Halloween for lavkarbobarna

Personlig synes jeg dette ville vært uholdbart skummelt å få på døren på denne dag. En guffen grønnsak som har lett for å bli vassen hvis den får trekke for lenge (men som for øvrig er full av alle vitaminer og mineraler ditt hjerte måtte begjære):

For lavkarbo - eller keiserens-nye-klærfolket, derimot, ville dette synet utenfor inngangsdøra garantert fått blodpumpa til å hoppe over opptil flere slag og gitt gysninger og kvalmefornemmelser langt inn i neste århundre:

Faktisk ser jeg ikke bort fra at mor i lavkarbohuset, som alltid sørger for nøye overveide måltider kjemisk renset for bl.a. poteter, ris, pasta, hvetemel, frukt, sukker og kornsorter og "desserter" komponert av liksom-sukker og ymse bær (lavglykemiske, selvfølgelig) som får Christmas Pudding til å fremstå som den reneste delikatesse, ville hatt kraftig behov for et par uker på kombinert karbo-rehab og SPA etter en slik skjellsettende skrekkelig opplevelse. 

Lurer forresten på hva de lavglykemiske barna synger når de med sine sikkert naturlig bleke masker går fra dør til dør for å skremme vannet av den høyglykemiske naboen? "Trick or treat, trick or treat, can we have some broccoli?"

Dagens økt

Det er ingen vei utenom. Som travel småbarnsmor og blogger har jeg all interesse av å holde legemet i tip-top shape slik at dagens outfit ikke ser ut som det har blitt slengt på den første og beste Michelin-gubben man fant på rasteplassen for langtransport. Tenk så lite folk ville respektere meg hvis jeg veide over 50 kg. Kroppen er mitt tempel, og som blogger må man ta ansvar for å fremstå som et godt forbilde - det er derfor jeg kommer med kostholdsråd og treningstips på bloggen min. Men husk; jeg sier ikke at dere skal leve like rigid sunt som jeg gjør, langt ifra. Det viktigste er at jeg gjør det slik at jeg framstår som jævlig mye bedre enn alle dere andre noksagter uten interesse for intens selvdigging - og degging.


Så det var altså dags for dagens økt, ukas 14., for å være helt nøyaktig. Den som trener mindre enn det er en taper. Jeg sier ikke at dere må trene like mye som meg for det, altså, jeg er bare opptatt av å fremstå som et eksempel til etterfølgelse.Så kom ikke og si at jeg utøver kroppspress mot noen. Jeg skrev faktisk litt om sorg på bloggen da hamsteren til naboen døde, det burde jo være sannhetsbevis for at jeg ikke er overflatisk, men en dyp - og ektefølende person i perfekt innpakning. Nå, jeg sporer av. I dag bestemte jeg meg for å ta økta ute. Til vanlig er jeg ekstrem motstander av frisk luft, da jeg mener det er den mest oppskrytte oppfinnelsen siden karbohydratet, men i dag ville jeg gjøre et unntak. Jeg har en fast etappe jeg liker å løpe, nemlig. Her er den:
Tur:

Retur:

Imponerende, jeg vet. Fint om dere strør om dere med heftige komplimenter aldeles overstrødd med særskrivings - og og-og-å skrivefeil i kommentarfeltet under her. De som skriver at noe annet enn i retningen "du er et møysommelig utført mesterverk og et megaforbilde"; deres kommentarer vil bli slettet da jeg ikke ser at dere tilføyer noe viktig til diskusjonen.

Men så er det jo det, da, at naboen jo kan komme i skade for å titte ut mellom de dritkjipe lamellgardinene sine - fyren kaller sikkert de daglige gåturene sine for trening, tenke seg til - og spotte meg på den 2 x daglige trimturen. Derfor er det viktig å deise ekstra godt på med meik-øpp før økta. Jeg pleier å anbefale lett, diskret sminke bestående av primer, concealer, foundation, mineralpudder, rouge, highlighter, eyeliner, lipliner, leppestift, øyeskygge og mascara som et minimum. Så kommer det vanskeligste valget av alle: Hva skal jeg ha på meg? Det vrenger seg i den allerede tomme magesekken min når jeg ser folk som trener i joggebukse og T-skjorte. Herregud, så tarvelig. Hvor vanskelig kan det være å skaffe seg en sponsoravtale så man slipper å se ut som en knarker på Plata når kroppstempelet skal ut i manesjen? Og kom endelig ikke og si at jeg maner til fordommer; har ikke jeg personlig sørget for at alle dere vrengte de slunkne lommebøkene deres til inntekt for kvinner i Pakistan som ikke har råd til Mulberry-vesker?

Nå. Etter mye om og men kom jeg fram til at rosa var riktig farge til humøret mitt i dag. Rosa er jo alltid riktig. Jeg hadde heller tatt på meg et antrekk jeg har brukt før enn å troppe opp på trening i beige. Den fargen er skikkelig ut om dagen. Heldigvis har alle joggeskoene mine innslag av rosa, så jeg slapp å bruke stort mer enn en drøy time på å bestemme skovalget. Ikke rart jeg er travel om dagen, når livet mitt består seg av så mye komplisert og dyptpløyende tenking.

Nå er jeg tilbake etter økta! Den tok ganske lang tid, 3,5 minutter for å være helt nøyaktig. Men så er det jo problemet med at jeg må dusje og gni meg inn med alskens uhumsk testet på pelskledde dyr med søte, myke ører slik at jeg selv skal framstå som mer vellykket enn dere som leser bloggen. Og så må jeg jo før det fjerne den lette makeupen jeg la i forbindelse med økta, den blir jo helt feil når jeg senere skal ikle meg nett tøy laget på en fabrikk som bryter enhver menneskerettskonvensjon FN har hostet opp gjennom tidene, og la meg avfotografere 10 ganger på rad i eksakt samme positur. Og så er det jo dette med å velge ut akkurat antrekket som passer min sinnstilstand og været ute, og bygningene i bakgrunnen og jeg vet ikke hva. Dette må man nok regne med ytterligere et par timer på. Tror det blir rosa i dag, altså. Etterpå er det bare såvidt jeg rekker den ukentlige timen hos negledesigneren. Ja, jeg har kjempestor forståelse for tidsklemma. Har det så utrolig travelt om dagen altså. Sånn, nå kan dere legge inn de saftigste komplimentene dere kan komme opp med:

Bøffel-bløff

Som flittig leser av Aftenposten har jeg en følelse av at jeg får teen i halsen litt sjeldnere enn om jeg hadde vært flittig leser av VG eller Dagbladet. Likevel, det ble en te-i-halsen opplevelse denne uken da Aftenposten hadde et innlegg om Buffalo. Neida, ikke buffalo som i de dyrene Kevin Costner hyller i Danser med ulver, ikke byen og ikke Buffalo Bill, men Buffalo Soldiers, eller retter sagt Buffalo skoene. Altså, Stockholms vistnok heteste DJ-duo (jeg er så lite het at jeg aner ikke hvem de er) har funnet frem de gamle Buffaloskoene sine. Og nevner, korrekt nok,at de sist er sett i en skolegård i 1998. Sammen med Sefa-bukser eller aller helst Miss Sixty jeans. De første Miss Sixty jeansene vet du, mørke, med ridebuksesøm i rumpa, bootleg, veeldig lavt liv og uten beltehemper. Kombinert med at string ble et must førte denne moten til at verden ble vitne til en antall rørleggersprekker vi hverken ante eller hadde behov for å ane at fantes! Og ikke minst ble trusekant, både toppen og bunnen av kanten, et så vanlig syn at vi ikke lenger hevet øynene over å se den. Vi så de faktisk så mye at om noen slurvet med truseskiftet så var det allment kjent. Nå, sammen med string og rørleggersprekker og andre saker vaklet vi altså rundt på disse greiene. Ung som jeg er, jeg var ikke dårligere og hadde faktisk hele 2 par, 1 i beige og 1 i blå/hvit. Til mitt forsvar var de faktisk ikke så vaklende, ganske gode å gå i, bare grusomt stygge. Nå har ting en egen evne til å komme og gå, ikke minst sære moter. Underholdende nok det, det er bare en ting de svenske pikene ikke har forstått,

nemlig at det er ikke lenge nok siden Buffalo!!! Tidens tann trenger lengre tid for å slipe til minnet slik at det bare gjennstår rørende assosiasjoner. Men, til min store skuffelse, er motejournalistene vistnok enige... Buffalo er på vei tilbake. Og riktignok, på hjemmesiden til Buffalo fant jeg klassikeren i flere forskjellige farger . Til den nette sum av 120 Euro. Jeg hadde trodd at UFF og Fretex for noen år siden satt med en beholdning Buffalo som var så stor at de ikke ante hva de skulle gjøre med de - det var ihvertfall der mine havnet - men de selges altså fortsatt for en nett sum penger.

Men for å være helt ærlig lukter det hele som at noen snakker om at Buffalo er poppis igjen, men det er vanskelig å spore opp noen som faktisk kjøper disse skoene (selv den svenske duon hadde bare lett frem de gamle) så det hele lukter faktisk litt Buffalo-bløff: noen jobber veldig hardt for å få tømt et lager fullt av gamle bøfler, men sorry folkens - det er for tidlig!

På seg selv kjenner man ikke andre

Trude Mostue....gratulerer. Du er sikkert en hardtarbeidende kvinne som fortjener din suksess, og nettopp derfor føler jeg at siste ukes utdaterte holdninger og uttalselser fra din side var ekstra uheldige. Skuffende nok føyer du deg tilsynelatende pent inn i rekken av uspiselige primadonnaer gjennom tidene. Min første assosiasjon da jeg leste portrettet av deg, gikk til  Frankrikes Marie Antoinette. "Har de ikke brød, la dem spise kake!" Et øyeblikk der håpet jeg at du var feilsitert, men motsvarene dine i kommentarfeltene avkreftet dessverre det rimelig faderlig kvikt. Med Dagbladets hjelp har du ålet deg fram mot mediaskafottet av egen fri vilje, hvor bøddelen ser ut til å være majoriteten av Norges kvinnelige befolkning. Hvorfor? Fordi uttalelsene dine er virkelighetsfjerne, arrogante og ovenfra-og-ned. Det er veldig lett å ligge i myke silkesenger selv og uttale at man ikke forstår hvorfor folk har søvnproblemer.

Jeg skal være den første til å fastslå at jeg personlig verken har takt eller tone, det vil du sikkert se av fortsettelsen på dette innlegget. Men selv jeg forstår at det blir litt tungt fordøyelig for den gemene hop når en person med 17-millioners villa i strandsonen på Bygdøy, au pair til å oppdra barna, penger nok til å gjøre som man vil og i tillegg en mann med penger nok til å gjøre som han vil, skal komme med allmenngyldige råd om forvaltning av tid i Norge anno 2011. Veldig mange jeg kjenner ønsker mer tid med barna sine. Av disse har langt de fleste relativt godt betalte jobber også. Men de bor i bynære områder med dertil hørende skyhøye boligpriser, og har noe som for deg kan oppfattes som et fremmedord: boliglån. Kanskje til og med studielån som ikke har blitt nedbetalt av kjendisstatus på BBC. Det er ikke lett å få endene til å møtes med en månedsinntekt på 3300 kroner og et barn å forsørge, såpass forstår til og med jeg. I tillegg kan det jo være at noen kvinner faktisk ønsker å satse på karrieren sin. Skal ikke dette være lov fordi vi er velsignet/belemret med bryster? Er det verre at kvinner trives i jobb, at de ikke finner sin plass som hjemmeværende, enn at menn gjør det? Dessuten, hvor mange er det som ammer etter fylte ett år uansett?

