Mandag morra blues

Jeg våknet av vekkeklokka klokka kvart på sju. Bare det ville jo kvalifisere til kullsvart humør resten av dagen. Men det skulle altså bli så meget bedre. Regnet fosset ned på utsiden. Du leste riktig; det fosset. Himmelens porter hadde virkelig åpnet seg for å ønske meg velkommen til en ny arbeidsuke. Etter å ha presset i meg en tørr brødskive med Jarlsbergost i halvsøvne og skylt ned med passende mengder sterk kaffe, hastet jeg ut i bilen sammen med svigermor som skulle til legen denne dagen. Og jeg var ute i god tid! For første gang siden....vel, for første gang. Ikke en gang da jeg var født klarte jeg å komme til tiden. Og med tanke på mastodontkøen som snegler seg innover til Oslo by, valgte vi i dag å kjøre radiobilen. Ikke den hakket mer praktiske og pålitelige go'klompen av en dieseldrevet Opel Astra smidd en gang først på 2000-tallet, eks-CocaCola-bil og med tidenes mest malplasserte og gigantiske 80-talls skiboks på taket.

Blide og fornøyde la vi i vei innover mot hovedstaden. Men det va no som svarte så fort strømmåleren sank nedover mot nullpunktet! I tunnelen på vei mot Radiumhospitalet innså vi at slaget var tapt. I 15 kilometer i timen med et titalls Audioter på slep som heldigvis, om ikke annet, visste hvor tuta satt på high-techskuta si, bar det mot lyset i tunnelen: Bensinstasjonen som ventet på Den Andre Siden. Og jaggu sneglet ikke bilen seg to cm inn i innkjørselen der før den, til alle Audiotenes tuters uforbeholdne glede, trakk sitt siste sukk. Som den idioten jeg er, hadde jeg faktisk ikke tenkt på at bensinstasjoner, i all særdeleshet Shell, jo ikke er utstyrt med noe så fiffig som strøm. Elektrisitet. Nei, det viste seg å være klin umulig å hoste opp noe så avansert på Shell på nedsiden av Ring 3 ved Radiumhospitalet på Ullern i Oslo. Ikke hadde de strømuttak heller, noe jeg påpekte at de faktisk hadde. Men strømmen var jo ikke koblet til, må vite. Ikke hadde de skøyteledninger. Jeg måtte jo forstå at den gamle eieren hadde tatt med seg slike moderniteter på lasset da han pakket snippsekken. På dette tidspunktet var jeg nær ved å gå i ekte, usjarmerende oppløsning. Hadde det ikke vært for min gode svigermor som jeg ikke likte tanken på å miste ansikt overfor, hadde det kunnet bli stygt. Meget stygt. Lidderlig lite pent.

Men så har vi jo NAF. Med sine søte telefondamer med nydeligste Helgelandsdialekt. Som får humøret til å stige et aldri så lite hakk over mord. Som sender ut en kjekk drammenser med tauebil til å redde jomfruer i nød. Jomfruer med elbiler godt plassert ca tre meter fra veggen til Shell på nedsiden av Ring 3 ved Radiumhospitalet på Ullern i Oslo. Og så har vi jo Oslo Taxi. Som aldri tar den fordømte telefonen. Men! Det finnes også Christiania Taxi. Som tilfeldigvis hadde en sjåfør med snakketøyet i orden utstasjonert der nede i den dypeste av avgrunner. Som kjørte svigermor og meg til Ullevål sykehus og legetimen, akkompagnert av nitidig utgreiing om Christiania Taxis fortreffeligheter i forhold til Oslo Taxis totale underskudd på sådanne. Tre minutter før timen spaserte svigermor elegant inn til legen. Og jeg fortsatte til jobben. Hvor jeg oppdaget at PC-veska mi manglet. Den veska som har PCen med doktorgradsarbeidet mitt inni. Den satt nemlig pent plassert i entréen min ca 20 km lenger vest for hvor jeg per nå befant meg.

Jeg ser fram mot en aldeles fantastisk uke. For den kan fanden meg ikke bli særlig verre. Med mindre en meteor har tatt hårfint sikte på pipa vår i løpet av morgendagen.