfant boktrykkerkunsten? Sånn at disse barna igjen vokste opp og ble kjønnsmodne og aldeles uten kunnskap om prevensjon lagde dine forfedre som igjen resulterte i deg? Du der som sitter med nesa klint inn i boka di for å bli en perfekt forelder mens barnet ditt leker med den argeste kjøkkenkniven i skuffen, alt dette mens din bedre halvdel desperat søker på kursguiden.no for å finne et kurs i perfekt foreldrekunst i nærheten av der dere bor? Kanskje er jeg helt på viddene her. Kanskje var det før Gutenbergs tid sånn at barn og foreldre bare kunne bli noenlunde velfungerende hvis de leste pergamentruller med hete tips om oppdragelse, eller faktisk meldte seg på selvhjelpskurs på nærmeste kirkebakke. I rest my case.

Ukas idiot!!!

Jeg innser at jeg burde skrive et reisebrev, da jeg befinner meg i det store utland. Men er nå så eitrande førbanna at jeg så meg nødt til å trampe ned i resepsjonen med vått hår, uten sminke og i en jævlig joggebukse og starte en ny spalte "Ukas idiot!"

http://www.tv2.no/underholdning/gkn/-det-skal-aldri-skje-igjen-3594703.html

Nå tror dere kanskje jeg skal kåre Tor Fløysvik til Ukas idiot. Nei, han får en god nr 2. Riktignok må han være en komplett idiot som gjør noe sånt, men han har altså vett nok til å beklage og garantere at det aldri skal skje igjen (det trenger vi ikke tro på, men likevel..) 10 000 ganger verre er det med Informasjonssjefen i Norges Jeger- og Fiskeforbund, Espen Farstad. Han uttaler, på vegne av et forbund som står for vannvittig mye trening og bruk av hund i dette landet, at det ikke er noe galt med løftemetoden Fløysvik bruker i reportasjen!!!!! WHAT THE FUCK!!??!?!?!? Er det mulig å være mer fullstendig blåst og på jordet? Jeg foreslår at vi sender en stor og sterk person (altså ikke meg, stor, men ikke så sterk) hjem til Farstad, løfter ham etter huden på kinnet/øret og huden i lysken. Der lar vi han henge - leeenge.... Også spør vi ca hvert kvarter hva han synes om løftemetoden! Tipper den lille uvitende dritten fra steinalderen trygler som en toåring som vil ha sjokolade etter ca 10 sekunder. AAAAAAAAAAAhrrrrrrrrrrrrrg!!! Jeg blir så inn i hampeskogen forbanna!!!!!!!!!!! For en gangs skyld er jeg strålend enig med Trude Mostue, jeg skal bli hennes personlige heiagjeng: Krig mot Norges Jeger- og Fiskeforbund!!!! Det går f... ikke ann!

http://www.tv2.no/underholdning/gkn/mostue-erklaerer-krig-mot-jegerforbund-3595193.html

Maling og rettskrivning

Selv etter å ha opplevd og overlevd 3 x bilkollaps på 4 dager med dertil hørende frynsete nerver, kunne jeg ikke unngå å legge merke til at den som svinger penselen her visst ikke er like god med blyanten.

- Posted using BlogPress from my iPhone

Location:Sagene

Triviell helg

Det har blitt litt lite bilder i det siste, grunnet en teknisk svikt. Ikke hos NSB denne gangen, og jeg kan vel knapt skylde på Striskjortas bilbrann og annen dramatikk, men heller på min nye dupeditt. For noen uker siden kjøpte jeg meg nettbrett eller tablet som noen fortsatt kaller det. Min bestefar, med et respektabelt antall år over 80, fikk seg nemlig nemlig Ipad til jul ,og jeg begynte å føle at jeg ikke helt hang med i tiden. Min nye, lille vidunderlige dupeditt, en HTC flyer, er jo et must man ikke kan leve uten! Bare synd at det forbanna mustet fra fødsel av ikke ville koble til trådløst nett og dermed ble litt mindre mustete! Så nå er mustet levert til service og vi håper den gjennoppstår "innen rimelig tid". I mellomtiden er kameraet (fotoredskap fra steinalderen, red.anm) hente frem fra de dype skuffer.

Uansett, helgen startet slik gode helger bør, nemlig med et festlig lag på torsdag. Der ble det servert nydelig mat av typen raclette, som garantert er forbudt uansett hvilken diett du følger. Men det er supergodt, trikset er bare å bøtte nedpå med vin og/eller te for å unngå forstoppelse. Og hvis bildene ikke er tydelige nok, så ja, man smelter ost og dypper diverse ting i osten. Og enkelte tullinger spiser også den svidde osten i bunn som delikatesse...
Som allerede beskrevet av Striskjorta, ble det bøttet, unntatt av Striskjorta, som måtte ta til takke med en døddrukken bil. Undertegnede hadde også gjort generaltabben (kjørt bil) så for min del ble det bøttet med te. Når te gir hangover er det kanskje på tide å begynne å spare til pensjonstiden???

