Poenget er at min kjære mann i anledning høyromantisk bryllupsdag i går fant det for godt å diske opp med nistepakke til meg, undertegnede, Striskjorta. Full av nyforelskelse og barnslige forhåpninger som jeg var, gikk tiden mot lunsj faretruende sakte i dag. Og da klokken var halv tolv sharp, førte jeg hånden ned i den temmelig rotete håndveska mi og fant dette sirlig utførte mesterverket av en matpakke:
Jepp, kudos for romantisk og gjennomtenkt innpakning! Det var med ærefrykt jeg forsiktig åpnet det knitrende papiret. Og: IIIIIIIIIIIIK! Vel og bra, gjennomført og forseggjort, åpenbart har mannen både lagt sjela si og en god porsjon kjærlighet i denne nista. Men: sjekk, da! Brød, liksom! Det er jo temmelig 2009??! Er han KLAR over hvor mange karber det befinner seg i en sånn skive? Så jeg ringte og ga ham inn. Og han bare: men det er jo speltbrød, er det så ille, da? Åpenbart har det faktum at spelten er minst like livsfarlig, kaldblodig og ondsinnet som sin enda mer atale storebror, hveten, forbigått min mann i ytterste stillhet. Jeg mener; brunost?! Og BRØD?!? Jeg ber til høyere makter om at det usunne fettet i majonesen som gjemmer seg under gullsalamien (halv pris på Kiwi) er nok til å redde helsa mi!
Kjærlighet er sikkert også sunt, så jeg valgte å sette til livs denne materialiserte perfeksjonismen.
Og hva tror du skjer?! Jaggu revner ikke glidelåsen på min siste-skrik-bukse til 199,- fra Cubus! (Sorry for camel toe, vanskelig å unngå når staten ikke har råd til bedre kontorstoler.) Jeg tror det må være en konspirasjon. Mannen min prøver desperat å beholde meg ved å få meg til å gå opp fra size 0 til size 1! Sannsynligvis er landbruksnæringen involvert også. Glem Libya. Glem Afrikas horn. Dette er sannsynligvis den største katastrofe som har inntruffet i nyere tid. O grimme skjebne!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar