Helga i kronologisk rekkefølge.

Jeg har vært alene i helga. D.v.s. uten mann og barn. Med andre ord hadde jeg to overordnede mål:
1) ta igjen tapt søvn
og
2) arbeide mot det som har vært lyset i tunnelen og gjenopptakelsen av mitt liv i alt for lang tid: ferdigstilling av graden.

Jepp, det begynte friskt fredag. Etter en mindre flittig dag på jobb (hallo! Jeg hadde jo hele helgen å ta av og kunne arbeide når jeg ville!) bar det ut på kafé med noen venner. Imidlertid hadde jeg oversett det faktum at jeg hadde en bil med meg og at jeg dessuten frivillig har valgt å bosette meg i Ytre Suburbia. Vill og gal som jeg faktisk er, drakk jeg to lettøl i håp om at noen trodde det var the-real-deal, og klinte deretter til med en ikke-akkurat-karbohydratfri dessert for å kompensere. Og der! Kjente jeg det. Den umiskjennelige kriblingen i mandlene. Kuldegysningene. Trøttheten. Nei, jeg snakker ikke om at noen hadde spiket lettølen min. Denslags forblir nok en drøm for oss på feil side av 30-tallet. Mine damer og herrer: med min sedvanlige flaks hadde jeg prestert å bli infisert av office-bugen som har herjet blant oss de siste dagene. Sukk. Helgen var herved erklært åpnet.

Jeg KJØRTE hjem. Etter å ha spiket mitt eget vannglass med 1000 mg C-vitamin, give or take, samt proppet kjeften full av ett-eller-annet wonder drug for halsen (fra Bangkok) som kan se ganske langt etter registrering som legemiddel i kongeriket Norge, tok jeg på meg min beste nattkjole som jeg fikk av to høyt verdsatte kompiser da jeg fylte 20 et par år tilbake og tykke, grå, selvstrikkede knestrømper og hoppet til køys:

Lørdag morgen, klokka sju, våknet jeg som en ny person! Vel, i hvert fall kunne det virke som om bugen hadde funnet andre jaktmarker. Jeg hoppet ut av senga klar for en ny og givende arbeidsdag. Men det virker for å være en universell sammensvergelse som arbeider mot det felles mål å legge doktorgraden min i ruiner. For hva var det som poppet opp på skjermen da jeg, full av Excel-hunger og nesten unaturlig vilje til å mekke box-and-whisker plots, slo på pcen? Jo: "you have successfully downloaded Sex and the City seasons 1-6". For å si med en bergensk venn (jepp, jeg har sånne venner): Fasikæn! Fortids-meg hadde forrådt nåtids-meg!

Jeg var fortapt. Karma is a bitch. Midt i fascinasjonen for Mr. Big oppdaget jeg at jeg hadde nøyaktig 45 minutter på meg for å gjøre meg klar til familiefest. Og de lange timene godt plassert på pinnestoler mellom gamle tanter og gaulende småunger virket som et blaff i forhold til den nokså lange halvtimen på bussen dit (nemlig, ingen bil denne gangen. Skal man overleve familiefester, er det viktig med ethanol.) Jeg hadde nemlig fått setet foran De Perfekte Foreldre. De, som etter sigende oppdro sine barn med noe så merkelig som kjærlighet, var fulle av forakt for Per og Kristin, som i tillegg til å ha en gammel bil (uhørt!), også hadde såpass stusselig moral at de hadde valgt feil type bæremeis, og ikke nok med det! Herr Perfekt Forelder hadde også én gang bivånet at Per hadde tatt barnet i bæremeisen mens han hadde ski på beina!! Jeg tror selv en hardbarket barneverner moden for pensjonsalderen og med hornbriller ville satt den sure traktekaffen på kontoret i halsen av grovskapen i en slik sak. Da De Perfekte Foreldre skulle gå av bussen, oppdaget jeg imidlertid svakheten de tydeligvis ikke selv kunne øyne. For å si det på den måten: Mor Sjøl vartet neppe opp med en diett som Jeanette Roede ville bifalt. For mitt indre øye (altså netthinnen) så jeg for meg barna deres som selveste reinkarnasjonen av Lille Trille. Men de hadde nok ny bil og korrekt utstyr for å bære kidsa på ryggen med. Og kjærlighet, da. I motsetning til Per og Kristin, som åpenbart var egoistiske barnemishandlere.

Etter kveldens tunge familiære fokus var det ikke akkurat med sorg jeg observerte at klokken tikket i retning "sistebussen går snart". Men selvfølgelig hadde han der oppe, eller han der nede, eller en eller annen, åpnet slusene for fullt.Å si at det hølja ned ville vært en grov underdrivelse. Den sirlig påkastede sminken ble fort til små bekker som rant nedover ansiktet mitt og gjorde meg mistenkelig lik "the Joker" i Batman. Den nette håndveska i lammeskinn fra en dansk designer lignet ganske fort en kollapset og velbrukt skosåle. Selv bussjåføren med solbriller (hallo?) kvapp til ved synet av meg. Great.

Rett hjem til nattkjolen og ullstrømpene. Og hårføneren som sist ble brukt da stand-up-pannelugg ble praktisert på tidlig nittitall en gang, fikk endelig sin sårt tiltrengte oppstandelse, som fotvarmer. Og, sukk:

Skjer sånt egentlig med supermodeller?

I dag, søndag, klokken åtte (stønn) våknet jeg. Tom for arbeidslyst. As for the rest of today: visste dere at Carrie og Mr. Big har vært on - and - off sikkert......fem ganger??!!?!?