Be afraid. Be very afraid.

Jeg ser at de store bloggerne unnskylder seg med bloggtørke når det har gått noen timer siden siste innlegg. Vel, i mitt tilfelle kan det vel kalles en bloggørken uten særlig håp om å øyne en oase med det første. Uansett, jeg har ikke tenkt å unnskylde meg for akkurat det. Jeg har nemlig avsluttet min doktorgrad, og med dette et relativt (i hvert fall tidvis) ubehagelig kapittel i min livshistorie - det vil si at de frustrasjonene jeg fikk ut ved denne bloggens hjelp, forduftet i løpet av noen særdeles smertefulle måneder i fjor vår. Standing ovations please. Skrev nesten ovulations, men fri meg for å eggløse når dere leser disse innleggene. Eggløsning er nemlig sjelden det samme som problemløsning.

Grunnen til at jeg nå trenger bloggen igjen - for la oss innse det først som sist: dette er et egoistisk prosjekt - er at et frustrasjonsrikt kapittel på ny har åpnet seg i denne tragikomiske boken om mitt liv. Jeg har nemlig flyttet til Albania for en periode. Som attaché. Spouse. Rekvisitt. Jeg har ikke egen jobb å gå til her, for å si det på den måten. Og det går ikke upåaktet hen hos temperamentssenteret i hjernen min, hvis det eksisterer noe sånn. Det føles egentlig som om noen pirker på akkurat dette senteret med en knappenål sånn ca 16 timer per dag. De andre timene er jeg opptatt med å sove. Eller nei, forresten, det er jeg ikke. Den tiden er jeg opptatt med å få en liten baby til å sove. Sistnevnte prosjekt gjør forsåvidt ikke temperamentet mitt noen nytte heller. Derfor gjenåpning av hverdagsbloggen. Jeg håper dere har forståelse for dette, og jeg beklager eventuelle ulemper det måtte medføre for noen av mine ulykksalige lesere.

Har dere savnet meg?

Kjære muffinser!

Fra stormen som har herjet i kommentarfeltene den siste tiden, er det åpenbart at savnet dere har følt under min selvpålagte ferie, har vært betydelig. Jeg beklager på det sterkeste at bloggen har blitt behandlet stemoderlig den siste tid. Ikke har jeg noen god unnskyldning å vise til, heller. Det var bare et lusent, fireårig doktorgradsarbeid som skulle ferdigstilles. Ikke noen store greier. Så igjen; beklager.

Siden jeg ikke har fått blogget på så lenge, har jeg naturlig nok masse innestengt frustrasjon jeg må få utløp for. Jeg tror først ut i rekken av mobbeofre blir NSB. Jeg hadde den stusselige ære av å være deres "gjest" da jeg etter hele to dagers vinterferie måtte rykke tilbake til datamaskinen og mitt manglende liv igjen. Til alt mulig uhell presterte jeg å bli sulten på turen. Dette til tross for at jeg jo ikke, som planlagt, fikk jobbet likevel. Internettet som NSB reklamerer med, det kan sammenlignes med postgangen under den amerikanske borgerkrig. Treigt. Nei, forresten - ikke-tilstedeværende er et mer riktig begrep. Den lettere androgyne konduktøren synes ikke det var noe å skrike opp om, for nettet virket da vitterlig i kafévogna. Alle lovnader oppfylt, altså. Problemet var bare at det ble smått problematisk å holde laptopen med den ene hånda og skrive med den andre. NSBs nye, minimalistiske stil tilsier nemlig at det skal være færrest mulig sitteplasser i kafévogna, følgelig ble laptopen forvandlet til en hand-top.

Men hvor var jeg? Jo. Grøss. Mitt gastrointestinale system gjorde kraftig opprør mot å ikke ha blitt tilgodesett med annet enn et mykt hytteknekkebrød fra morgenen av, og jeg måtte legge handtopen tilbake i veska for å prøve å ta til meg næring. Jeg burde ant uråd allerede da. Det gikk omsider opp for meg hvorfor NSB kjører minimalisme på alle plan: for å få plass til køen som hoper seg opp i og utenfor serveringsvogna. Joda. Ti minutters venting i samling med skrikerunger, hengslete fjortiser som ikke kan uttale "bruschetta", premenstruelle mødre og en brokete forsamling venninner i menopausen. Førte meg til alters. Til disken. Til et steinansikt av en uniformbekledd kvinne som mest av alt lignet en robot. Smilemusklene hadde ikke vært trent på noen år. Det eneste NSB hadde på menyen som var lavkarbo, var kyllingklubber. Whateva. Det virket svært forlokkende i sammenligning med den utflytende, karboproppede spinat"paien" (lefsa) i varmeskapet, så jeg slo til. "Det kan ta litt tid". Jeg: "hvor lang tid?" "Det er vanskelig å si hvor lang tid." Jeg: "er det snakk om fem minutter, ti minutter?" Hun: "vanskelig å si." Jeg: "eh?" Hun (synkront med himlende øyne og med sin sedvanlige robotiske stemme): "Ti minutter. Kanskje."

Hun videresender beskjeden til en fyr med en kledelig bukstram vest, hvitbleket hår og permanent som sannsynligvis hadde rundet halvt hundre og vel så det (både fyren og permanenten, egentlig. Tror det var surpermanent.). Han tar ordren i mot med betydelig likegyldighet. Han har det jo så travelt, stakkars. NSBs a la carte består jo av hele fem retter. Pølse, pizza, varm baguette, kyllingklubber og spinatpai. Pluss noen lusne godterier som ligger tilfeldig henslengt foran kassaapparatet til Robotkvinnen. Du vil ikke tro hvor mye det krever å styre kjøkkenet på kafévogna. Jeg mener: én baguette i ovnen, en annen ut og bort til et bord fem meter unna. Deretter en pizza ut av det roterende varmeskapet. Så kanskje en halvkald pølse ut av den rullende grillen. Om litt må man kanskje til og med fylle på med noen pølser. Men ikke mange nok til at de risikerer å bli varme før de rekker gapet til kunden, skulle tatt seg ut! Goshameien. Rocket science. Ikke rart man må anta en hoven mine og behandle kunder som illeluktende luft.

