Alle vonde ting er tre

Jeg vet dere ikke kommer til å tro meg nå. I befippelsen glemte jeg nemlig å ta bilder. Derfor er dagens innlegg ispedd kjøretøyer jeg for framtiden vurderer å ta i bruk istedetfor den motoriserte varianten.

Faktum er at min tyske kvalitetsskute sviktet meg i går kveld, på verst tenkelig tidspunkt og på mest uredelige vis. Mens den franske lillebroren var på understells-SPA med relativt stive timepriser, måtte nemlig storebror Opel ta over jobben for en stakket stund. Jeg skulle møte noen kolleger over et bedre måltid. Det viste seg dessverre at mine kjære kolleger er temmelig drikkfeldige og bælmet i seg rødvinsflaske etter rødvinsflaske etter skamløst å ha dyttet korken ned i flasken (!), noe som ikke gjorde byrden ved å ha en diger jernklump utenfor døren som skulle frakte meg tilbake til Wisteria Lane nevneverdig lettere.

Der jeg satt og stakk tungen forsiktig ned i den korkede rødvinen for i det minste å få en liten smak, forbannet jeg alt fra boligprisene i Oslo som hadde presset meg ut på landet - til elbiler - til kollektivtrafikken, eller mangel på sådan, ut mot Suburbia. Men da klokken tikket faretruende mot leggetid selv for innbarkede rødvinsdrankere, var det med et fett smil jeg dro opp nøkkelen med sånn fancy knapp som låser opp sentrallåsen (jess, nettopp - kvalitet) og satte meg inn bak dashbordet mens de andre sjanglet mot syklene sine eller fåfengt prøvde å få liv i apostlenes hester. Med en overlegen mine dro jeg nøkkelen rundt, og da skjedde følgende: ingenting. Ikke en døyt. Ikke et jævla lite host en gang. Ikke et pip. Nothing. Nada. Nill. Kjerra var avgått ved døden. Jeg har hørt at hunder kan dø av sorg når noen i familien permanent setter fra seg treskoene, men har da vitterlig aldri hørt at det samme kan ramme biler?

Mens jeg før i denne uken spekket med dårlig bilkarma sånn noenlunde (NOENLUNDE!) har klart å bevare fatningen og derved beholde mitt gode navn og rykte NOENLUNDE intakt, ble det nå fort klart at selvbeherskelen hadde tatt en etterlengtet ferie. Jeg begynte å løpe frenetisk fram og tilbake, og kolleger med rødvinsånde og ølbriller prøvde desperat å få liv i den lite responsive røde kladden. Fortsatt ikke tegn til godt som et hark. Og snart skulle det åpenbare seg enda en gledelig overraskelse i dette vol.3 av biltragedier: jeg sto på betalparkering. Det kostet ca NOK 1 mill å stå til neste dag. Men jeg hadde intet valg. Ei heller hadde jeg noe valg da en av de overnevnte (og veltrente!) kolleger danderte meg pent på bagasjebrettet til sykkelen og tråkket i rasende fart mot en bedre adresse i den nye åsen. Det skal ikke stikkes under en stol at rødvinen hadde hatt den uheldige effekt på henne at store hull i veien ble usynlige. Til min bakendes enormt store glede. Jeg trodde isjias var forbeholdt de over 90, men akk nei.

Denne noe røffe og vinglete rickshaw-turen viste seg uansett å være verdt enhver nevrogen smerte den forårsaket, for min gode kollega lånte villig vekk bilen sin, og jeg ble litt misunnelig over at noen både hadde finere bil enn meg, og faktisk også en bil som virket. Men langt om lenge kom jeg meg i hvert fall hjem. Klokka halv to kastet jeg meg i seng og glemte (nok en gang i befippelsen) å ta av meg kontaktlinsene. Noe som førte til at jeg trodde jeg var blind da småen vekket meg 6.15 i dag. Og vet dere hva? Det tok jeg pent og rolig, gitt. For jeg er blitt ganske godt herdet denne uka. Nå trenger jeg en:

(moderne kaffe)