Jeg har alltid irritert meg over puppene mine. Ikke bare blir de konsekvent snakket til på byen der jeg blir ignorert, men de har det med å ødelegge for ethvert klesinnkjøp jeg prøver å foreta og forårsake irriterende gnagsår på skuldrene mediert av premieoppfinnelsen B-H. Hvis de nå attpåtil skal brukes mot meg slik at jeg ikke skal få gå på jobb etter at jeg har født et barn, hvis de skal føre til at jeg mister pensjonspoeng, hvis de skal gjøre sånn at jeg kan se langt etter å irritere meg over dem i prøverommet fordi jeg slett ikke har råd til å kjøpe nye plagg, ja da. Da er grensen nådd for min del. Da vil puppene mine faktisk gjøre meg til en dårligere mor enn den moren jeg er når jeg kan sette mitt barn i barnehagen hvor han trives og få tjene mine egne penger ved å holde på med det jeg brenner mest for her i livet nest etter mitt barns velbefinnende. Mitt barn er en sosial og oppegående liten kar. Han elsker å gå i barnehagen, har alltid gjort det. Hvis alternativet hadde vært å ha en au pair å gjemme seg bak for å kalle meg selv en "hjemmeværende mor", ville ikke min sønn bare gått glipp av viktig sosialisering. Han ville også gått glipp av språkutvikling. Det er jo tross alt få av de andre treåringene i barnehagen som kan fillipinsk. I tillegg ville han vært belastet med en lite fornøyd mor som faktisk ikke trives med å gå og pusle hjemme, det tror jeg kanskje er verre enn å ha en lykkelig mor som gleder seg hver dag til å hente ham i barnehagen og finne på ting sammen med ham.

Trude Mostue, vet du hva? Jeg har mange meninger om barns oppvekstvilkår jeg også. For eksempel mener jeg at barn har best av å ha begge sine foreldre boende sammen med seg, under samme tak. Men jeg går ikke og fordømmer dem som bestemmer seg for å flytte til et annet land med barna sine for det. For det er den enkeltes valg. Og det er dumt av meg å uttale meg om denslags når jeg ikke befinner meg i samme båt. I denne mammadebatten sitter du i en yacht, sikkert en yacht du har jobbet hardt for og all ære til deg for det, mens vi andre tøffer rundt utenfor i våre plastsnekker. Like lite som vi kan uttale oss om yachten din, kan du uttale deg om snekka vår. At du mener vi som kjører snekke ikke skal få barn, får stå for din egen regning. Jeg beklager, men jeg har ikke annet valg enn, noe sendrektig, å tildele deg forrige ukes idiotutmerkelse.

Trendsetting

I hine hårde dager, før jeg ble hensatt til et A4-familieliv med tomannsbolig, stasjonsvogn og konstant dårlig samvittighet for ting jeg aldri rekker å gjøre, var jeg kroppsarbeider. Ja, det er sant. Det vil si, siden jeg aldri egentlig har likt å bruke hjernen jeg har fått utdelt - det er så komplisert bruksanvisning på den - søkte jeg jobber hvor den kunne få litt fritid, i feriene. Det var således at jeg endte opp som lamming- og kalvingshjelp i sør-Skottland. På en gård med intet mindre enn 700 brekende søyer med stinn buk og rundt regnet 200 kjøttfekviger med tilsvarende vom. Dette er nå...la meg se...ca 12 år siden. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg, samtidig med at jeg sto oppover ørene i fostervann, sauemøkk og sur silo, også ble en trendsetter.

For jeg hadde ikke vandret mange dagene i møkk opp til knærne før sauebonden, tror han het Mike, fant ut at mitt medbrakte norske fottøy slett ikke holdt mål. Viking gå og vogg, liksom. På venstre side av veien bar det i 100 miles per hour til en gummistøvelfabrikk i Lanark. Og der var det et outlet hvor bøndene i distriktet kunne få kjøpe gummiert fottøy til sine underbetalte undersåtter, til en matchende lav pris. Sånn endte jeg opp med et par mørkeblå Hunter gummistøvler i størrelse 39, alt for store siden jeg er en størrelse 37, men det var temmelig kaldt i Skottland i midten av mars, så hjemmestrikkede ullsokker med alt for tjukk hæl kunne komme godt til sin rett, og akkurat disse støvlene var dessuten på salg og kostet lusne £20. Da får det så være at de ser ut som en blåmuggen baguette på foten, at skaftet er laget for ben i piperenserdimensjoner og at hælene svinger seg elegant fra side til side inne i støvelen, som om de skulle gå 10 000-meteren i Vikingskipet, når man vralter seg bortover fórbrettet/fortauet. Det var forresten på dette Hunterutsalget i Lanark at jeg først ble gjort oppmerksom på mine leggers ikke-akkurat-beskjedne sammensetning. Det var åpenbart at Hunter på denne tiden ikke ble solgt til gørrkjedelige, miniatyrhundluftende, rosa - og Luis Vutton-elskende Frognerfrøkner, for det første den grovskårne mannen bak disken sa da jeg dro opp buksa for å plante foten ned i skoene han holdt frem, var "Ayyyye, ye´got a good leg there, ayyyyee!" Det er vel sånt som regnes for et kompliment i de ytterste utkanter nord for Hadrians mur, men der jeg kommer fra: not so much.

Jeg ble aldri helt venn med disse Hunterstøvlene. Men de holdt meg varm og tørr på beina i sure minusgrader i det skotske høyland da jeg gikk nattevakter ute i skurene som sauene med romerneser kalte for Hjemme. Og det fortsatte de å gjøre da jeg senere fortsatte med lignende strøjobber i inn - og utland. Gadd liksom ikke bruke hundrevis av kroner på å skifte ut baguettene. Én gang holdt til og med våre veier på å skilles da noen skumle vakter på Gardermoen i 2001 ville inndra dem fordi de fikk det for seg at de var fulle av skummelt munn - og - klauvsjukevirus. Da innså jeg omsider at Hunterne mine og jeg var uløselig knyttet til hverandre gjennom felles minner av 18-timers arbeidsdager, sur fotsvette og klam fjøslukt og fikk i løpet av et mikrosekund hentet fram C-skuespilleren i meg og proklamert med krokodilletårer i øynene at vi var som skapt for hverandre, gummistøvlene og jeg, og at jeg aldri ville utsette mine høyt elskede undersåtter for slik skummel smitte. Så egentlig var det vel bare tilfeldigheter som gjorde at ikke jeg ble hele Norges persona non-grata da dette lille viruset satte Storbritannia på hodet.

Og jammen viste det seg at godeste Kate Moss nok også hadde vært lammehjelp i søndre Skottland. Sikkert like underbetalt som meg, selv om hun med de skrantne knoklene sine sikkert kunne komme inn og snu ethvert lam som hadde funnet det for godt å ville møte verden i unaturlige og merkelige positurer. Men altså, siden Kate bare fikk knapper og glansbilder for jobben i fjøset, hadde hun ikke råd til annet enn å hente fram fottøyet som hennes arbeidsgiver sikkert hadde kjøpt i  Lanark da hun litt senere besøkte Glastonbury-festivalen. Resten er historie. Det var sånn Kate og jeg lanserte Hunter for det internasjonale markedet. Og da var jeg ikke kleinere enn at jeg børstet støvet av de stakkars forsømte fjøsstøvlene mine som leide husrom på loftet. Bort med blod, fostervann, urin og avføring - og hello! Streets of Oslo! Livet som trendsetter føles godt. Det er nok snart på tide at jeg gjør denne bloggen om til en fashionblogg. Mon tro hvor mange av mine medbloggere som har blitt trendsettere ved å gjøre ærlig og tungt kroppsarbeid hvor man risikerer en og annen mørk rand under akrylneglene? Jeg tror ikke jeg vil vite svaret.

Vakthold av barn!

Av og til har jeg gleden av å bli tilkalt som vakt, nærmere bestemt barnevakt. Min søster ringer med jevne mellomrom og spør om jeg kan bidra med vakthold noen timer. Hun tror tydeligvis at jeg er blakk fjortisstudent fortsatt for hun lokker alltid med "gratis middag og Pepsi Max." Jeg har tydeligvis ikke endret meg mye siden de dager, da jeg fortsatt lar meg lokke.
Hver gang jeg barnevakter blir jeg minnet på at jeg ikke er så flink med barn. Når min nusselig lille niese var baby gikk tiden med til å krysse fingre for at det lille nurket droppet å drite før mor var hjemme - bæsjebleier er en sann prøvelse. Nå er hun, eh, snart 3,5 år (tror jeg) og andre utfordringer dukker opp. Blant annet ante jeg lite om hvor mye suppe den lille fjåsa kan dytte i seg - jeg øste opp en porsjon til henne som jeg mente var rikelig og tok resten selv. Litt pinlig når den lille (som for tiden tar litt lett til tårene) erklærer at hun vil ha mer! Heldigvis hadde min søster tenkt at barna (jeg holder meg godt, i min familie er jeg fortsatt en av barna, selv i en alder av 3.. samma det forresten) skulle ha en kosekveld og innvilget Nonstopis. Tårene stanset raskt ved tanken på den enorme, grønne, og for å være helt ærlig, relativt ekle, isen. Jeg har altså blitt voksen nok til å ikke like Nonstopis! Uansett, det tok en eeeeeevighet for kid'n å skylle ned en riktignok raus porsjon suppe, men ca 23 sekunder å gulpe ned en is - følte plutselig at jeg ble lurt under "det er vanskelig å spise suppe"-senen.... Men jeg klager ikke. Min søster er av det irriterende perfekte slaget, mager, sunn og supereffektiv pedant som stråler av husmor/karrierekvinne. Dette har selvfølgelig smittet over på den lille (datteren, ikke søsteren) som leker at hun rydder og vasker og svelger unna grønnsaker på høykant - kid'n spiser sukkererter og kikerter som snop! Og synes det er gøy å ta tran - sjokkerende! Fordelen er at grønnsakene i suppen gikk ned på høykant selv med tante Kløne ved bordet.

Uansett, den lille har fortsatt mye å lære. En dag da denne reklamen kom i posten utbrøt min niese til sin mor: "Se, det er tante!" Nå er vi jo alle enige om jeg holder meg godt, så fett nok, men at jeg er med i en reklame for sunnhet til folket: the kid still got a way to go!
Men, nå er kid'n i seng, etter at tante Kløne har sølt suppe og hostesaft på klærne, is på gulvet og hundene mine har laget katteskinn av søsterens katt. Pepsi'n og sofa'n venter, men huset står og det blir sikker gratis middag ved flere anledninger!

Published with Blogger-droid v1.7.4

Kjære leser som etterlyser cupcakes! Jeg skal faen ikke ha på meg at jeg ikke etterkommer fansens ønsker. Så i dag har brorparten av dagen gått med til å lage det avbildete sukkerhelvetet overfor for å tilfredsstille dette kravstore mennesket, som operer under navnet "anonym". Faktisk tar jeg blogginga mi såpass på alvor at jeg ikke en gang tok en spansk og kjøpte muffins-på-1-2-3 på Kiwi. Å nei, da, her finnes både mel, sukker, smør, egg, vanilje, bakepulver og fandens oldemor. Glasuren har jeg lagt såpass flid i at jeg til og med tok ut smør og philadelphia-ost fra kjøleskapet et par timer før jeg deiset den sammen. Blir visst greiere å jobbe med når det ikke er knallhardt. Rakettforskning, altså. Konklusjonen er som følger:
* baking passer best for høystrukturerte typer som evner å a) lage handlelister før innkjøp eller b) har tilstrekkelig stor harddisk til å vite hva som finnes og ikke finnes i skap og skuffer mens man befinner seg i dagligvarehandelen.
* glasur krever litt koordinasjon. Utrolig kjipt å skulle vaske de greiene der av tak, golv, bord og stoler og det som verre var.

PS! En rakettforsker av en lavkarbofugl hvisket meg i øret at dette ikke var lavkarbo! WTF!?! Kunne ikke noen orientert meg om det før fire-fem av disse gikk ned på høykant sammen med en kullsvart kaffe som fikk magesyren til å boble av glede - bokstavelig talt? Så nå sitter jeg altså her, da, og venter på den snarlige død, som følge av inntak av skumle karbon-hydrogen-oksygen-forbindelser. De greiene der er visst ikke bra for deg. Det kan heldigvis virke som at jeg får med meg noen milliarder med på reisen mot perleporten - ikke det at jeg tror alle reiser den retningen. Men uansett har den godeste Harold Camping (han går sikkert på LCHF!) kommet med en ny spådom om når Planeten Jorden kan forvente å møte sin skjebne. Det er snart, mine venner. Ganske snart. Pass på å lese tilstrekkelig Hverdagsblogg innen den tid. På forhånd takk.

Ruter

Ruter. Jeg gir dem for navnet. Men ikke stort mer enn det. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg foretrekker en støyende, avgassproduserende og miljøkverkende firhjuling any given day framfor å måtte forholde meg til Ruters rutenett, svette busser, tyggegummibefengte trikker og tuberkuløse innemiljø på T-banen. Mitt CO2-regnskap slår selv saldoen på Mastercard-kontoen min. Og det skal jaggu meg godt gjøres. Prat om klimaproblematikken virker på meg på samme måte som sykdommen gjør for en narkoleptiker. Finnes ikke bedre sovepille. Faktisk vil jeg driste meg til å foreslå følgende for klimaentusiaster med ønske om å samle inn penger til inntekt for en klimavennligere verden: selg CDer med preiking om klimapolitikk! Jeg lover skyhøyt income og null mer insomnia for kjøperne. Vinn-vinn.