Og det kan jeg si her og nå. Det å være en ansatt i midtlivskrisa på NSBs kafévogn er ikke ensbetydende med god tidsberegning. Ti minutter ble til femten. Til tjue. Til femogtjue. I de tre kjerneforskerovnene til fyren med det platinablonde håret, så jeg ingen kyllingklubber. Robotkvinnen og Surpermanenten så at geipen min begynte å gi etter for tyngdekreftene. Opptil flere ganger, med samme likegyldige mine som de lærte på NSBs kundeservicekurs. Ingen unnskyldning, ingen tidsangivelse for når kylling-slakteavfallet var tilstrekkelig likt kull. Til slutt oppdager den usedvanlig oppvakte Robotkvinnen at oi, Surpermanenten hadde hatt det så travelt med pizzaen og pølsene sine at det sunne alternativet kyllingknokene hadde gått i den berømmelige glemmeboken. Robotkvinnen trekker på skuldrene. Putter inn broilerføttene selv. Sier ingenting til meg. Etter ytterligere ti minutter henter jeg fram Blikket og spør med gretten røst: "Skulle tro de kyllinggreiene begynte å bli ferdige nå!" Likegyldig skuldertrekk fra Robotkvinnen. Lavt stoffskifte-bevegelser ut av komfyren som for  lengst kunne trengt umiddelbar sanering. Overleveres - til syrlig anerkjennelse fra Surpermanenten, som synes det er viktigere å fylle opp den allerde fulle serviettskuffen enn å vie sine kunder så mye som et anstrengt grin. Ingen "værsågod", ingen "beklager at det tok litt tid". Det begynte til og med å irritere meg at disse elendige NSBs undersåtter sikkert kan nyte godt av Jernbanepersonalets gullkantede forsikringer. "Synd for dere, jævla gnomer", tenkte jeg. "Dere skal få spalteplass i bloggen min i neste øyeblikk". Hirr hirr.

Hvordan kyllingavfallet smakte? Like gustent og tamt som personalet som tilberedte det.

Ønskereprisen

Mange har synes det har vært fryktelig trist at de ikke har fått se hva som pryder undersåttene mine på en stund. Dere lesere bombarderer jo formelig innboksen min!! Derfor gir jeg dere: høymoderne sokker i ren babyull, rusket sammen av små restnøster funnet hist og her under en flyttesjau. Motehjertet mitt banker kraftig for denne trenden i 2012.


- Posted using BlogPress from my iPhone

Fleksibel elendighet!

Ja, så er 2012 godt i gang og verden tar nødvendige og unødvendige skritt "fremover". Noe av det nye som på død og liv skal innføres i 2012 er Ruters lille herlighet - elektronisk reisekort eller smartbilletten. Vel, siden jeg faktisk har et liv og ikke gidder å oppdatere meg på kollektivtrafikkens finurligheter i tide og utide, var jeg lykkelig uvitende om dette innfallet til Ruter. Jeg tar ikke bussen for ofte og startet 2012 glad og fornøyd med 5 klipp igjen på mitt gode, gamle papir Flexi-kort. Enkelt og greit, 8 klipp, lett å telle hvor mange som er igjen. Et stempel når man går på bussen og vips, klar for en tur. Trodde jeg. Men Ruter og informasjonssjef Gry Isberg mente nei, Flexikort er så tungvint det, så vi bruker ørten år og en dullion penger på å utvikle et nytt, elektronisk klippekort. Jaha, så da stod jeg der da, med et stykk elektronisk kort i manko og ingen utsalgssteder i nærheten. Heldigvis fikk jeg sendt Halvparten avgårde og skaffet meg et slikt kort. Som merkerlig nok ikke kunne fylles på med antall reiser. Neida, man må fylle på en sum. I hele hundrelapper, takk! Greit nok så langt, men moroa begynte neste morgen når jeg blid og fornøyd troppet opp på bussen og skulle validere min nye, elektroniske duppeditt. Guess what - " ikke gyldig billett!" WTF??? Nehei? Heldigvis var bussjåføren ingen mokkamann, så jeg fikk være med, til tross for mangel på vellykkethet i den elektroniske verden. Hast hit og hast dit, og på vei hjem - ikke like overraskende nå kanskje: "ikke gyldig billett". AAhhhrg! Så da var det bare å komme seg hjem, lete opp kvitteringen og dra avgårde neste morgen til nærmeste Narvesen. Da kom neste gullkorn: "Hm, stemmer det du sier. Det er ikke penger på kortet. Du må dra tilbake dit du kjøpte kortet." He? Er ikke Narvesen Narvense da? Må jeg faktisk dra dit hvor jeg fysisk kjøpte kortet? Hurra for det smarte, elektroniske 2012! Den elektroniske verden begynner å bli like behagelig som å pusse tenna med en brukt dobørste! Og Ruter mener at det nye kortet er så smart og fleksibelt. Vel, Gry Isberg kan for min del putte det gamle Flexikortet opp der sola aldri skinner og ta en dans. Bytt så ut med det nye Ruter-kortet og ta en ny dans. Fortell meg, hvilket kort er mest fleksibelt i verden her? Hm? Plast eller papir??? Tror den elendige smartbilletten vil ha sånn ca denne effekten:

Hverdagslig ribbe

Tamtara!


Dette, kjære blogglesere, er Hellstrøms asiatisk-inspirerte ribbe. Den har tatt brorparten av dagen å trylle fram. Jeg er ikke bevandret i det asiatiske kjøkken, og det var således nytt for meg at asiater har en forkjærlighet for kull. Men som enhver seriøs interiør-og matblogger holdt jeg hodet iskaldt da jeg serverte denne skosålen av en delikatesse til mannen i huset. "Hmmmm......deilig barkesmak, akkurat som i Sche-Zuanprovinsen! Fantastisk gummiert aroma, just som på Java. Og en tydelig ettersmak av steinkull, skulle tro den var laget i Thailand på grensen til Kambodsja!" Mannen tygget andektig og ettertenksomt, før han etter noen minutters stillhet- kun avbrutt av kjevenes knirking - utbrøt: "tannhelsen i Asia må være verdens beste."