Denne litt sene aften innebar uansett en noe sen start på fredagen, og da jeg har begynt et nytt og bedre i liv i Co2 regnskapets ånd med å gå til jobben, ble det en hektisk morgen.
I mangel på noe annet så jeg, som travel yrkeskarrierekvinne, at jeg var nødt til å gå tilbake til en tidligere diett, nemlig "Spis-det-du-kommer-over-i-farten"dietten. Denne dietten innebærer mye sukker (rask energi, god holdbarhet og krever lite tilbredelse) og mye ferdigmat (enhver tulling klarer å varme noe greier i mirko'n. Verdifulle mat-i-mirkominutter brukes til viktigere gjøremål enn matlaging). Jeg perfeksjonerte denne dietten en periode hvor jeg holdt på å jobbe livet av meg i Sverige, og kunnskapen ble raskt hentet frem igår. Jeg hadde tyrkisk pepper-sukkertøy og vaniljeyoughurt på kontoret og brusautomaten hadde tab x-tra - og vips, så hadde jeg en frokost. Ulempen med denne dietten, er at hvis du bor på et lite sted og handler på samme butikk hver dag, kan det bli litt pinlig etterhvert og kun kjøpe ferdigmat, brus, sigg og smågodt. Man blir en betraktet smule som white trash. Nå blir man jo litt småblek og dvask av denne dietten, så det får man kanskje tåle.

Fredag ble en dag hvor ingenting gikk som det skulle, men helgen virket fortsatt lovende når Bedre Halvpart tok meg med på en av Oslos bedre restauranter hvor vi er jevnlig. Ikke det at vi spiser ofte ute; vi går på det samme stedet hver gang. Å spise ute i Norge koster skjorta, så jeg tar ikke risk'n på å ikke få valuta for pengene. Idag måtte jeg tidlig opp for å kjøre Halvparten til flyplassen. Etter det var bare å ta en direkteavgang til kontoret for å hente seg inn etter fredagens kaos. Frokost ble innkjøpt på veien, Pepsi Max, rundstykker og pålegg. Rundstykker er genialt, man kan faktisk rive de i 2 med hendene, og hvis man har smøreost på tube kreves ingen redskaper og det blir null oppvask. Jeg har en smøreost liggende på hylla på kontoret, men den var tom så jeg glemte å ta bilde av den.Idag var jeg så heldig å ha kniv tilgjengelig, så jeg fikk en jevnere snittflate på rundstykkene. Laks ga inntrykk av å være litt i overkant sunt, så det hele ble avbalansert med Nutella og skylt ned med Litago. En kollega tok seg i dag friheten til å påpeke at jeg hadde et "barnslig kosthold", en annen bivirkning man nesten må regne med av denne dietten.

Forøvrig tok jeg hevn på denne kollegaen. Det kommer stadig vekk mail om: "vær så snill og bær kaffekoppenen dine tilbake på kjøkkenet da det er tomt for kopper der!" Det kan altså virke som om noen stadig tar en ny kopp på kjøkkenet, for så å la den stå på kontoret sitt som vekstmiddel for nye og gamle arter, sannsynligvis under dekknavnet "forskning." Jeg trodde ikke det var sant, før jeg idag tok min frimodige kollega på fersken:



Det er sikkert flere kopper, de er bare gjemt blant alt rotet hennes!

Uansett, tilbake til dietten: den fungerer altså, med unntak av små bivirkninger, utrolig bra, det er bare å sope opp det du kommer over i farten, kombinert med ferdigmat og søtsaker. På denne måte bruken man ekstremt lite tid på oppskriftjakt, handling, snitting, koking, steking og ikke minst pleie av suicidale urteplanter. Jeg har ikke levd strikt på dietten på en stund, da min Bedre Halvdel går Jamie Oliver en høy gang på kjøkkenet. Han når (heldigvis?) ikke opp til blomster-Finn, da suicidale urteplanter har blitt en standard innslag i livet mitt. Halvparten av denne forsvant i en nydelig suppe, den andre halvparten har liksom bare blitt borte, til tross for mine iherdige hydrering/dehydreringsforsøk.

Da er det snart kveld, og jeg er storfornøyd med dagens innsats. Kontoret mitt har ikke vært så ryddig siden... Aldri! Og jeg gleder meg til Striskjortas misunnelig ansiktsuttrykk på mandag!

Så nå skal jeg hive meg på sofa'n med nok et i-farta-måltid, en skikkelig klassiker, svett og seig pizza fra kjøleskapet, blir nydelig etter litt heating i mikro'n!

Nå skal jeg kose meg alldeles glugg i hjel, med en verdifull brette-stretchlaken-video Apenes Dronning har kommet over:

http://www.youtube.com/watch?v=_Z5k9nWcuFc&feature=player_detailpage

God lørdag!!

Alle vonde ting er tre

Jeg vet dere ikke kommer til å tro meg nå. I befippelsen glemte jeg nemlig å ta bilder. Derfor er dagens innlegg ispedd kjøretøyer jeg for framtiden vurderer å ta i bruk istedetfor den motoriserte varianten.

