Cabaret!

Ikke gled deg for tidlig. Jeg har ikke tenkt å skrive om disse lystige musikal/komigreiene som settes opp på ørten småskalateatre over det ganske land til flau latter fra de glisne radene med frammøtte minstepensjonister. Nå nei. Etter at en god venn og undertegnede havnet i munter passiar om fenomenet, har jeg i disse juletider dristet meg til å ta et oppgjør med fordums gastronomisk prakt og sette (mat)skapet der det skal stå. For ærlig talt, folkens? Siden når ble gelé som ikke er søt, godt? I all særdeleshet gelé som er piffet opp med tilfeldige ingredienser som man finner i kjøleskapet eller bomberommet hvor man på tidlig 90-tall sanket inn hermetikk i påvente av sennepsgassangrep fra Saddam Hussein?  Vi snakker "kabaret". Vi snakker: aspik.

Jeg nevner i fleng:
- lakereker. Lakereker er seige. Og overdådig saltet. Og hvordan kan reker holde seg månedsvis i et glass med lake? Her lukter det konservering herfra til Timbuktu!
- fiskepudding. Denne hvite, dissende massen med ubestemmelig smak i krysningspunktet mel/melk/fisk-ish, på tilbud fra First Price til fem kroner.
- erter. Fortrinnsvis hermetiske. Eller; selvfølgelig hermetiske. Ferske erter ville jo vært et overtramp mot kabaretens integritet.
- gulrøtter. Se over. MÅ være hermetiske. Og så myke at tennene dine er i tvil om de i virkeligheten har truffet noe, eller om det bare er motstående kjevegrens tannstubber som har tatt kontakt.
-  egg. Kokte av sorten. Helst i såpass lang tid at det grønnlige skjæret over eggeplommen er umiskjennelig.
- aspik. Denne salte geléen som ikke er gelé. Hva søren er det, egentlig? Jeg tror ikke jeg tar kjeftamentet for fullt når jeg påstår at det har gått med en god del uappetittlige beinrester fra kjøttproduserende husdyr å lage faenskapet.
- det er også mulig å tilføye andre snasne ting du måtte ha liggende i en hermetikkboks innerst i skapet.

Hvordan, mine damer og herrer, HVORDAN kan kombinasjonen av disse ingrediensene pirre smaksløkene til noen som helst, rent bortsett fra dem som lider av den årlige juleforkjølelsen med dertil hørende blokket nese?

Men åkkesom er kan ingen ta det fra den koldtbordserverende husmoren stoltheten ved å frambringe en kabaret majestetisk tronende blant potetsalat, eggerøre, laks, sylte og annet anti-drops for øyet. Ved ethvert av vertinnens bevrende ord i velkomsttalen disser kabareten smakfullt i takt. Et vakkert skue. For øyet. Men meg bekjent har ganen problemer med å være enig - dette til tross for at jeg er et barn av 80 - og 90-tallet og opptil flere ganger (med undring i blikket) har bivånet uttallige gjester komplimentere min mor - dengang med kledelig permanent og lakserosa leppestift - for å være en kabaretmaker av de helt store dimensjoner. Min mor har aldri vært spesielt glad i å opptre. Men kabaret, det kan hun likevel. Og nå, midt i 30-årene som jeg er og beviselig svært glad i mat, har jeg fortsatt problemer med å forstå hvorfor vi ikke kan klare oss med den ene typen kabaret. Den vi kommer til å nyte med høflig latter til sherryen og vårt nyblåfargede hår, omtrent rundt den datoen i måneden når staten Norge betaler oss for trofast å ha tjent landet. Eller forsket på mildt sagt uforståelige problemstillinger med statlig lønn.

God jul!

I anledning julen har jeg tenkt å tone ned mitt sarkastiske jeg og la julegleden og freden senke seg i vårt overmøblerte hjem, fylt til randen med julebrev - og kort, juleblomster, julelysestaker, julenisser, julestjerner, julebrus, julehjerter og.....ja. Istedetfor de sedvanlige røde bokstavene på hvitt underlag, velger jeg å lime inn noe veldig artig jeg kom over på verdensveven her om dagen:

GOD JUL, DA, DERE! Vi sees for mer realitetsorienterende blogging i 2012!