- Posted using BlogPress from my iPhone

Location:Heimen

To hurt or not to hurt

Jeg har med stor interesse fulgt noen linker på Facebook til artikler som omtaler epidural smertelindring ved fødsel. Noen mener dette er den verste oppfinnelsen siden Grand Prix, mens andre nærmest bryter det første bud og anser den slags smertestillende som en Gud nummer to. En gresk lege ved navn Hippokrates - han levde faktisk for 2500 år siden, kunne fortelle oss at den som heler smerte er guddommelig. Framsynt fyr, den godeste Hippokrates. Og etter ham har smertebehandling bare gått en vei; framover. Vi har rett og slett funnet ut at smerte er noe vi ikke trenger å ha, at det ikke rent sjeldent faktisk er en fysiologisk unødvendighet, at vi kan bli syke av smerte, at vi kan bli gale av smerte, at våre operasjonssår gror treigere hvis vi har vondt, at vi blir skeive (rent fysisk, altså) av smerte, og jeg vet ikke hva.

Men så har vi disse damene i lilla gevanter fra Uno Danmark, da. Hvis mantra er det tynnslitte ordet "naturlig". Sykkel er naturlig. Bil er unaturlig. Økologisk er naturlig. Ull er naturlig. Akryl er fy-fy. Bomull er naturlig så lenge det er økologisk. Helsekost er naturlig. Å være formgivningslærer er naturlig, i motsetning til det å være eiendomsmegler. Sukker er unaturlig, xylitol derimot...det er veldig naturlig. Fødsel er naturlig. Og det samme er altså smerte. Hvis du har smerte og bastant nekter å motta lindring for det, er du mest sannsynlig den mest naturlige person på jordkloden. I hvert fall hvis du i tillegg er iført økologisk ull og knasker på en økologisk dyrket daddel mens du har vondt. Og dess vondere du har, dess høyere opp på naturlig-rangstigen rager du. Det som derimot kan få deg til å ramle helt ned i de dype avgrunner slik at du kun ved å stå på tærnes ytterste ledd og hoppe høyt kan rekke opp til rangstigen, er hvis du har et keisersnitt - med smertelindring. Det er så unaturlig som det kan få blitt. Du er så lite urkvinne at du knapt kan sies å ha to x-kromosomer. Du har sannsynligvis kommet hit til kloden med et romskip, og ikke ut av et levende, naturlig menneskes livmor. Tips: sjekk om du har navle.

Nå er det så sin sak at det er leit hvis fødselen trekker i langdrag, i all særdeleshet hvis det kan gå ut over fosteret. Det siste strides åpenbart de lærde om, og derfor tenker jeg litt sånn: hvis jeg skal ha trukket en tann hos tannlegen, så kan han eller hun gjerne være litt sjenerøs med tiden sin hvis det i det minste ikke gjør vondt. Det hjelper ikke at vedkommende er rask hvis det føles som om hjernen følger med ut sammen med tanna. Hvis kraftig smerte får anledning til å bygge seg opp, vil den bare bli verre og verre, og i verste fall kan det resultere i kronisk smerte. Smerte tærer også på energilagrene, gir stress og gjør kroppen dårlig i stand til å lege skader eller forhindre sykdom. Personlig tror jeg at min baby vil være bedre tjent med en mor som er oppe og går og kan ta seg av den enn en mor som flakser rundt i flagrende, plantefargede gevanter og gnåler om urkvinnen i seg mens bekkenet klaprer faretruende.

Jeg er altså - dessverre - ikke sådan skapt at jeg kunne tenke meg at underlivet mitt føles som et brennende krater i uendeligheten i bytte mot at jeg blir en naturlig urkvinne og kanskje til og med rettmessig kan handle på Uno Danmark etter forløsningen. Dermed takker jeg pent nei neste gang jordmor forsøker å geleider meg inn på den "alternative" fødestuen ved å lokke med "effektiv" akupunktur mot smerten. Til dere som sier at fødsel ikke gjør vondt; ta dere en bolle ASAP! Dere kan umulig ha vært med på én. Dessuten er det jo synd hvis en 2500 år gammel greker skulle vise seg å være klokere enn oss likestilte og opplyste kvinner anno 2012?

Avløpsmidler og mokkabønner

Ja, så har det eminente dænsebændet Plumbo vist sitt sanne, mindre intelligente jeg og ikke bare tråkket i salaten, men hoppet og trampet i ruccolaen på toppen. Ouch. Man skal visst være forsiktig med spøker som kan tenkes å omhandle en persons hudfarge. Særlig hvis fargetonen heller mot det mørke. Jeg personlig kan ikke tenke meg verre vanskjebne enn å bli mislikt av Selveste Artist-Norge. Disse enormt store fiskene i det tilsvarende bittelille akvariet. Det er så tett i akvariet at det er en gåte at gjellene deres får tilstrekkelig surstoff til å ånde. Ikke rart de må kappes om å rope fantastifulle navnevarianter av det kvinnelige kjønnsorgan når de kommer på TV, eller usedvanlig spontant (etter nøye diskusjon med et annet heliumhode av en kollega) helle alkoholholdige drinker - jeg driter i om det er øl eller champagne, i hodet til en mann som ligger nede. Alt dette for å bli sett i vrimmelen av gullfisker som svømmer rundt og rundt sin egen akse.