Det jeg først og fremst tenker å hisse meg opp over i dag, er imidlertid ikke alt det ovennevnte - avsporing faller bare veldig lett for meg (pun possibly intended). Det jeg tenkte å rette min aggresjon mot, var nemlig hvor vanskelig det er å oppdrive billetter til kollektivtrafikken i denne byen. I går, for eksempel, hadde jeg lovet noen å være på Skøyen klokka fire. Og med tanke på at man befinner seg på Adamstuen, er det ikke akkurat rakettforskning selv for folk med medfødt dårlig timing som meg å regne seg fram til at det neppe tar mer enn et kvarter å stampe seg i retning fjorden. Men det er jo før man oppdager følgende: at bykvinner anno 2011 sjelden eller aldri har cash i klypa. I en ellers breddfull lommebok (hvem vet, man kan kanskje få bruk for kvitteringer fra Rema 1000 fra juni d.å. og kundekort på sushien på Torshov hvor jeg ikke lenger bor?) fantes følgende valuta: 5 SEK, 3 DKK og (fanfare): 21 NOK. Ett VISA - og ett Mastercard, begge lett bøyde, oppripede og med tydelig preg av å ha vært i nærheten av kraftig varme sannsynligvis oppstått av friksjon. Nå tenker du sikkert at jeg burde hatt råd til en bussbillett med dette forrådet, men da kan jeg opplyse om at du tar feil. Skammelig feil.

Hvor skal man begynne? For det første koster en billett på bussen svimlende noen-og-førti-kroner. IIIIIK. Om jeg så hadde hatt NOK noen-og-førti, skulle jeg faen ikke gitt Ruter gleden av å utnytte min dårlige hverdagsstruktur på den måten. Ikke tar de kort, heller. Men! Billettene er billigere hvis du kjøper dem før du hopper på bussen, og du kan både gjøre opp for deg med kontanter og kort (og sikkert andre kreative måter, alt ettersom hvor du forsøker å gjøre en handel). Genial forretningsidé av Ruter, dette her. Særlig med tanke på at butikker og kiosker som faktisk selger disse billettene er like utbredte som albinoelger er i Østfold. Derfor endte jeg opp med sedvanlig framgangsmåte: wogging. D.v.s. en hårfin mellomting mellom "walking" og "jogging". Det blir for teit å løpe til bussen, liksom. Det gir inntrykk av en person som ikke har helt kontroll. Uaktuelt. Gåing forekommer meg også som noe streit. Wogging er tingen! Dog ble ikke woggingen foretatt for å rekke bussen, å nei da, ingenting å si på busshyppigheten fra dette området av byen. Billettselgere, derimot....gaaah! Nå vet jeg hvorfor det alltid lukter så mye grell BO på bussen. Det er fordi alle passasjerene har løpt seg halvt ihjel for å finne utsalgssteder for billetter for så å ta en Usain Bolt på vei til holdeplassen. Min BO var altså også upåklagelig Rutersk da jeg heseblesende troppet opp på Skøyen stasjon 16.23.

Hva jeg vil med dette innlegget? Har ikke peiling. Imidlertid har jeg nå rast av meg så mye aggresjon at jeg møter dagen med et florlett sinn. Selv om jeg tror det nesten er enda verre for dem som omgås meg i det daglige.

Bloggnedtur

Jeg har visst hatt en bloggnedtur. Sorry for det, altså. Jeg tror faktisk det kan ha sammenheng med at 2011 så langt ikke akkurat har tatt på meg med silkehansker. Da jeg våknet både den 21. og 22. mai d.å. var jeg direkte skuffet over at sjarmtrollet med det fengende navnet Harold Camping (kult om han hadde hett Larkollen til fornavn, egentlig) likevel ikke hadde rett i sine sikkert velbegrunnede spådommer om verdens undergang og evige fordervelse. Og da hadde jeg bare opplevd i underkant av halve 2011. Siden da har jeg pint meg gjennom nesten 5 måneder til av dette finske fjernsynsteateret av et såkalt liv. Og fortsatt ikke så mye som et bittelite omen om at kloden er i ferd med å ta seg rennefart og begi seg inn i de ytterste galakser. Ikke godt som en ørliten, svovelosende meteoritt utenfor inngangsdøra med lovnad om at neste gang, min venn, da sender jeg likegodt mora mi, meteoren, for å gjøre permanent slutt på dine lidelser. Å nei. Jeg blir vel nødt til å begynne juleforberedelsene dette året også.

Det har seg altså slik at mitt 2011 kan vise til en merittliste som ville stille selv legendariske Donald Duck i den evige solformørkelse. Vi snakker merittliste med negativt fortegn. Katastrofalt negativt fortegn. Hør bare:
* det begynte i januar med at det var en del tragikomiske julegaver som ikke lot seg bytte og følgelig fikk museumsplass på den innerste hylla i boden, kun for å ha håp om å øyne dagslys igjen hvis avsenderen mot formodning skulle vise sitt åsyn i nærheten av mitt hjem. Burde tatt hintet allerede da og gått i hi.
* videre fortsatte det i februar med at jeg ikke fikk verken rødrosa, parfymerte kort eller ble invitert ut på romantisk middag den 14. I etterpåklokskapens lys innser jeg at jeg på dette tidspunktet virkelig burde skjønt at noe var i gjære og satt opp teltcamp på Dronning Mauds land.
* I mars ble det ganske tidlig klart at min kjære mann hadde fått et alvorlig og langvarig tilfelle av både mansen, manfluensa og ME på samme tid. Skrekk og gru. Denne måneden så jeg lengselsfullt etter en reddende engel med tang til langsomt å trekke ut negler med, og en sløv skje til fridisseksjon av hjertet. Uten bedøvelse.