Julemarked

I et svakt øyeblikk i går foreslo jeg for min mann og sønn at vi kunne gjøre noe svært familie-og førjulsvennlig: gå på julemarked. Joda. Tanken var god, den. Vi ble riktignok ikke særlig fredfylte og juleglade da det første som møtte oss, var en bilparkering så full at til og med BMW-eiere så seg nødt til å parkere i en skråning med litt snø i. Andre igjen så seg nødt til å parkere midt i veien. Noe som igjen gjorde noen andre så fly forbanna at juleevangeliets budskap var så fjernt for dem som galakser langt utenfor Melkeveien. En beleven herremann steg sågar ut av bilen sin for å kjefte en liten og hissig kvinne opp etter alle kunstens regler. Oh salige julefred.

Videre steg vi inn på markedet, og ble temmelig fort klar over at vi ikke hadde vært særlig originale med denne familiehygge-idéen. Vi var faktisk så lite originale som hele resten av Stor-Oslo. Det vrimlet av skrikende og snørrete unger, ihjelsultne foreldre, reinsdyr og smultringer. Misforstå meg ikke; jeg er glad i reinsdyr, men synes det er hakket mer sjarmerende når de løper rundt på fjellet i flokk enn når de står bastet og bundet i en trang reim som rekker ca 2 meter før den ender i en kjetting festet i en murvegg, mens de skotter nervøst på menneskeflokken som stirrer åndsfraværende på dem. Enda mindre sjarmerende synes jeg det er når foreldre lar barna sine kaste snøballer på de stakkars dyrene, og det var da jeg så meg nødt til å servere drittungene blikket. Eller rettere sagt: Blikket. Når foreldre gjør en så håpløst dårlig jobb med å lære barn respekt for dyr, ja, da har jeg intet annet valg enn, med svært tydelig ansiktsmimikk, å gjøre rumpetrollene smertelig klar over at sånt, ja, sånt gjør man ikke. I hvert fall ikke hvis man ikke har nevneverdig interesse av å ha Rasende Dame på nakken. Det var ikke fritt for at samen som prøvde å få to reinsdyr til å slite seg halvt ihjel med skrikende og hoiende krapyler bak på sleden, fikk anrettet et par øyenbryn som vekslet taktfast mellom nese- og hårfestehøyde, heller. Da en eller annen nisse (pun intended) på en syretripp fant ut at Selveste Julenissen skulle ha reinsdyr som motorer, gjorde han disse stakkars klauvdyrene alt annet enn en tjeneste.

Før jeg runder av må jeg også ta meg tid til å anmerke at alle blir så jævlig svele-sultne når de er på julemarked. Denne enkleste av oppskrifter, som man selv totalt blottet for huslige egenskaper kan diske sammen, om så med gallesteinssmerter og feberfantasier - og få et vellykket resultat, den oppfattes av julemarkedsbesøkende som fjorten Michelinstjerner verdig. Med en lavkarbonert unge på slep i to sure minusgrader prøvde jeg gjentatte ganger å føye meg inn i rekken av svelesiklende, islenderkledde nordbagger. Men akk nei. Svelemannen stekte sveler til krampa tok ham, men det kunne ikke mette massene. Følgelig ble treåringen alt annet enn medgjørlig, og jeg ble nødt til, som så mange andre, å bruke albuene mine for å skaffe ungen føde. 30 kroner, takk. Svela var overraskende god, den. Like god som man kan forvente når sukker, smør, melk, mel og natron slenges sammen i tilfeldig rekkefølge. Etterpå måtte mor få litt retail therapy for tort og svelesvie. Dette ble resultatet for de to andre deltakerne:

Så dro vi hjem. Og tenkte at dette måtte være det siste sted på jord de tre vise menn ville satt sandalene sine. Og da mener jeg ikke bare på grunn av kulden.