En av de viktigste oppgavene disse såkalte artistene synes å tro de har, er å uttale seg om sitt samfunnsengasjement. Som sjelden strekker lenger enn til å kildesortere matrester fra resten av søpla si. Hvis de gidder. Men det er klart, det tar seg bra ut å si noe matnyttig når man iført politisk ukorrekte pelsdyr om kroppen stiger ut av det CO2-spyende monsteret av en limousin som transporterer fra hotellet til den røde løperen og tilbake. Derfor må man jo bare berømme Plumbo for å gi disse menneskene noe annet enn sitt ego å snakke om når reporterne rasler med mikrofonene. Rasisme er tross alt alvorlige greier, det har sikkert til og med kjendisene fått med seg. Ypperlig anledning til å fronte seg som noe annet enn et overdådig pyntet juletre med påklistret smil. Så all honnør til harrytappene fra Vestfold som tok seg en for mye i det ene beinet, ble litt nervøse i sakens anledning - forsåvidt en ganske så menneskelig egenskap - og kom med en flåsete spøk som de var ganske langt fra heldige med. For da fikk i hvert fall kjendisene frontet en god sak, på bekostning av noen uheldige/utidige prisvinnere. Utvilsomt. Når jeg ser på TV eller hører på radio, ønsker jeg at artistene gir meg nettopp det jeg har betalt dem for; underholder. Deres til tider påtatte meninger er jeg mindre interessert i. Skomaker, bli ved din lest. Hold deg til det du kan. Brød og sirkus. Det er ikke verre enn det.

Tro nå endelig ikke at jeg har tenkt å la Plumbo unnslippe. FOR en fadese. Mine damer og herrer; jeg gir dere en av tidenes mest utenkte kommentarer på direktesendt TV i nyere tid. Bravo! I en tid da sukkerkuløren har endret navn fra Negro til sukkerkulør, der negerkonger har blitt til sydhavskonger, og barndommens negerboller har blitt til et fjernt og rasistisk minne, trenger man ikke akkurat å ha en doktorgrad i internasjonal politikk for å forstå at denslags vil bli tatt ille opp. Og at det massesuggerte hylekoret ikke vil la anledningen gå fra seg til å skape ballade, for å si det på godt dansk. Men mer enn gårsdagens replikk, er det jeg er mest irritert på Plumbo for, dette: Musikken. Noe så infernalsk jævlig har jeg sjelden hørt. Vi snakker en audiell voldtekt av verste sort. Ørene mine kan aldri bli de samme etter å ha hørt dette tilfeldig sammenkokte, banale sammensuriet av dårlig språk, middelmådig sangstemme og stusselig toneforståelse. Et raskt Youtube-søk (ja, jeg er en enkel person) ga meg musikkopplevelser som ville vært Abu Ghraib verdig. Derfor blir mitt spark til Plumbo også et spark til det norske folk: jeg er skuffet over dere, mednordmenn, enten dere er mørke eller lyse i fargen: tenk å stemme fram noe slikt! Skamme seg, burde dere. Det der er ikke musikk. Det er....faktisk talt umulig å plassere det i noen som helst sjanger.

Og når det kommer til rasisme: fy skam. Det er faktisk enda verre enn Plumbos musikk. Og det skal jaggu meg godt gjøres. Men å kalle noen for mokkamenn i nervøs gledesrus, tja, jeg vet ikke. Hvis rasismeterskelen ligger så lavt som det, vil jeg heretter forbeholde meg retten til å anmelde alle som kommenterer at min hudfarge har antatt britiske tendenser etter noen års opphold på andre siden av Nordsjøen.

En dag i helvete

Jeg har det såpass jævlig for tiden at det har begynt å falle seg naturlig å drømme litt om etterlivet. Og jeg tror dessverre at den heisen kun går i én retning: nedover i etasjene. For ikke bare har jeg nytt alkohol og dans i mitt nåværende liv, jeg har også spilt kort og latt være med å holde kviledagen heilag. I tillegg har jeg sikkert både begjært min neste og misunnet ham/henne, og til og med har jeg drukket meg full med denne nesten, og innimellom hatt andre guder. Som denne:

Når jeg ser for meg livet der nede i den varme avgrunnen, får jeg det for meg at det vil arte seg omtrent som dette, hver bidige dag, uten variasjon:
Dagen begynner sannsynligvis med at jeg blir vekket fra lett søvn på en skrekkelig dårlig madrass klokka 05.00 av en skrikende, rødmusset, seriegulpende baby som ikke en gang er min egen, og som i og for seg også har holdt skrikinga gående hele natta gjennom slik at det har vært umulig å få sove særlig lengre enn fem minutter om gangen. OK. Det er ikke annet å gjøre enn å ta på seg strisekken jeg fikk utdelt ved ankomst og traske bortover mot kaffeautomaten for å prøve å riste liv i seg selv. På vei til kaffeautomaten må jeg passere opptil flere irriterende mennesker som går sakte i gangene, ja, de formelig subber! Og ikke bare det: når de endelig kommer så langt som til kaffeautomaten, setter de i gang med å fortelle langsomme, kjedelige, dryge historier hvor det virker som det er konkurranse om å få med mest mulig detaljer som er irrelevante for budskapet, og hvor det tas lange pauser for å prøve å huske om dette skjedde på en tirsdag eller en onsdag. Grøss. Det tar ualminnelig lang tid ved kaffeautomaten fordi de fleste av mine medborgere i Helvete er dyspraktiske. De klarer ikke en gang å trykke på knappen for "kaffe" eller "te" uten at noe skjærer seg. Og da blir de bare stående og fikle og late som om de fikser biffen, istedetfor å tilkalle øyeblikkelig hjelp. Så går det enda noen lange halvtimer, og til slutt er det min tur til å leske ganen med koffeinholdig fluidum. Da viser det seg at kaffeautomaten ikke er, og aldri har vært, en kaffeautomat, men derimot en automat fylt til randen av overhyggelige, hvitelskende, überharmoniske interiørbloggeres ukronede favoritt på drikkefronten: Pukka te. Økologisk, selvfølgelig. All maten vi får der nede i Undergrunnen er økologisk og kokket av Fotballfrue og dermed kjemisk renset for det som smaker godt, altså karbon-og hydrogenholdige sukkerforbindelser. Og ikke nok med det; for hver bidige bit man skal ta må man først høre på lange besserwisserhistorier om økologisk lavkarbomats uendelige mange fortrinn foran "normal" mat. Den økologiske maten er, selvfølgelig, som seg hør og bør - proppfull av skumle gjærsopper som gir deg problemer med tale - og gåevnen, men jævlig sunt, det er det. Og den økologiske maten kommer alltid i bittesmå porsjoner fordi denne driftsmåten ikke gir rom for store avlinger, og følgelig blir man aldri mett på dette stedet. Til og med kabareten og de overkokte frossengrønnsakene er helvetes økologiske.