Faktum er at min tyske kvalitetsskute sviktet meg i går kveld, på verst tenkelig tidspunkt og på mest uredelige vis. Mens den franske lillebroren var på understells-SPA med relativt stive timepriser, måtte nemlig storebror Opel ta over jobben for en stakket stund. Jeg skulle møte noen kolleger over et bedre måltid. Det viste seg dessverre at mine kjære kolleger er temmelig drikkfeldige og bælmet i seg rødvinsflaske etter rødvinsflaske etter skamløst å ha dyttet korken ned i flasken (!), noe som ikke gjorde byrden ved å ha en diger jernklump utenfor døren som skulle frakte meg tilbake til Wisteria Lane nevneverdig lettere.

Der jeg satt og stakk tungen forsiktig ned i den korkede rødvinen for i det minste å få en liten smak, forbannet jeg alt fra boligprisene i Oslo som hadde presset meg ut på landet - til elbiler - til kollektivtrafikken, eller mangel på sådan, ut mot Suburbia. Men da klokken tikket faretruende mot leggetid selv for innbarkede rødvinsdrankere, var det med et fett smil jeg dro opp nøkkelen med sånn fancy knapp som låser opp sentrallåsen (jess, nettopp - kvalitet) og satte meg inn bak dashbordet mens de andre sjanglet mot syklene sine eller fåfengt prøvde å få liv i apostlenes hester. Med en overlegen mine dro jeg nøkkelen rundt, og da skjedde følgende: ingenting. Ikke en døyt. Ikke et jævla lite host en gang. Ikke et pip. Nothing. Nada. Nill. Kjerra var avgått ved døden. Jeg har hørt at hunder kan dø av sorg når noen i familien permanent setter fra seg treskoene, men har da vitterlig aldri hørt at det samme kan ramme biler?

Mens jeg før i denne uken spekket med dårlig bilkarma sånn noenlunde (NOENLUNDE!) har klart å bevare fatningen og derved beholde mitt gode navn og rykte NOENLUNDE intakt, ble det nå fort klart at selvbeherskelen hadde tatt en etterlengtet ferie. Jeg begynte å løpe frenetisk fram og tilbake, og kolleger med rødvinsånde og ølbriller prøvde desperat å få liv i den lite responsive røde kladden. Fortsatt ikke tegn til godt som et hark. Og snart skulle det åpenbare seg enda en gledelig overraskelse i dette vol.3 av biltragedier: jeg sto på betalparkering. Det kostet ca NOK 1 mill å stå til neste dag. Men jeg hadde intet valg. Ei heller hadde jeg noe valg da en av de overnevnte (og veltrente!) kolleger danderte meg pent på bagasjebrettet til sykkelen og tråkket i rasende fart mot en bedre adresse i den nye åsen. Det skal ikke stikkes under en stol at rødvinen hadde hatt den uheldige effekt på henne at store hull i veien ble usynlige. Til min bakendes enormt store glede. Jeg trodde isjias var forbeholdt de over 90, men akk nei.

Denne noe røffe og vinglete rickshaw-turen viste seg uansett å være verdt enhver nevrogen smerte den forårsaket, for min gode kollega lånte villig vekk bilen sin, og jeg ble litt misunnelig over at noen både hadde finere bil enn meg, og faktisk også en bil som virket. Men langt om lenge kom jeg meg i hvert fall hjem. Klokka halv to kastet jeg meg i seng og glemte (nok en gang i befippelsen) å ta av meg kontaktlinsene. Noe som førte til at jeg trodde jeg var blind da småen vekket meg 6.15 i dag. Og vet dere hva? Det tok jeg pent og rolig, gitt. For jeg er blitt ganske godt herdet denne uka. Nå trenger jeg en:

(moderne kaffe)

Dagens gulvbelegg og nypotet

Vi kan i hvert fall ikke beskyldes for å gå med nesa i sky her på kontoret. Det er nemlig fysisk umulig med all retrokunsten på golvet her. Strømpebuksa mi har visst fått det samme retropreget. Kanskje på tide å tilbringe mindre tid på kontoret.


- Posted using BlogPress from my iPhone

Ingen røyk uten brent plastikk

Jeg hadde omsider kommet meg etter den dypt traumatiserende episoden med Shell på nedsiden av Radiumen. Det var nesten så smilebåndet så smått begynte å få leamus av hele episoden. Til og med hadde jeg begynt å se lysere på omstendighetene. Det er jo tross alt snart vinter, og gubbevares så billig strømmen kommer til å bli med all den herrrlige nedbøren vi har hatt i det siste. Det betyr at jeg kan ha det varmere enn det som komfortabelt er, med god samvittighet overfor den tynnslitte fake-Mulberry-fra-fineste-Bangkok-lommeboka mi. Jeg kan gå naken inne, faktisk. Så varmt kan jeg ha det.