Prosentregning og realitykjendiser

http://www.side2.no/underholdning/article3291271.ece

Det er egentlig jævlig flaut at jeg klikket meg inn på denne linken in the first place. Men la gå; jeg ofrer min stolthet i matematikkens tjeneste: En eller annen Andreas som har deltatt i en eller annen sjekkeserie på TV er ikke faren til en eller annens barn likevel. Så dumt. Eller så bra. Ikke vet jeg. Det jeg derimot vet, er at både denne Andreas og moren til barnet som ikke var hans likevel, sliter litt med sin prosentregning. Her var det mye å ta tak i, gitt. Men det er tydelig at man ikke trenger å være professor i matematikk for å lage barn. Eller i hvert fall tørrtrene på å lage barn, da, siden det ikke ble resultatet som biologien ønsket likevel. Eller, det ble det jo forsåvidt, men det var ikke Andreas´s skyld. Eller fortjeneste. For åpenbart er det to ting denne mannen er svak på; prevensjon og....ja, nettopp - prosentregning.

Hvor skal man begynne...jo, jeg begynner med ham. Han synes det var et skrekkscenario å få barn med noen hvor man ikke kunne dele ansvaret 100%. OK. Dette kommer kanskje som en bombe på de fleste realitydeltakere, men: i de fleste tilfeller hvor man deler noe, vil man ikke stå igjen med 100% selv. For eksempel: hvis dette barnet var 10 epler, og Andreas skulle dele de 10 eplene 100%, ville han jo fortsatt stått igjen med 10 epler. Altså hele kidden. Så hva er det han prøver å fortelle oss, mellom linjene? Kanskje at han er schizofren? Hvis hans ene personlighet tar ansvar for ungen 50 %, tar hans andre personlighet resten? Så står han jo igjen med 100 %, på sett og vis. Men egentlig tror jeg at det han ønsker å si, er at han ønsker å adoptere et barn på egen hånd. Eller få tak i en surrogatmor som senere reiser tilbake til slummen i India og forblir i blikkskuret sitt uten å kreve foreldrerett til ungen. Der har vi det; denne Andreas er rett og slett for surrogati!

Videre må jeg jo si at reality-Andreas har valgt seg den perfekte match å lage barn med, eller altså, forsøksvis å lage barn med, det var jo en annens svømmere som krysset målstreken først - åpenbart. Jammen godt vi har DNA. Og tester til å påvise det. Men hvor var jeg? Jo....denne Linn-eller-hva-nå-tusan-hun-het, hun var ikke særlig skærp med brøker og prosent hun, heller. For hvis man har hatt sex med to personer - med mindre det er snakk om 50% jomfrufødsel og 50% flaks (for Andreas), ja, da er det vel egentlig en matematisk umulighet å være 100% sikker på farskapet? Man kan jo være 99% sikker, selvfølgelig. Eller....nei. Det kan man ikke. Det meste man kan strekke seg til, i dette tilfellet, er å være 50 % sikker.  Med andre ord; totalt usikker. Brøken blir da seende omtrent sånn ut: 1/2. Ikke 1/1.

Ja....dette var dagens leksjon, folkens. Jeg har én matematisk kjepphest. Den heter prosentregning. Videre har jeg ett norskgrammatisk kjeppøk også: orddeling, eller særskriving, om du vil. Nåde den som krysser min vei med én av disse blemmene! Nå anser jeg det som lite sannsynlig at noen realitydeltaker noensinne krysser min vei, men man kan jo aldri vite. 100 prosent. Eller 1/1.