Videre går man til jobben, hvor man blir belemret med et kjedelig Sisyfos-arbeide som (selvfølgelig) ingen ende vil ta. Nesten som i mitt jordiske liv. Og det florerer med unnasluntrere. Disse kollegene med kronisk behov for å ta en røyk eller en privat telefonsamtale, og som åpenbart har treig avføring siden de tilbringer timesvis på toalettet, som igjen resulterer i at du må gjøre jobben for dem. Supert. Alle datamaskinene i Helvete låser seg så fort man prøver å gå inn på dem, og når man tilkaller IT-avdelingen, blir man tvunget til først å høre på en times plapring om servere og brukergrensesnitt og Java og tunneling og fandens oldemor - før vedkommende oppdager at alt som er feil, er at du har glemt å stikke inn kontakten. Etter at du har tilkalt PC-hjelp, må du bruke gudsjammerlig mye tid på å fylle ut et avviksskjema som du senere må ta til en ekstrembyråkrat som skal lese det sakte, bokstav for bokstav, og også gjerne speilvendt og bak-fram, før han eller hun setter en masse betydningsfulle stempler på det og ber deg ta det videre i hierarkiet. Snøft.

Det er dags for å gå på toalettet. Og det første man møter der, er en doring som er feilplassert. Altså er den i intim kontakt med dolokket, og ikke porselenet. Tydeligvis mange menn her nede hos Beelsebub. Når du skal pusse den glisne tannrekken din, oppdager du også at disse mennene klemmer midt på tannkremtuben og ikke bak, som riktig er. Fyttikatta, for et bikkjeliv. Best å gå ut til Hellmobilen og kjøre seg en tur for å få tankene over i andre baner. Men der blir jeg bare møtt av en gresselig irriterende parkeringsvakt som noterer og tar bilder av kjerra og kommer med overbevisende argumentasjon for hvorfor du skal tildeles x-antall-hundringser i bot for å ha parkert litt inn på den hvite stripa. Sukk. På tide å ta kvelden foran TV-boksen. Som i kveld, akkurat som samtlige andre kvelder, kun inneholder gamle episoder av Teletubbies, Drømmehagen og finsk fjernsynsteater fra 70-tallet. Kun avbrutt av gigant-TVens nitidige skurring og flimring, og den glimrende retorikken til alle Frp'erne som har havnet her nede (samtlige) og mener at grunnen til at Helvete er så lite velfungerende, er alle de _mørkhudede_ innvandrerne Gammel-Eirik har åpna portene for den siste tiden.

Det var tilstandsrapporten fra mitt Helvete, folkens. Noen verre?

Om juletrær og samliv

Jula varer som kjent helt til påske. Eller til 20.dag jul. Noen mener sågar at den er over allerede 13. dag jul. For meg var den over 1.januar 2012 klokka 22.39. Det var nemlig tidspunktet da jeg, etter å ha lempet inn bager breddfulle av skittentøy og fjorårets julemote fra bilen, oppdaget at noe var skrekkelig galt fatt med juletreet mitt. Mitt elskede juletre. Det første jeg har eid i mitt 34-årige liv, faktisk. Dette på grunn av at jeg har valgt å ta en såpass lang utdannelse at jeg verken har hatt bolig eller økonomi til å feire jul hos meg selv noensinne. Før i år, da Staten så generøst hevet lønnsnivået til trinn 50 og derved ga meg rundt regnet en tusenlapp ekstra til å kjøpe et grantre til å pryde stuen med sine tusenvis av fotbladsmasserende, spisse nåler. Det var ikke fritt for at stormannsgalskapen tok meg da jeg oppdaget at kontoen min sto på "krøsus", og følgelig grein jeg meg til at vi ikke skulle ha noe så stusselig og alminnelig som sitka-gran - dette IKEA-møbelet av et furutre som de fleste velger, enten av mangel på a) fantasi eller b) penger eller c) tid. Min kjære mann fikk et irritert drag over ansiktet da jeg insisterte på edelgran, men han skjønte fort at her var gode råd (og grantre) dyre. Det ble derfor denne Rolls Roycen av nåletrær som fikk være drops for øyet i min første jul under eget tak. Lykken var komplett.

                                                                            Nærbilde
Imidlertid lurer jeg på om ovenstående tresituasjon ga opphav til noe bitterhet hos min såkalte bedre halvdel. For da han fikk til oppdrag å pakke klær og utstyr til meg da vi skulle forflytte oss noen hundre høydemeter for å feire nyttårshelga, var det et merkelig syn som møtte meg da jeg åpnet den slunkne gymbagen str XXS for å plukke meg ut et antrekk til 5.dagsfest. (For meg) essensielle ting som truser, sokker og BH'er manglet, men dette hadde han kompensert for ved å inkludere 1 stk bikinioverdel og 1 stk blomstrete sommerkjole. Helt klart et pluss at han så behovet for dette i 20 bitre minus. Enda bedre var det at det var lagt ved et par skjørt, men ingen overdeler - eller for den saks skyld strømpebukser. Sko var også ansett som overflødig, hva var galt med joggeskoene jeg var iført ved avreise, egentlig? Jeg tror ikke det var beundringen over min bare mage som gjorde at blikkene festet seg ved meg da jeg troppet opp på julefest iført et utvasket grått skjørt uten truse og strømpebukse, en rød og mintgrønn bikinitopp og et par rosa og grå Asics, fjorårets modell, som bensmykke.