* I april toppet det seg med at den helvetes fullmånen sørget for å dra en etterlengtet påskeferie langt ut i sommerferien slik at jeg m/ familie endte opp på et barkledd fjell. Den eneste forlystelse vi hadde var å terge lemen med skistaven og drikke Coronas med lime i solveggen etterpå. Nitrist. Nå var jeg nær ved å emigrere til de indre gemakker av Tadsjikistan.
* I mai ga bunaden min meg alvorlige pusteproblemer. Jeg visste at ull kryper ved 90 graders vask, men tror du de latterlige wannabe-kosakk-kostymene der kommer med vaskeanvisning? Nei. Ikke det at jeg har vasket den noensinne, men noe må i hvert fall ha skjedd. Kanskje det er fukt i klesskapet. På dette tidspunktet vurderte jeg ikke lenger hvor jeg skulle gjøre av meg, Hr. Camping hadde jo allerede overbevist meg om en aldeles fenomenal løsning på problemet, så jeg sørget for å ha et pent og ryddig hjem og legge meg i mitt fineste undertøy kvelden den 20. mai.

* I juni hadde jeg blitt pinlig klar over at rakettforskeren Camping hadde vært noe ute på jordet, i hvert fall langt utenfor allfar-melkevei, så denne måneden gikk med i depresjonens tegn. Heldigvis gjorde staten klekkelig opp for seg de ukene jeg daffet rundt hjemme i joggebukse med den nette diagnosen "stressreaksjon" på de gule, grønne, røde og hvite papirene.
* I juli skulle jeg liksom få ferie fra det hele. As if! Det viste seg at jeg måtte reise på såkalt ferie MED mann og barn. Økonomien strakk selvfølgelig ikke til sånn at mor fikk et velfortjent cruise i Karibien med privat, kjekk, solbrun og muskuløs kelner og all-inclusive. Det hele endte opp på en forblåst øy i Langtvekkistan hvis blotte nærvær på kartet får værdama til å kremte nervøst før hun lar pekefingeren gli lynkjapt til neste punkt. Nevnte jeg at jeg på nevnte tidspunkt så rimelig mørkt på hele miseren?

* I august var ferien slutt. Tilbake til striskjorta og havrelefsa. Bokstavelig talt. Tror du ikke at jeg har såpass moralsk bedervede kolleger at de fant ut at vi måtte ha en blogg for å gjøre lykken komplett? Å joda. De neste dagene fikk jeg posttraumatisk bloggsyndrom og insomnia fordi jeg pønsket på hvilke innlegg som ville få meg til å virke mest mulig perfekt i andres øyne, og hvilke bildevinkler som best skjulte grevinnevedhenget.
* I september ble det høst. En temmelig våt utgave av sorten også. ´nough said!
* I oktober ble det enda mer høst og nesten litt vinter. Det var 2 mm frost på ruta mi i dag tidlig. Og det er så inni granskauen kjipt å skifte til vinterdekk. Det vil si, jeg blir utrolg utmattet av å mase på mannen min om å gjøre det. I skrivende stund googler jeg som en gal for å finne neste katastrofespådom av typen "verdens undergang" slik at jeg skal øyne et vassent håp om frelse innen kort tid.

Nostalgia på Smart Club

IKEA, XXL, kjøpesenter, Smart Club og dets like er steder jeg pleier å unngå midt på dagen på lørdager, men denne helgen måtte jeg til pers. Min første tanke var at det føltes ille å være der. Den andre var at det virket som om de fleste andre hadde det verre. Skjellsord og drepende blikk haglet mellom ektefeller, krangelen nådde nivåer man ikke vil være vitne til. Rimelig klamt for en krangel-allergiker. Hakke bedre var hannkjønnene som var sendt ut på egen hånd, som med den ilske ilderen av en frue som hveser ut shoppinginstruksjoner i telefonen, nøyer seg med misfornøyde grimaser Jim Carrey verdig. Toppen er imidlertid nådd når man ser småbarnsfamiliene hvor far har fullstendig kapitulert, griper tak i et enormt kosedyr og finner det hysterisk morsomt å kjøre teddybjørnen brølende opp i ansiktet til familiens yngste. Krisen toppes når den lille finner det hele hysterisk, men på ingen måte morsomt. Jeg fatter ikke hvorfor det på utsiden står en bod som selger pølser og smultringer (smart nok) men ingen bod med en samlivsterapeut!!!
Uansett, på denne grusomme handleturen (med en mett, egen medbrakt samlivsterapeut, så det gikk bra) kom jeg over en pall med Snapple!!! Herlige minner fra den tiden hvor vi var blitt altfor voksne til å ville røre noe som var rosa, med mindre det kunne spises eller drikkes. Da protesterte våre foreldre mot alle kjemikaliene, rosa ble opprørsk og Snapple i rosa og all verdens farger gikk ned på høykant. Vi følte oss kule, men var i virkeligheten bare blitt litt likere en gjennomsnittelig amerikaner...

Published with Blogger-droid v1.7.4

Elefanter og skilsmisser

Et vennepar av meg har en elefant i rommet. Det vil si, de har en mengde problemer som vel ikke er ukjente for de fleste av oss monogame medmennesker. Problemer som ikke snakkes om. Problemer som bobler under overflaten, som skrikes høyt ut inni dem. Hvem skal ta oppvasken, hvem skal lage maten, hvorfor kan du ikke invitere meg mer ut på Michelin-restauranter, hvorfor forstår du meg ikke -> infinity. Eksistensielle spørsmål, altså. Tro nå endelig ikke at de fleste skilsmisser i det ganske land, og det er ganske mange av dem, let´s face it, omtrent 50 % av alle inngåtte ekteskap faktisk, skyldes uenighet i Israel/Palestina-spørsmålet eller sosialdemokrati vs markedsliberalisme. Nå nei, du, i de fleste tilfeller der du har fått verdens største upartåede hovdyr inn i stua, skyldes det mer trivielle problemstillinger enn som så. "Hvorfor i helvete har du ikke skiftet den jævla lyspæra når den har vært ødelagt i sikkert 4 uker! Det er faktisk den eneste fordømte oppgaven du har i dette rottereiret av et hus!" Desibelskalaen sprenges når du roper det ut. Inni deg. Mens du gjør gode (OK, litt sure) miner til slett spill. Altså befinner det seg en elefant i rommet. Som ingen nevner med ord.