Blast from the past

Dere kjenner følelsen? Når du i et glimt skimter noe som får blodet i årene dine til å fryse, grisebusta til å reise seg bemerkelsesverdig og pupillene til å anta tinntallerkenproporsjoner? Veldig ubehagelig. Det skjedde meg på supermarkedet i dag. Plystrende og glad gikk jeg mellom hermetiske joikaboller, pepperkakedeig og sukkerkulør som nå heter sukkerkulør og ikke Negro, av politiske årsaker. Jaja. Skal jo innrømme at jeg også synes det ville vært kjipt og nedlatende om klorin begynte å hete Blekansikt eller Fjellape eller noe i den gata. Men det var ikke sukkerkuløren som skulle under lupen i dag. Etter at småtten hadde fått lov å fylle handlevogna til randen med E-stoffer og sikkert til og med palmeolje, bevare meg vel, durte jeg i vei mot frelsen: kassa. I 30 km/t for å snike meg foran dama med TO unger til å fylle opp kørja med xanthangummi og aspartam. Ja. Det var da høyre del av mitt høyre øye oppfattet en gruelig retro og forlengst fortrengt vare i RIMIs bugnende SPA-avdeling, spekket med Spenol og Catzy stylingprodukter (til sarte sjeler blant mine kvinnelige lesere: slutt å lese her. Eller ta litt sprengstoff under tunga.)

Saba-fucking-self-sit, faktisk! Snart møter man vel sprell levende Tyrannosaurus Rex og mammuter i gata også! Det var i de dager at Kurt Cobain tok reper´n at jeg satt et par timer på do før jeg fikk kvinnet meg opp til å rope til min mor at jeg nå - rent hypotetisk - kunne få barn med Kurt Cobain. Hadde det ikke vært for at han var dau. Og at jeg nok ikke hadde hatt sjans uansett, jeg var virkelig et fint lite estetisk syn på den tiden. Uansett, min mor trådte ilende til og gjorde gode miner til slett spill - dette skulle vi ordne så fint, atte, det var nå bare sånt som skjedde, ingen fare, jeg skulle bare ikke bekymre meg. Og dro fram redningen. Som på den tiden altså var Saba Self-Sit. Ingen over, ingen ved siden. Ingen under, heller. Det var bare Saba Self-Sit. Jeg visste ikke hvilke umenneskelige lidelser jeg sto overfor de kommende årene, før bevingede varianter av sorten skulle gjøre sin entré i Indre Enfold hvor jeg bodde.

Dette, folkens, dette var verre enn kviser og kjærlighetssorg og det å ikke bli bedt opp av Prince Charming til siste dans, men heller måtte ta til takke med Mr Computer Nerd with terrible Acne. Saba var døden. Dere som ikke har hatt den tvilsomme ære av dette bekjentskapet kan jo gjøre et forsøk der hjemme: prøv å legge en lecastein i trusa og gå med det noen timer. Just like that. Ikke bare fikk man en mistenkelig hjulbeint gange med den gigantiske mursteinen mellom beina, ikke bare så det i de tights-tider ut som man hadde gjort i buksa når man ble nødt til å bruke svineriet, men det...ehh....var ikke så veldig self-sit. Det var mer som self-slip, det likte ikke å befinne seg i midtlinjen, men snarere slitsomt nært ett av dine to Stine Stankelbein-lår. Saba Self-SLIP var ganske enkelt konstruert for å minne deg på, hver jævla time, hver jævla dag i den jævla uka faenskapet varte (beklager språket, men dette er faktisk en hjertesak, og jeg blir svimmel av beundring når sinte demonstranter bruker hard verbal skyts), at du nå var i fruktbar alder. Jævlig slitsomt. For å si det pent. Særlig siden jeg ikke hadde tenkt å benytte meg av den biologiske muligheten på daværende tidspunkt. Eller i særlig nær framtid.

Så dere kan jo tenke dere at turen til butikken ble litt å rippe opp i gamle traumer. Jeg hadde sant å si tatt det bedre om Bob fra Twin Peaks hadde tittet fram mellom kålrabien og løken. Og det sier kanskje litt. Denne kvelden har gått med i undringens tegn. Hvem i huleste heiteste svarteste H bruker Saba fortsatt? Meninger om saken mottas med takk.