Bikinioverdel kjøpt latterlig billig på Sandvika Storsenter

Uansett. Vondt ble til verre. Jeg har hørt stygge historier der det har gått vondt blod mellom naboer og en av dem har satt spikeren durabelig i kista ved å injisere bor i eller hogge ned prydtreet på eiendommen til nabo-non-grata. Jeg skulle nesten håpe at det var det som hadde skjedd med edelgrana mi også. Åpenbart kan man ikke forvente at menn med mastergrad i biologi har forstått at juletrær liker å bli tilgodesett med noen slurker vann, at de rett og slett ikke kan overleve med kun atmosfærisk luft som drivstoff. Dette i likhet med sine juleartsfeller, julestjernene. Min mann liker å unnskylde seg med at han er ferskvannsbiolog og ikke botaniker, men dette går ikke rett hjem hos undertegnede. For da burde han da vitterlig forstå at mitt juletre - det vakreste jeg noensinne har sett - trenger ferskvann - H2O - for fortsatt å tjene som eye candy for meg? Jeg kan med dette bekrefte at edelgraner som ikke får tilgang på vann, ikke blir særlig edle etterhvert, men derimot temmelig grå, skakke (!) og med nåler som furtende henger med hodet og bare ønsker å begå harakiri i møte med eikeparketten. Treet utstrålte tragedie, rett og slett. Da jeg løftet blikket for å se om jeg kunne redde det med litt vann fra springen, ble jeg også klar over at det ene jeg hadde bedt min mann om å gjøre før avreise, også hadde blitt "glemt". Oppvasken sto til langt oppover de billige kjøkkenflisene og matrestene i sluket hadde begynt å anta festlige formasjoner - alt i vakker symfoni med eimen fra søppelet som ikke var blitt ført til sitt endelige hvilested utendørs. Joda. Stemningsmelodien for året 2012 var satt. Og den lignet mistenkelig mye på kjenningsmelodien i "Haisommer".

Juletreet posthumt, sett fra lufta

Noen sa en gang at første dag i det nye året var toneangivende for de resterende 364 dagene. Hvis det medfører riktighet ligger NOEN tynt an, gitt. Men ikke like tynt som edelgrana mi, stakkars. Neste år sier jeg til helvete med biologisk nedbrytbar julepynt og inn med dette:

                                                    

Cabaret!

Ikke gled deg for tidlig. Jeg har ikke tenkt å skrive om disse lystige musikal/komigreiene som settes opp på ørten småskalateatre over det ganske land til flau latter fra de glisne radene med frammøtte minstepensjonister. Nå nei. Etter at en god venn og undertegnede havnet i munter passiar om fenomenet, har jeg i disse juletider dristet meg til å ta et oppgjør med fordums gastronomisk prakt og sette (mat)skapet der det skal stå. For ærlig talt, folkens? Siden når ble gelé som ikke er søt, godt? I all særdeleshet gelé som er piffet opp med tilfeldige ingredienser som man finner i kjøleskapet eller bomberommet hvor man på tidlig 90-tall sanket inn hermetikk i påvente av sennepsgassangrep fra Saddam Hussein?  Vi snakker "kabaret". Vi snakker: aspik.

Jeg nevner i fleng:
- lakereker. Lakereker er seige. Og overdådig saltet. Og hvordan kan reker holde seg månedsvis i et glass med lake? Her lukter det konservering herfra til Timbuktu!
- fiskepudding. Denne hvite, dissende massen med ubestemmelig smak i krysningspunktet mel/melk/fisk-ish, på tilbud fra First Price til fem kroner.
- erter. Fortrinnsvis hermetiske. Eller; selvfølgelig hermetiske. Ferske erter ville jo vært et overtramp mot kabaretens integritet.
- gulrøtter. Se over. MÅ være hermetiske. Og så myke at tennene dine er i tvil om de i virkeligheten har truffet noe, eller om det bare er motstående kjevegrens tannstubber som har tatt kontakt.
-  egg. Kokte av sorten. Helst i såpass lang tid at det grønnlige skjæret over eggeplommen er umiskjennelig.
- aspik. Denne salte geléen som ikke er gelé. Hva søren er det, egentlig? Jeg tror ikke jeg tar kjeftamentet for fullt når jeg påstår at det har gått med en god del uappetittlige beinrester fra kjøttproduserende husdyr å lage faenskapet.
- det er også mulig å tilføye andre snasne ting du måtte ha liggende i en hermetikkboks innerst i skapet.

Hvordan, mine damer og herrer, HVORDAN kan kombinasjonen av disse ingrediensene pirre smaksløkene til noen som helst, rent bortsett fra dem som lider av den årlige juleforkjølelsen med dertil hørende blokket nese?

Men åkkesom er kan ingen ta det fra den koldtbordserverende husmoren stoltheten ved å frambringe en kabaret majestetisk tronende blant potetsalat, eggerøre, laks, sylte og annet anti-drops for øyet. Ved ethvert av vertinnens bevrende ord i velkomsttalen disser kabareten smakfullt i takt. Et vakkert skue. For øyet. Men meg bekjent har ganen problemer med å være enig - dette til tross for at jeg er et barn av 80 - og 90-tallet og opptil flere ganger (med undring i blikket) har bivånet uttallige gjester komplimentere min mor - dengang med kledelig permanent og lakserosa leppestift - for å være en kabaretmaker av de helt store dimensjoner. Min mor har aldri vært spesielt glad i å opptre. Men kabaret, det kan hun likevel. Og nå, midt i 30-årene som jeg er og beviselig svært glad i mat, har jeg fortsatt problemer med å forstå hvorfor vi ikke kan klare oss med den ene typen kabaret. Den vi kommer til å nyte med høflig latter til sherryen og vårt nyblåfargede hår, omtrent rundt den datoen i måneden når staten Norge betaler oss for trofast å ha tjent landet. Eller forsket på mildt sagt uforståelige problemstillinger med statlig lønn.

God jul!