Men gleder er alltid kortvarige. Hadde ikke før begynt å ane omrisset av noe som kunne ligne en positiv følelse, før den var der. Telefonen som ødela alt sammen. Dagen min. Fake-Mulberry-lommeboka. Forholdet til Gjensidige Forsikring. Forholdet til teknisk avdeling hvor jeg jobber. Gla´tonen med NAF. Og så videre! Midt i en hektisk arbeidsdag ringer altså telefonen, og siden jeg er i ekstra godt humør, sier jeg både hei og navnet mitt da jeg svarer, istedet for det sedvanlige "hmmm?". Hvorpå en stemme i den andre enden sier noe som for meg oppfattes som: "dommedag er nær, om ikke allerede her." Og jeg løper ut på parkeringsplassen i panisk angst, bare for å bli møtt av to mannebein med ansiktene (og lungene) fulle av røyk og en ansiktsmine som mer enn impliserte at denne episoden var høyst uvelkommen. Røyken kan ikke Tiedemands tobakksfabrikk lastes for, å nei.

Dette var noe ganske annet enn en helt alminnelig røykepause i staten. Det var nemlig bilen min som sto for KOLS-moroa. Et øyeblikk lurte jeg på hvorfor i all verden gutta på teknisk hadde fyrt opp pølsegrillen rett foran elbilen min. Og attpåtil hadde vært forutseende nok til å medbringe ikke bare ett, men to, badass brannslokkingsapparater. Jeg burde selvfølgelig visst bedre. Med min karma er det sannsynligvis livet som gjødselsbille som står for tur etter at jeg har pint meg gjennom mitt nåværende. Bilen min, eller i hvert fall deler av den, hadde faktisk funnet det for godt å ta fyr. Og det lukta ikke godt. Verken i konkret eller overført betydning.

Så da var det bare å hive seg på tråden til Helgelands store telefonstolthet hos NAF igjen. "Jepp, det er meg igjen. Hun som nærmest fikk epileptiforme kramper utenfor Shell nedenfor Radiumen for to dager siden, og som sa ikke-veldig-pene ting til fyren med Karmøydialekt bak disken. Du husker meg, ja? Hyggelig." Deretter samtalen med elbilverkstedet: "Du får åpne panseret og se hvor det ryker fra." Og jeg bare: "Hva? Kan man åpne panseret på denne skiten? Er det ikke som hos Rolls Royce, at dere rykker ut med helikopter og fikser motoren under det plomberte panseret?" Tørr latter fulgte. Jeg måtte faktisk åpne panseret. Grøss. Og der var det en del dingser som jeg aldri har sett for mine blågrågrønne-ish øyne før:

Og jeg bare: "det ryker en god del fra den svarte boksen, og det lukter plastikk." Og de bare: "hvilken boks?" Og jeg bare: "hvordan i helvete kan jeg vite det?" Og så videre. Heldigvis hadde gutta fra teknisk på dette tidspunktet innsett at jeg var like langt fra noen mekaniker som jeg var fra forstanden, og tok over talatuten. Og så kom NAF. Igjen. Ikke den kjekke drammenseren denne gangen, mmen lell. Og i morgen kommer det vel en aldri så liten oppkvikker av en må-betales-på-stedet-regning, Mastercard godtas ikke, for "reparasjon av utbrent bilvrak inkludert heftig støvsuging av ymse mat, hår -og kosmetikkrester fra interiøret." Skyt meg. Nå. Det kalles barmhjertighetsdrap, og jeg tror ikke det er straff for det. Nesten.

Som ekte Oslo-borger: en weekend på hytten!

