Be afraid. Be very afraid.

Jeg ser at de store bloggerne unnskylder seg med bloggtørke når det har gått noen timer siden siste innlegg. Vel, i mitt tilfelle kan det vel kalles en bloggørken uten særlig håp om å øyne en oase med det første. Uansett, jeg har ikke tenkt å unnskylde meg for akkurat det. Jeg har nemlig avsluttet min doktorgrad, og med dette et relativt (i hvert fall tidvis) ubehagelig kapittel i min livshistorie - det vil si at de frustrasjonene jeg fikk ut ved denne bloggens hjelp, forduftet i løpet av noen særdeles smertefulle måneder i fjor vår. Standing ovations please. Skrev nesten ovulations, men fri meg for å eggløse når dere leser disse innleggene. Eggløsning er nemlig sjelden det samme som problemløsning.

Grunnen til at jeg nå trenger bloggen igjen - for la oss innse det først som sist: dette er et egoistisk prosjekt - er at et frustrasjonsrikt kapittel på ny har åpnet seg i denne tragikomiske boken om mitt liv. Jeg har nemlig flyttet til Albania for en periode. Som attaché. Spouse. Rekvisitt. Jeg har ikke egen jobb å gå til her, for å si det på den måten. Og det går ikke upåaktet hen hos temperamentssenteret i hjernen min, hvis det eksisterer noe sånn. Det føles egentlig som om noen pirker på akkurat dette senteret med en knappenål sånn ca 16 timer per dag. De andre timene er jeg opptatt med å sove. Eller nei, forresten, det er jeg ikke. Den tiden er jeg opptatt med å få en liten baby til å sove. Sistnevnte prosjekt gjør forsåvidt ikke temperamentet mitt noen nytte heller. Derfor gjenåpning av hverdagsbloggen. Jeg håper dere har forståelse for dette, og jeg beklager eventuelle ulemper det måtte medføre for noen av mine ulykksalige lesere.