I anledning julen har jeg tenkt å tone ned mitt sarkastiske jeg og la julegleden og freden senke seg i vårt overmøblerte hjem, fylt til randen med julebrev - og kort, juleblomster, julelysestaker, julenisser, julestjerner, julebrus, julehjerter og.....ja. Istedetfor de sedvanlige røde bokstavene på hvitt underlag, velger jeg å lime inn noe veldig artig jeg kom over på verdensveven her om dagen:

GOD JUL, DA, DERE! Vi sees for mer realitetsorienterende blogging i 2012!

Julemarked

I et svakt øyeblikk i går foreslo jeg for min mann og sønn at vi kunne gjøre noe svært familie-og førjulsvennlig: gå på julemarked. Joda. Tanken var god, den. Vi ble riktignok ikke særlig fredfylte og juleglade da det første som møtte oss, var en bilparkering så full at til og med BMW-eiere så seg nødt til å parkere i en skråning med litt snø i. Andre igjen så seg nødt til å parkere midt i veien. Noe som igjen gjorde noen andre så fly forbanna at juleevangeliets budskap var så fjernt for dem som galakser langt utenfor Melkeveien. En beleven herremann steg sågar ut av bilen sin for å kjefte en liten og hissig kvinne opp etter alle kunstens regler. Oh salige julefred.

Videre steg vi inn på markedet, og ble temmelig fort klar over at vi ikke hadde vært særlig originale med denne familiehygge-idéen. Vi var faktisk så lite originale som hele resten av Stor-Oslo. Det vrimlet av skrikende og snørrete unger, ihjelsultne foreldre, reinsdyr og smultringer. Misforstå meg ikke; jeg er glad i reinsdyr, men synes det er hakket mer sjarmerende når de løper rundt på fjellet i flokk enn når de står bastet og bundet i en trang reim som rekker ca 2 meter før den ender i en kjetting festet i en murvegg, mens de skotter nervøst på menneskeflokken som stirrer åndsfraværende på dem. Enda mindre sjarmerende synes jeg det er når foreldre lar barna sine kaste snøballer på de stakkars dyrene, og det var da jeg så meg nødt til å servere drittungene blikket. Eller rettere sagt: Blikket. Når foreldre gjør en så håpløst dårlig jobb med å lære barn respekt for dyr, ja, da har jeg intet annet valg enn, med svært tydelig ansiktsmimikk, å gjøre rumpetrollene smertelig klar over at sånt, ja, sånt gjør man ikke. I hvert fall ikke hvis man ikke har nevneverdig interesse av å ha Rasende Dame på nakken. Det var ikke fritt for at samen som prøvde å få to reinsdyr til å slite seg halvt ihjel med skrikende og hoiende krapyler bak på sleden, fikk anrettet et par øyenbryn som vekslet taktfast mellom nese- og hårfestehøyde, heller. Da en eller annen nisse (pun intended) på en syretripp fant ut at Selveste Julenissen skulle ha reinsdyr som motorer, gjorde han disse stakkars klauvdyrene alt annet enn en tjeneste.

Før jeg runder av må jeg også ta meg tid til å anmerke at alle blir så jævlig svele-sultne når de er på julemarked. Denne enkleste av oppskrifter, som man selv totalt blottet for huslige egenskaper kan diske sammen, om så med gallesteinssmerter og feberfantasier - og få et vellykket resultat, den oppfattes av julemarkedsbesøkende som fjorten Michelinstjerner verdig. Med en lavkarbonert unge på slep i to sure minusgrader prøvde jeg gjentatte ganger å føye meg inn i rekken av svelesiklende, islenderkledde nordbagger. Men akk nei. Svelemannen stekte sveler til krampa tok ham, men det kunne ikke mette massene. Følgelig ble treåringen alt annet enn medgjørlig, og jeg ble nødt til, som så mange andre, å bruke albuene mine for å skaffe ungen føde. 30 kroner, takk. Svela var overraskende god, den. Like god som man kan forvente når sukker, smør, melk, mel og natron slenges sammen i tilfeldig rekkefølge. Etterpå måtte mor få litt retail therapy for tort og svelesvie. Dette ble resultatet for de to andre deltakerne:

Så dro vi hjem. Og tenkte at dette måtte være det siste sted på jord de tre vise menn ville satt sandalene sine. Og da mener jeg ikke bare på grunn av kulden.

Prosentregning og realitykjendiser

http://www.side2.no/underholdning/article3291271.ece

Det er egentlig jævlig flaut at jeg klikket meg inn på denne linken in the first place. Men la gå; jeg ofrer min stolthet i matematikkens tjeneste: En eller annen Andreas som har deltatt i en eller annen sjekkeserie på TV er ikke faren til en eller annens barn likevel. Så dumt. Eller så bra. Ikke vet jeg. Det jeg derimot vet, er at både denne Andreas og moren til barnet som ikke var hans likevel, sliter litt med sin prosentregning. Her var det mye å ta tak i, gitt. Men det er tydelig at man ikke trenger å være professor i matematikk for å lage barn. Eller i hvert fall tørrtrene på å lage barn, da, siden det ikke ble resultatet som biologien ønsket likevel. Eller, det ble det jo forsåvidt, men det var ikke Andreas´s skyld. Eller fortjeneste. For åpenbart er det to ting denne mannen er svak på; prevensjon og....ja, nettopp - prosentregning.

Hvor skal man begynne...jo, jeg begynner med ham. Han synes det var et skrekkscenario å få barn med noen hvor man ikke kunne dele ansvaret 100%. OK. Dette kommer kanskje som en bombe på de fleste realitydeltakere, men: i de fleste tilfeller hvor man deler noe, vil man ikke stå igjen med 100% selv. For eksempel: hvis dette barnet var 10 epler, og Andreas skulle dele de 10 eplene 100%, ville han jo fortsatt stått igjen med 10 epler. Altså hele kidden. Så hva er det han prøver å fortelle oss, mellom linjene? Kanskje at han er schizofren? Hvis hans ene personlighet tar ansvar for ungen 50 %, tar hans andre personlighet resten? Så står han jo igjen med 100 %, på sett og vis. Men egentlig tror jeg at det han ønsker å si, er at han ønsker å adoptere et barn på egen hånd. Eller få tak i en surrogatmor som senere reiser tilbake til slummen i India og forblir i blikkskuret sitt uten å kreve foreldrerett til ungen. Der har vi det; denne Andreas er rett og slett for surrogati!