Ah, da var vi vel hjemme etter en deilig helg på hytten. Vel, hytte og hytte. Den har mer plass og høyere standard enn det vi har i leiligheten. Så hus på fjellet er vel bedre betegnelse på elendigheten som er med på å bygge ned fjellheimen og dra strømforbruket til himmels. Med varmekabler, 2 bad, vaskemaskin, oppvaskmaskin og garasje er det det jeg vil kalle hus. Minst! Og ja, du leste riktig, garasje! (beklager om du nå satt kaffen i halsen, det var ikke meningen, men det er faktisk ingen penere måte å si det på!) Nå som standarden delvis er beskrevet er det jo selvsagt at hytten ikke er vår, en stipendiatlønn rekker vel knapt til å kjøpe boden. Neida, den eies av mine foreldre, og vi er så heldige at vi får låne den. Nå finner ikke de det rart med garasje, nei, det tar de som den største selvfølge. Men min mors besteborgerlige nesebor vifter, ja, vibrerer faktisk, ved tanke på naboens jacuzzi som står på terassen. Jacuzzi - så harry! Der sitter det ungdommer og drikker øl og snakker altfor høyt om natten! Mye strøm bruker den og. Og dessuten kjører de sin Porche carrera på hytta. Utroolig fjernt liksom, hallo, man kjører SUV på hytta! Vi dro på lørdag for å handle litt på den lokale hytte-matbutikken, og siden 90 % av bilene utenfor var SUV med holmenkollhamster i baksete (gordon setter, red. anm) følte vi oss litt utenfor med en heeelt vanlig stasjonsvogn. Ikke firhjulstrekk engang, lissom. Uansett, denne overprisede butikken er stappfull av velstående 50- og 60-åringer i nikkers (! jepp, du leste riktig igjen. Vi kjører helt frem til vår ferdige oppvarmede hytte, kjører SUV-til butikken og nyter det gode livet - i nikkers..) som er helt enige om at utvalget ikke er så verst. Dessuten har de åpent på søndager sånn at disse menneskene kan få fersk brød - hver dag! Vi handler selvfølgelig på Kiwi på veien og sparer en formue på det. Men denne gangen hadde vi glemt å kjøpe saus til ytrefileten. Fra Namibia forøvrig. Jeg fikk litt vondt i magen når jeg kjøpte stofekjøtt fra Namibia, Co2-regnskapet kom plutselig veldig i ubalanse! Ikke skjønner jeg at de har storfe der heller. Jeg har faktisk vært i Namibia, og det er sabla tørt, og jeg så ingen kuer. Bare geiter, zebra og springbook. Uansett, vi måtte altså ned på denne overprisede butikken, med et utvalg de fleste Oslo-butikker kan se langt etter. Nå er vi heldigvis ikke som De Andre Hyttefolkene, vi er litt mer ekte. Så vi hverken klager på hundene til De Fastboende, og dessuten snakker vi med De Innfødte, så vi vet om at det på denne overprisede butikken finnes det en bortgjemt kaffemaskin med deilig, gratis kaffe... Sier kanskje litt om hvor overpriset den er, men vi passer på å få med oss kaffen, så blir det på en måte mer valuta for pengene. Ved siden av denne overprisede butikken har det nylig dukket opp et spisested, med heller laber standard pizza og pommes frites som tilbehør til alt. (Igjen, se for deg de vibrerende neseborene til min mor - pommes frites! Smakløst, vondt, uten næring og dessuten blir man tjukk av det.) Stedet er med andre ord dit hvor alt white trash flykter, feks de som har campingvogn på stedet. Vi klarte å unngå de gastronomiske fristelsenen denne gangen.

Vi trengte i det hele tatt et sunt alibi og gikk derfor løs på en haug med stokker, en halv skog tror jeg ca at det var. Jeg hadde dog litt problemer med å forstå det ene symbolet på kappemaskinen (haha, du trodde vi kappet for hånd du - idiot!). Jeg mener den øverste firkanten betyr jo helt klar at barn ikke skal bruke saga. Men den nederste, at ikke feite folk skal bruke den? Hvor går grensen for feit? Burde det ikke da stått en sånn "max BMI får håndtering av denne maskinen"?

Forøvrig legger jeg ved et bilde av de fine arbeidshanskene, de blir helt klart dagens outfit innslag. Dere klarer sikkert alle sammen å gjette hvilket 10-år de er fra!

Man sier at fjell og natur er sunt, men jeg har mine tvil. Etter en helg som dette er jeg nærmere diabetes og skrumplever enn på lenge og Co2-regnskapet (hallo, kjøre bil til hytta, spise kjøtt fra Namibia og bruke sag) trenger en kraftig oppstiver. But, I love it! Skal forøvrig vurdere å gå til fots til jobb imorgen. Vurdere...

Mandag morra blues

Jeg våknet av vekkeklokka klokka kvart på sju. Bare det ville jo kvalifisere til kullsvart humør resten av dagen. Men det skulle altså bli så meget bedre. Regnet fosset ned på utsiden. Du leste riktig; det fosset. Himmelens porter hadde virkelig åpnet seg for å ønske meg velkommen til en ny arbeidsuke. Etter å ha presset i meg en tørr brødskive med Jarlsbergost i halvsøvne og skylt ned med passende mengder sterk kaffe, hastet jeg ut i bilen sammen med svigermor som skulle til legen denne dagen. Og jeg var ute i god tid! For første gang siden....vel, for første gang. Ikke en gang da jeg var født klarte jeg å komme til tiden. Og med tanke på mastodontkøen som snegler seg innover til Oslo by, valgte vi i dag å kjøre radiobilen. Ikke den hakket mer praktiske og pålitelige go'klompen av en dieseldrevet Opel Astra smidd en gang først på 2000-tallet, eks-CocaCola-bil og med tidenes mest malplasserte og gigantiske 80-talls skiboks på taket.

Blide og fornøyde la vi i vei innover mot hovedstaden. Men det va no som svarte så fort strømmåleren sank nedover mot nullpunktet! I tunnelen på vei mot Radiumhospitalet innså vi at slaget var tapt. I 15 kilometer i timen med et titalls Audioter på slep som heldigvis, om ikke annet, visste hvor tuta satt på high-techskuta si, bar det mot lyset i tunnelen: Bensinstasjonen som ventet på Den Andre Siden. Og jaggu sneglet ikke bilen seg to cm inn i innkjørselen der før den, til alle Audiotenes tuters uforbeholdne glede, trakk sitt siste sukk. Som den idioten jeg er, hadde jeg faktisk ikke tenkt på at bensinstasjoner, i all særdeleshet Shell, jo ikke er utstyrt med noe så fiffig som strøm. Elektrisitet. Nei, det viste seg å være klin umulig å hoste opp noe så avansert på Shell på nedsiden av Ring 3 ved Radiumhospitalet på Ullern i Oslo. Ikke hadde de strømuttak heller, noe jeg påpekte at de faktisk hadde. Men strømmen var jo ikke koblet til, må vite. Ikke hadde de skøyteledninger. Jeg måtte jo forstå at den gamle eieren hadde tatt med seg slike moderniteter på lasset da han pakket snippsekken. På dette tidspunktet var jeg nær ved å gå i ekte, usjarmerende oppløsning. Hadde det ikke vært for min gode svigermor som jeg ikke likte tanken på å miste ansikt overfor, hadde det kunnet bli stygt. Meget stygt. Lidderlig lite pent.

