DIY på byen

Så: jeg skrev historie i går. Jeg gikk ut på byen. Jeg har ikke sett bunnen av en halvliter siden slutten av forrige millennium - dette på grunn av høye familie-og fagambisjoner som fortsatt ikke har ført meg lenger enn til statens generøse lønnstrinn 49. Det føltes derfor naturlig at jeg begynte å slepe så smått på det ene beinet etter dagens fattigmannschampagne nr. 3 i fragilt plastmelkeglass. Men de nevrologiske utfallene syntes å vedvare selv om jeg prøvde å sippe fornemt til den tilsvarende fornemme drinken istedetfor å ta i bruk vanlig framgangsmåte: bælming. DA! Syntes jeg det var på tide med en nevrologisk undersøkelse. Jepp, alle reflekser intakt i mitt høyre bein. Merksnodig. Men i helsike! Hva var det som åpenbarte seg da jeg gjennom cavaens slørende effekt på synet i et lysglimt så at skoen min stilte selveste Tøffe Tøflus i skyggen!??! Det va no som svarte!

Her var gode råd dyre. Tenk om noen så meg og mistenkte meg for ikke å ha tilstrekkelig nok timer på SATS, autistisk kosmetikkhukommelse eller klippekort på designersjapper på Frogner?!? Fakk-fakk-fakk! DA! Husket jeg på at jeg jo er selve trivialitetens svar på McGyver og har en håndveske som nok aldri har skimtet så godt som en kastanjenøtt i Bygdøy allé på sin vei gjennom salgskjeden.

Og ganske riktig, mellom mumifiserte rosiner, markeringstusjer og annet snadder fikk jeg øye på det som skulle bli kveldens redning: Gütermann tekstillim. Sikkert noe som har blitt liggende igjen etter at jeg måtte reparere det helsyntetiske interiøret i min tyske kvalitetsbil, Opel Astra, på sparket for en tid tilbake. Nå, uansett. Det fikk duge. Resten av kvelden husker jeg ikke. 

Men da jeg kom til meg selv på de oppvarmede billig-"skifer"flisene med varmekabler i gangen hjemme, kunne jeg mer enn ane at reparasjonen ikke var vellykket. Her måtte det påføres litt "gentle pressure". Voila! Ny runde med Gütermann. Siden jeg, som den relativt enkle personen jeg er, ikke var i besittelse av Vendela´s beauty bible eller andre filosofiske mesterverker, måtte jeg ty til det første hånden min famlet seg fram til:

Det Store Norske spørrespillet. Som jeg for øvrig pleier å vinne langt de fleste ganger vi spiller det. Av støvet trenger man vel ikke være Einstein for å forstå hvor mange ganger det er snakk om!

Hva jeg vil med dette innlegget, spør du? Har ikke peiling. Bortsett fra at jeg gjerne ville si at jeg faktisk også er på byen. En gang eller to i milleniet.

                                                                                   Reinspikka reklame for undervurderte produkter.