Nå er det kanskje ikke sikkert at alle dere er så interesserte i elefanter som akkurat meg. Men jeg kan fortelle dere at det er ganske stor forskjell på disse enorme dyrene. For eksempel er det av en viss betydning hvor de har sin opprinnelse. Hvis de bekjenner seg til hinduismen og kommer fra verdens nest mest folkerike land eller omkringliggende områder, kalles de nemlig noe så spenstig som "INDISK ELEFANT". Dersom de derimot kommer fra de høyreiste slettene på det afrikanske kontinent og bekjenner seg til alle mulige merkelige naturreligioner, heter de "AFRIKANSK ELEFANT". Og det er her jeg skal opptre som en dårlig betalt ekteskapsrådgiver, de færreste av dere unner meg jo så godt som en ussel liten kommentar på alle de tusen bokstavene jeg hamrer ned på tastaturet i løpet av en dag, men bitterhet tilside: I skillet mellom disse to rasene eller artene eller hva nå i fanden Darwin ville kalt dem, ligger det nemlig en god del livsvisdom.

For det er nemlig sånn, at hvis du på død og liv skal holde denslags husdyr gjemt bak bokreolen i stua di, er det av viktighet hvilken sort du har valgt.  Jeg vil jo absolutt påstå at, selv i et land hvor vi er bortskjemte med kvadratmeter både ute og inne, en elefant opptar ganske stor plass i ethvert hjem. Jeg vil derfor anbefale de aller fleste, unntatt noen få jeg ikke kan fordra trynet på, at de ikke tror at "size matters" og går for en afrikansk elefant når de skal velge husdyr. Fordi: en afrikansk elefant kan bli stor. Veldig mye større enn den indiske faktisk, jeg tror vi snakker et par tonn. Og den lar seg ikke temme. Noen gang. Ever. Not a faintest chance in hell. Du kan bare glemme det. En slik elefant er det ikke lurt å holde seg med. Derimot vil jeg ta til orde for at flere vurderer, hvis de nå på død og liv skal braske dette kjempedyret med forkjærlighet for ødeleggelse av trær inn i heimen, å ønske en indisk variant av sorten velkommen inn i varmen. Ikke bare er den liten og nett, bare 3-4000 lusne kilo, men den kan faktisk, med godt tålmod og stahet som et eldgammelt hannesel, temmes. Faktisk kan den både lære å sitte på rompa, gå med fjollete ringlebjeller og rosa hodetørkle, og gå på bakbeina, bare du gir den nok deng. Eller minst mulig mat.

Et gjennomsnittlig ekteskap som ender i skilsmisse er 12,5 år langt. Den indiske elefanten kan bli hele 80 år! Søren, det kan visst den afrikanske også, med de rette forutsetninger. Men det er uansett derfor du kanskje bør vurdere å be naboen låne deg stikksaga si og lage et hull i veggen din hvorpå du husjer dette gigantiske landpattedyret over på andre beitemarker. If you know what I´m sayin´?

Næring foran tæring

Mora di har vel klart å innprente deg med at frokost er det viktigste måltidet i døgnet. Jepp, det er det, nemlig. Og det er slik lærdom man skal ta på alvor! Ingenting kickstarter dagen på en bedre måte enn en god, gjennomtenkt frokost. Som denne, for eksempel:

Oppskrift:
2 x Paracet 500 mg
2 x Hexocain halspiller, umulig å oppdrive i Norge og derfor sikkert ganske livsfarlig. Med andre ord er det stor sannsynlighet for at de avhjelper halsfaenskapet.
7 x salmiakkuler fra Malaco med mange herlige sukkerstoffer som får hjertet og blodglukosen din til å gjøre saltomortale i ren lykkerus
Skyll det hele ned med 5-6 gode munnfuller doven Ramlösa som du glemte å sette korken på før du la deg.
Og vips! Dagen er reddet!

I et tidligere innlegg fortalte jeg dere om alle de nostalgiske bildene som flimret for netthinnen da jeg inntok en herlig glass-Solo forleden. Det samme skjedde merkelig nok ikke da jeg av ektemannlige årsaker måtte ta til takke med denne dinousauren av en "mobiltelefon" på min utenlandsreise:

Ikke en gang pent dandert på Radissons fineste, hvite bomullslaken ga den meg så mye som et blaff av nostalgi. Det eneste som det kanskje kunne finnes sporstoffer av, var fordums minner av kvisekriser, dødelig kjærlighetssorg og irritasjonen over at så fort innboksen oversteg 10 smser, gikk alt i stå for denne Tyrannosaurus rex av telefoner. Men én ting skal jeg gi den; i et svakt øyeblikk som mor ga jeg den som leke til min da ett år gamle sønn, sånn at det skulle bli et øyeblikks fred så mor kunne få nyte sin sårt tiltrengte kaffekopp over mer Aftenposten enn første linje i lederen. Nå, et par år senere, fant jeg den igjen nederst i lekekassen, ripete som bare det og full av sikkel og annet udefinerbart debris, men virket den? Oh yes baby. Som ei klokke. Ikke bare har den overlevd mine bitre fjortistårer over kvisete, hengslete unggutter som knuste mitt hjerte ved klosset å kysse en klassevenninne under siste dans på ungdomsdisko mens hendene gradvis forflyttet seg faretruende nær denne venninnens bakende, men! Den har også overlevd et tørt loft, et par fuktige kjellere, noen forflyttinger både over lande-og fylkesgrenser, noen måneder i en siklete og mobilvoldelig ettårings varetekt, et par års oppbevaring blant lego og andre parabenfrie plastleker, og nå! As we speak overlever den til og med at jeg backstabber den på verst tenkelige vis. Man kan sannelig undres over hvorfor dinousaurene ble utryddet. Denne kjempeøgla er i hvert fall ikke en gang fjernt inne på tanken!

Kalde tær

I natt var en av disse nettene. De nettene der skjønnhetssøvnen blir ettertrykkelig ødelagt av at et par av dine kroppsdeler ikke følger samme temperaturskala som resten av legemet. Det er et merkelig fenomen. Du legger deg under den varme dyna, kroppen kjennes god og varm, du er dødssliten og vil bare sove. Alt ligger til rette for en god natts REM-søvn. Men nei. Plutselig føles det som om blodet i kroppen, temperatur 37 grader, har fått motforestillinger mot dine aller nederste legemsdeler, populært kalt føttene, og derfor snur 180 grader om sånn ca i hælområdet og begynner returen mot hjertet. Greit nok at føtter ikke alltid er det mest freshe kroppen har å diske opp med, greit nok at pedikyren er litt gammel og neglelakken noe flassete, greit nok at de ikke alltid lukter fioler, men hvorfor i huleste har blodet det med å utvise slik rasisme mot en av sine egne?