Men så har vi jo NAF. Med sine søte telefondamer med nydeligste Helgelandsdialekt. Som får humøret til å stige et aldri så lite hakk over mord. Som sender ut en kjekk drammenser med tauebil til å redde jomfruer i nød. Jomfruer med elbiler godt plassert ca tre meter fra veggen til Shell på nedsiden av Ring 3 ved Radiumhospitalet på Ullern i Oslo. Og så har vi jo Oslo Taxi. Som aldri tar den fordømte telefonen. Men! Det finnes også Christiania Taxi. Som tilfeldigvis hadde en sjåfør med snakketøyet i orden utstasjonert der nede i den dypeste av avgrunner. Som kjørte svigermor og meg til Ullevål sykehus og legetimen, akkompagnert av nitidig utgreiing om Christiania Taxis fortreffeligheter i forhold til Oslo Taxis totale underskudd på sådanne. Tre minutter før timen spaserte svigermor elegant inn til legen. Og jeg fortsatte til jobben. Hvor jeg oppdaget at PC-veska mi manglet. Den veska som har PCen med doktorgradsarbeidet mitt inni. Den satt nemlig pent plassert i entréen min ca 20 km lenger vest for hvor jeg per nå befant meg.

Jeg ser fram mot en aldeles fantastisk uke. For den kan fanden meg ikke bli særlig verre. Med mindre en meteor har tatt hårfint sikte på pipa vår i løpet av morgendagen.

Fredag kveld

Det er sjelden man føler seg så pinlig voksen, Viggo Venneløs og lite eksotisk som når zappinga på fredagskvelden lander på følgende splitthoppende, maniske, repeterende og sannsynligvis Prozac-knaskende gla'fyr:


Vet ikke om coolness-faktoren min tar seg nevneverdig opp ved at jeg fortsetter med dette:


Jaja. Velkommen til voksenlivet. Enjoy!

- Posted using BlogPress from my iPhone

Location:Tv-stua

Båtlivet

Så. Vi har en båt. Og, om jeg får si det selv; ikke den kleineste av sorten heller. Gul i fargen. Hele 14 fot. Og opptil flere sitteplasser i fineste hvitlakkert-furu-utførelse. Og ikke minst har den et ratt. Sånn at man slipper å sitte med hånden bak kroppen og gnure på en stang for å få båten dit man vil. Det er temmelig kleint, altså. Og, som dere sikkert har forstått; den har til og med en motor! 25 ganger disse firbeinte, skvetne hovdyrene, vet dere. Snaaaaaasent.

Rattet:

Vi var ute og cruiset på fjorden i finværet her om dagen. Mor satt på flybridgen og nippet til champagne fra de fineste krystallglass da den innleide styrmannen i matrosdress plutselig kom i skade for å gå på et korallrev. Eller hva nå i faen det kalles for noe. Det var temmelig ubehagelig. Faktisk kom jeg i skade for å søle noen dråper champagne ned på den hvite kashmirgenseren min med ørti små, marineblå anker på. Og enda verre; jeg hadde ikke rukket å få au pairen til å impregnere mine marineblå Sebagos heller før katastrofen var et faktum: Dom Perignon lagde en heller uheldig batikkeffekt på dette suverene fottøyet. Usj. Hva skulle kona til Røkke tro da de seilte forbi i den knepent litt større båten sin?

Det skulle bli verre. Langt verre. Cabincruiseren vår begynte å ta inn vann. Masse vann. Og det smakte salt. Livredd som jeg var for at Armani-shortsen med det lett tilfeldige maritime preget skulle få ekkelt sjøvann på seg, var det bare en ting å gjøre: kommandere kiden til å øse yachten. Som tenkt, så gjort. Og det skal han ha, tassen: han øser som en gud. Tok bare noen få timer. Da Redningsskøyta omsider kom etter lettmatrosens desperate "mayday, mayday" på nødradioen, var mor så på druen at jeg ikke en gang brydde meg om hva alle de andre rikingene trodde. Takk og pris.

@

Nå håper jeg virkelig min kjære mann kan kjøpe ny båt til oss. Gjerne hvit denne gangen, ispedd innslag av marineblått. Og siden den nok vil være så stor at det vil bli umulig å legge til dersom man ikke har dyptvannsbrygge, vil en søt, liten Zodiac pent dandert i akterenden være et must. Jeg får bare inderlig håpe jeg rekker en tur innom Ferner Jacobsen innen vi får den levert.