Videre må jeg jo si at reality-Andreas har valgt seg den perfekte match å lage barn med, eller altså, forsøksvis å lage barn med, det var jo en annens svømmere som krysset målstreken først - åpenbart. Jammen godt vi har DNA. Og tester til å påvise det. Men hvor var jeg? Jo....denne Linn-eller-hva-nå-tusan-hun-het, hun var ikke særlig skærp med brøker og prosent hun, heller. For hvis man har hatt sex med to personer - med mindre det er snakk om 50% jomfrufødsel og 50% flaks (for Andreas), ja, da er det vel egentlig en matematisk umulighet å være 100% sikker på farskapet? Man kan jo være 99% sikker, selvfølgelig. Eller....nei. Det kan man ikke. Det meste man kan strekke seg til, i dette tilfellet, er å være 50 % sikker.  Med andre ord; totalt usikker. Brøken blir da seende omtrent sånn ut: 1/2. Ikke 1/1.

Ja....dette var dagens leksjon, folkens. Jeg har én matematisk kjepphest. Den heter prosentregning. Videre har jeg ett norskgrammatisk kjeppøk også: orddeling, eller særskriving, om du vil. Nåde den som krysser min vei med én av disse blemmene! Nå anser jeg det som lite sannsynlig at noen realitydeltaker noensinne krysser min vei, men man kan jo aldri vite. 100 prosent. Eller 1/1.

Blast from the past

Dere kjenner følelsen? Når du i et glimt skimter noe som får blodet i årene dine til å fryse, grisebusta til å reise seg bemerkelsesverdig og pupillene til å anta tinntallerkenproporsjoner? Veldig ubehagelig. Det skjedde meg på supermarkedet i dag. Plystrende og glad gikk jeg mellom hermetiske joikaboller, pepperkakedeig og sukkerkulør som nå heter sukkerkulør og ikke Negro, av politiske årsaker. Jaja. Skal jo innrømme at jeg også synes det ville vært kjipt og nedlatende om klorin begynte å hete Blekansikt eller Fjellape eller noe i den gata. Men det var ikke sukkerkuløren som skulle under lupen i dag. Etter at småtten hadde fått lov å fylle handlevogna til randen med E-stoffer og sikkert til og med palmeolje, bevare meg vel, durte jeg i vei mot frelsen: kassa. I 30 km/t for å snike meg foran dama med TO unger til å fylle opp kørja med xanthangummi og aspartam. Ja. Det var da høyre del av mitt høyre øye oppfattet en gruelig retro og forlengst fortrengt vare i RIMIs bugnende SPA-avdeling, spekket med Spenol og Catzy stylingprodukter (til sarte sjeler blant mine kvinnelige lesere: slutt å lese her. Eller ta litt sprengstoff under tunga.)

Saba-fucking-self-sit, faktisk! Snart møter man vel sprell levende Tyrannosaurus Rex og mammuter i gata også! Det var i de dager at Kurt Cobain tok reper´n at jeg satt et par timer på do før jeg fikk kvinnet meg opp til å rope til min mor at jeg nå - rent hypotetisk - kunne få barn med Kurt Cobain. Hadde det ikke vært for at han var dau. Og at jeg nok ikke hadde hatt sjans uansett, jeg var virkelig et fint lite estetisk syn på den tiden. Uansett, min mor trådte ilende til og gjorde gode miner til slett spill - dette skulle vi ordne så fint, atte, det var nå bare sånt som skjedde, ingen fare, jeg skulle bare ikke bekymre meg. Og dro fram redningen. Som på den tiden altså var Saba Self-Sit. Ingen over, ingen ved siden. Ingen under, heller. Det var bare Saba Self-Sit. Jeg visste ikke hvilke umenneskelige lidelser jeg sto overfor de kommende årene, før bevingede varianter av sorten skulle gjøre sin entré i Indre Enfold hvor jeg bodde.

Dette, folkens, dette var verre enn kviser og kjærlighetssorg og det å ikke bli bedt opp av Prince Charming til siste dans, men heller måtte ta til takke med Mr Computer Nerd with terrible Acne. Saba var døden. Dere som ikke har hatt den tvilsomme ære av dette bekjentskapet kan jo gjøre et forsøk der hjemme: prøv å legge en lecastein i trusa og gå med det noen timer. Just like that. Ikke bare fikk man en mistenkelig hjulbeint gange med den gigantiske mursteinen mellom beina, ikke bare så det i de tights-tider ut som man hadde gjort i buksa når man ble nødt til å bruke svineriet, men det...ehh....var ikke så veldig self-sit. Det var mer som self-slip, det likte ikke å befinne seg i midtlinjen, men snarere slitsomt nært ett av dine to Stine Stankelbein-lår. Saba Self-SLIP var ganske enkelt konstruert for å minne deg på, hver jævla time, hver jævla dag i den jævla uka faenskapet varte (beklager språket, men dette er faktisk en hjertesak, og jeg blir svimmel av beundring når sinte demonstranter bruker hard verbal skyts), at du nå var i fruktbar alder. Jævlig slitsomt. For å si det pent. Særlig siden jeg ikke hadde tenkt å benytte meg av den biologiske muligheten på daværende tidspunkt. Eller i særlig nær framtid.

Så dere kan jo tenke dere at turen til butikken ble litt å rippe opp i gamle traumer. Jeg hadde sant å si tatt det bedre om Bob fra Twin Peaks hadde tittet fram mellom kålrabien og løken. Og det sier kanskje litt. Denne kvelden har gått med i undringens tegn. Hvem i huleste heiteste svarteste H bruker Saba fortsatt? Meninger om saken mottas med takk.