Og hvorfor er det sånn at disse mest perifere av dine kroppsdeler skal få lov til å bestemme hvorvidt du blunder eller ei? Resten av kroppen var da happy nok? Det er mildest talt pussig. Jeg prøvde alt. Trakk beina oppunder meg i en times tid. La den ene foten på det motsatte låret og omvendt, dette forsøkte jeg vel også omtrent i 60 minutter. Så fulgte et kvarters tid med utprøving av fotposisjonering i fotenden av senga, der de faktisk hører hjemme. Alt uten hell. Det verste var at jeg var så trøtt at kroppen føltes som en murstein, noe som igjen førte til at jeg ikke hadde ork til å foreta meg annet enn det som kunne gjøres med min egen kropp, på stedet hvil.  Ingen av mine fantasifulle påfunn lyktes i å bringe blodtilførselen tilbake, dette var et alvorlig tilfelle av likfot. Til slutt ble jeg desperat. Klokka var langt over midnatt og jeg skulle jo stå grytidlig opp, pakke den nette weekendkofferten min og reise i embets medfør til ett av våre nabolands hovedstad! Man kan vel glemme enhver form for service fra flyvertinnens side når man tropper opp med poser under øynene av uante dimensjoner og tidenes morratryne på economy class!

Sukk. Det var ingen annen råd. Jeg måtte hente det lille reservelageret jeg hadde av energi, sannsynligvis fra kilden rundt hoftene, og møysommelig ake meg ned til fotenden av senga, hvor jeg visste at et par hjemmestrikkede, tidligere vist i et annet innlegg, med stor sannsynlighet ikke var ryddet tilbake dit de hørte hjemme og derfor akkurat nå befant seg, ja, ganske riktig, under senga i fotenden.

Det skulle vise seg å være akkurat det jeg trengte. Blodet mitt likte dem umiddelbart, og bestemte seg for å åpne slusene ved ankelen og la noen dråper bli fotbladene mine til del. Så sovnet jeg. Og våknet noen timer senere med en klar fornemmelse av hva som hadde forårsaket likfotproblemet i første omgang. Sett bort fra morratryne og øyebager er det vel bare én ting som borger for verre service på SAS´ økonomiklasse: så høy feber at det er vanskelig for kabinpersonalet å avgjøre hvorvidt passasjeren på sete 21F rett og slett er drita, emosjonelt i ulage eller ja, at vedkommende faktisk har veldig høy feber. Min veldig umiddelbare fremtid ser svært lovende ut, og det er klart - det faktum at resten av familien er på høstferie, gjør jo det hele så meget bedre.

Good times!

I dag har jeg tenkt å befippe mitt publikum ved å være både positiv, munter og nostalgisk i tonen. Once in a lifetime! Men saken er altså den at mine lysegråblågrønne tilfeldigvis sveipet over dette funnet på, ikke loppis, men Rema1000! Sku du ha sett! Jeg ble umiddelbart hensatt til solfylte barndomssomre med pur glede, hvite strømper i kinaskoene, musefletter og kledelige skrubbsår på knærne som matchet blåmerkene på leggene perfekt. Sugerør i glassbrusen. Og den lukta av somrene da man var barn....varmt, tørt høy og blomster, fersk gjærbakst....aahh! Et lite øyeblikk var mitt relativt urbane hjem forvandlet til mine oldeforeldres kjøkken, der praten naboer imellom gikk livlig rundt kokekaffen, om andre naboer, om årets potetsanking, om den triste dagen når lammene skulle sendes til slakt. Faktisk var jeg på nippet til å spå i kaffegruten etter at kaffekoppen min var tømt. Og alt dette på grunn av en liten brusflaske i glass? Det kaller jeg valuta for tikrona mi!





- Posted using BlogPress from my iPhone

Dagens interiør/dagens outfit

Da er det på tidet med dagens outfit igjen, eller som tradisjonen nå har blitt: stygge sokker på stygt gulv. Jeg har vært på farten i det store utland denne uken (København) og oppdaget at jeg både hadde stygge sokker og ikke minst, et matchende hotellgulv!!!














Merkelig det der, hvordan det virker som om hotellbransjen tviholdt på pastellfargene, lenge etter at vi andre var blitt enige om at interiør med godterifarge stort sett bare er kvalmende. Jeg mener, dette hotellet er riktignok ikke nytt, men SÅ gammelt er det heller ikke.

Som dere ser har de har gått riktig bananas, med den herlige fargen mintgrønn!! (fritt for å ikke våkne i denne sengen med dundrende hang over!) Sengetøy, dusjforheng og ja, det glemte jeg å ta bilder av, håndklærne og til og med stigen til køyesengen, er alt i den samme, veldig mintgrønne fargen...

Ellers har det her på stedet innfunnet seg en industridesigner som sannsynligvis burde få sparken, etterfulgt av god, gammeldags ris på baken. Dette dusjhodet, sender nemlig alle vannstrålende litt utover. Det gir det herlige resultat at det blir en sirkel med vann, men ikke noe vann i midten. Fantastisk udugelig når man har langt hår som først skal ha shampoo i seg, men så, ikke minst, shampoo ut igjen. Et alternativ er å snurre rundt i håp om å treffe alle vannstrålene i sirkelen. Ikke så lett å leke ballerina i dusjen når hele badet totalt har et areal på ca 0,5m2. Ikke det at jeg hadde egnet meg som ballerina om jeg så hadde en hel fotballbane tilgjengelig, men lell da gutt!! Nå er det slik at sirkelen med vann får mindre og mindre diameter dess nærmere taket man er, så et alternativ er å dusje på tå - igjen: not doing to good as a ballerina!!! Siste alternativ er å prøve å samle vannet med hendene over hodet... Som dere skjønner selv, etter 20 minutter med ikke-ballerinaske krumspring i dusjen er det bare å bli forbanna, la shampoo være shampoo og glede seg til man kommer hjem til sin egen dusj!!!