Romantikk

I dag, kjære lesere, vil jeg gjerne lære dere litt mer om romantikk. Forhåpentligvis har mange av dere tatt lærdom av hvordan forholdet skal pleies ved å lese innlegget om bryllupsdagen vår for en tid tilbake. Way to go!

Nå har det seg altså sånn at min bedre halvdel var på en aldri så liten rundreise, business not pleasure (i hvert fall hevder han det) for en tid tilbake, og siden han låste seg inn noen timer før jeg kom hjem fra jobben, forventet jeg intet mindre enn å bli møtt av et blomsterhav og gjerne tente lys á lá Madonnas "La Isla Bonita" da jeg trøtt og utmattet satte foten innenfor døren. På de billige "skiferflisene" altså. Med varmekabler. Men er det noe jeg liker enda dårligere enn uromantisk oppførsel, er det å bli skuffet. Som enhver ultramoderne, likestilt kvinne tok jeg derfor turen innom nærmeste hjørnesjappe hvor det sto noen visne kvaster i appetittlige sorte plastbøtter. Raskt og effektivt ble de rosa rosene jeg valgte ut (husk, folkens: romantikk, romantikk) slengt inn i en flott, ikke-resirkulerbar, gjennomsiktig plastbærepose med håndtak. Uten vann, selvfølgelig. Det er en gammeldags oppfatning av levende blomster trenger denslags for å holde hodet over vasekanten noe særlig over 12 timer. Uansett; formålet var følgende: dersom min mann mot formodning ikke hadde rukket å ordne alt det mitt hjerte begjærte, ville jeg liste meg stille inn, klemme blomsterkvastene ned i en smekker vase og gi dem litt vann for syns skyld - deretter liste meg ut og låse meg inn på nytt, for så å bli hoppende glad over de nydelige, kortstilkede, rosa-ish rosene fra Alis Halal & Blomster. Dette lille trikset skulle vise seg å komme godt med. For det var verken La Isla Bonita eller Blomster-Finns hemmelige elskovsrede da jeg kom hjem. Istedet var det dette:

Så ultraromantisk! Min mann hadde tydeligvis forstått hvor mye jeg hadde savnet ham disse to ukene, og derfor virkelig lagt seg i selen for å lage stemningen gjenkjennelig for meg. Å legge igjen MYE seg på kortest mulig tid slik at hjertet mitt skulle hoppe over noen slag i ren lykkerus over å ha ham hjemme igjen. Noe av det mest sjarmerende jeg vet med min mann, er nemlig hans enestående evne til å rydde søppel av veien. Jeg blir nemlig veldig amorøs av sjokoladepapir på dolokket. Tags fra nye klær på hodeputa. Potetgullposer under sofaen. Og i all særdeleshet blir jeg veldig rørt når dette søppelet har funnet veien så nær, så nær til søppelbøtta. Bare ikke helt.

Slik at spenningen i forholdet bevares. Det er gutten sin, det, tenker jeg. Hva er vel roser? Og sjokolade? Eller en naken mann på sengen med én av de langstilkede, store rosene horisontalt plassert mellom de kritthvite og uborede tennene? Romantikk, kjære dere, er det som møter oss hver dag. Ikke kunstige konstellasjoner som kan kjøpes for penger. Håper dere fikk dere en oppvekker nå. Når det gjelder de rosa rosene; her følger statusrapport for deres liv og levnet. Jeg har dessverre ingen tidslinje, men jeg kan avsløre at jeg både rakk å blunke og svelge et par ganger før de diskret begynte å kneise med hodet for meg.

(Iphone-apper gjør selv halv-komposterte roser skjønne)

Dass-problem!

Jeg har et lite problem som jeg håper dere kan hjelpe meg med. Mens sommeren er tiden for å helle vann på blomstene på balkongen, er høsten tiden for å helle vann av blomstene. På lørdag tok jeg fatt på avvanningen ved å helle vann fra blomstene i en bøtte. Etterpå tømte jeg denne bøtta i do. Da lærte jeg at lecakuler flyter. Veldig godt faktisk. Jeg regnet med at tiden og de normale doprossesser ville gjøre sitt, men nei. Jeg har fortsatt en lecakule i do. Jeg har prøvd å dekke den med papir før jeg trekker ned, men den lille rakkaren flyter for harde livet. Jeg har lite lyst til å plukke den opp, og stadig mindre lyst etterhvert som det, eh, normale dolivet går sin gang. Så nå lurer, er det noen som har et tips til hvordan man drukner en lecakule???

Published with Blogger-droid v1.7.4

Helga i kronologisk rekkefølge.

Jeg har vært alene i helga. D.v.s. uten mann og barn. Med andre ord hadde jeg to overordnede mål:
1) ta igjen tapt søvn
og
2) arbeide mot det som har vært lyset i tunnelen og gjenopptakelsen av mitt liv i alt for lang tid: ferdigstilling av graden.

Jepp, det begynte friskt fredag. Etter en mindre flittig dag på jobb (hallo! Jeg hadde jo hele helgen å ta av og kunne arbeide når jeg ville!) bar det ut på kafé med noen venner. Imidlertid hadde jeg oversett det faktum at jeg hadde en bil med meg og at jeg dessuten frivillig har valgt å bosette meg i Ytre Suburbia. Vill og gal som jeg faktisk er, drakk jeg to lettøl i håp om at noen trodde det var the-real-deal, og klinte deretter til med en ikke-akkurat-karbohydratfri dessert for å kompensere. Og der! Kjente jeg det. Den umiskjennelige kriblingen i mandlene. Kuldegysningene. Trøttheten. Nei, jeg snakker ikke om at noen hadde spiket lettølen min. Denslags forblir nok en drøm for oss på feil side av 30-tallet. Mine damer og herrer: med min sedvanlige flaks hadde jeg prestert å bli infisert av office-bugen som har herjet blant oss de siste dagene. Sukk. Helgen var herved erklært åpnet.

Jeg KJØRTE hjem. Etter å ha spiket mitt eget vannglass med 1000 mg C-vitamin, give or take, samt proppet kjeften full av ett-eller-annet wonder drug for halsen (fra Bangkok) som kan se ganske langt etter registrering som legemiddel i kongeriket Norge, tok jeg på meg min beste nattkjole som jeg fikk av to høyt verdsatte kompiser da jeg fylte 20 et par år tilbake og tykke, grå, selvstrikkede knestrømper og hoppet til køys:

Lørdag morgen, klokka sju, våknet jeg som en ny person! Vel, i hvert fall kunne det virke som om bugen hadde funnet andre jaktmarker. Jeg hoppet ut av senga klar for en ny og givende arbeidsdag. Men det virker for å være en universell sammensvergelse som arbeider mot det felles mål å legge doktorgraden min i ruiner. For hva var det som poppet opp på skjermen da jeg, full av Excel-hunger og nesten unaturlig vilje til å mekke box-and-whisker plots, slo på pcen? Jo: "you have successfully downloaded Sex and the City seasons 1-6". For å si med en bergensk venn (jepp, jeg har sånne venner): Fasikæn! Fortids-meg hadde forrådt nåtids-meg!

Jeg var fortapt. Karma is a bitch. Midt i fascinasjonen for Mr. Big oppdaget jeg at jeg hadde nøyaktig 45 minutter på meg for å gjøre meg klar til familiefest. Og de lange timene godt plassert på pinnestoler mellom gamle tanter og gaulende småunger virket som et blaff i forhold til den nokså lange halvtimen på bussen dit (nemlig, ingen bil denne gangen. Skal man overleve familiefester, er det viktig med ethanol.) Jeg hadde nemlig fått setet foran De Perfekte Foreldre. De, som etter sigende oppdro sine barn med noe så merkelig som kjærlighet, var fulle av forakt for Per og Kristin, som i tillegg til å ha en gammel bil (uhørt!), også hadde såpass stusselig moral at de hadde valgt feil type bæremeis, og ikke nok med det! Herr Perfekt Forelder hadde også én gang bivånet at Per hadde tatt barnet i bæremeisen mens han hadde ski på beina!! Jeg tror selv en hardbarket barneverner moden for pensjonsalderen og med hornbriller ville satt den sure traktekaffen på kontoret i halsen av grovskapen i en slik sak. Da De Perfekte Foreldre skulle gå av bussen, oppdaget jeg imidlertid svakheten de tydeligvis ikke selv kunne øyne. For å si det på den måten: Mor Sjøl vartet neppe opp med en diett som Jeanette Roede ville bifalt. For mitt indre øye (altså netthinnen) så jeg for meg barna deres som selveste reinkarnasjonen av Lille Trille. Men de hadde nok ny bil og korrekt utstyr for å bære kidsa på ryggen med. Og kjærlighet, da. I motsetning til Per og Kristin, som åpenbart var egoistiske barnemishandlere.

Etter kveldens tunge familiære fokus var det ikke akkurat med sorg jeg observerte at klokken tikket i retning "sistebussen går snart". Men selvfølgelig hadde han der oppe, eller han der nede, eller en eller annen, åpnet slusene for fullt.Å si at det hølja ned ville vært en grov underdrivelse. Den sirlig påkastede sminken ble fort til små bekker som rant nedover ansiktet mitt og gjorde meg mistenkelig lik "the Joker" i Batman. Den nette håndveska i lammeskinn fra en dansk designer lignet ganske fort en kollapset og velbrukt skosåle. Selv bussjåføren med solbriller (hallo?) kvapp til ved synet av meg. Great.

Rett hjem til nattkjolen og ullstrømpene. Og hårføneren som sist ble brukt da stand-up-pannelugg ble praktisert på tidlig nittitall en gang, fikk endelig sin sårt tiltrengte oppstandelse, som fotvarmer. Og, sukk:

Skjer sånt egentlig med supermodeller?

I dag, søndag, klokken åtte (stønn) våknet jeg. Tom for arbeidslyst. As for the rest of today: visste dere at Carrie og Mr. Big har vært on - and - off sikkert......fem ganger??!!?!?