Cabaret!

Ikke gled deg for tidlig. Jeg har ikke tenkt å skrive om disse lystige musikal/komigreiene som settes opp på ørten småskalateatre over det ganske land til flau latter fra de glisne radene med frammøtte minstepensjonister. Nå nei. Etter at en god venn og undertegnede havnet i munter passiar om fenomenet, har jeg i disse juletider dristet meg til å ta et oppgjør med fordums gastronomisk prakt og sette (mat)skapet der det skal stå. For ærlig talt, folkens? Siden når ble gelé som ikke er søt, godt? I all særdeleshet gelé som er piffet opp med tilfeldige ingredienser som man finner i kjøleskapet eller bomberommet hvor man på tidlig 90-tall sanket inn hermetikk i påvente av sennepsgassangrep fra Saddam Hussein?  Vi snakker "kabaret". Vi snakker: aspik.

Jeg nevner i fleng:
- lakereker. Lakereker er seige. Og overdådig saltet. Og hvordan kan reker holde seg månedsvis i et glass med lake? Her lukter det konservering herfra til Timbuktu!
- fiskepudding. Denne hvite, dissende massen med ubestemmelig smak i krysningspunktet mel/melk/fisk-ish, på tilbud fra First Price til fem kroner.
- erter. Fortrinnsvis hermetiske. Eller; selvfølgelig hermetiske. Ferske erter ville jo vært et overtramp mot kabaretens integritet.
- gulrøtter. Se over. MÅ være hermetiske. Og så myke at tennene dine er i tvil om de i virkeligheten har truffet noe, eller om det bare er motstående kjevegrens tannstubber som har tatt kontakt.
-  egg. Kokte av sorten. Helst i såpass lang tid at det grønnlige skjæret over eggeplommen er umiskjennelig.
- aspik. Denne salte geléen som ikke er gelé. Hva søren er det, egentlig? Jeg tror ikke jeg tar kjeftamentet for fullt når jeg påstår at det har gått med en god del uappetittlige beinrester fra kjøttproduserende husdyr å lage faenskapet.
- det er også mulig å tilføye andre snasne ting du måtte ha liggende i en hermetikkboks innerst i skapet.

Hvordan, mine damer og herrer, HVORDAN kan kombinasjonen av disse ingrediensene pirre smaksløkene til noen som helst, rent bortsett fra dem som lider av den årlige juleforkjølelsen med dertil hørende blokket nese?

Men åkkesom er kan ingen ta det fra den koldtbordserverende husmoren stoltheten ved å frambringe en kabaret majestetisk tronende blant potetsalat, eggerøre, laks, sylte og annet anti-drops for øyet. Ved ethvert av vertinnens bevrende ord i velkomsttalen disser kabareten smakfullt i takt. Et vakkert skue. For øyet. Men meg bekjent har ganen problemer med å være enig - dette til tross for at jeg er et barn av 80 - og 90-tallet og opptil flere ganger (med undring i blikket) har bivånet uttallige gjester komplimentere min mor - dengang med kledelig permanent og lakserosa leppestift - for å være en kabaretmaker av de helt store dimensjoner. Min mor har aldri vært spesielt glad i å opptre. Men kabaret, det kan hun likevel. Og nå, midt i 30-årene som jeg er og beviselig svært glad i mat, har jeg fortsatt problemer med å forstå hvorfor vi ikke kan klare oss med den ene typen kabaret. Den vi kommer til å nyte med høflig latter til sherryen og vårt nyblåfargede hår, omtrent rundt den datoen i måneden når staten Norge betaler oss for trofast å ha tjent landet. Eller forsket på mildt sagt uforståelige problemstillinger med statlig lønn.

God jul!

I anledning julen har jeg tenkt å tone ned mitt sarkastiske jeg og la julegleden og freden senke seg i vårt overmøblerte hjem, fylt til randen med julebrev - og kort, juleblomster, julelysestaker, julenisser, julestjerner, julebrus, julehjerter og.....ja. Istedetfor de sedvanlige røde bokstavene på hvitt underlag, velger jeg å lime inn noe veldig artig jeg kom over på verdensveven her om dagen:

GOD JUL, DA, DERE! Vi sees for mer realitetsorienterende blogging i 2012!

Julemarked

I et svakt øyeblikk i går foreslo jeg for min mann og sønn at vi kunne gjøre noe svært familie-og førjulsvennlig: gå på julemarked. Joda. Tanken var god, den. Vi ble riktignok ikke særlig fredfylte og juleglade da det første som møtte oss, var en bilparkering så full at til og med BMW-eiere så seg nødt til å parkere i en skråning med litt snø i. Andre igjen så seg nødt til å parkere midt i veien. Noe som igjen gjorde noen andre så fly forbanna at juleevangeliets budskap var så fjernt for dem som galakser langt utenfor Melkeveien. En beleven herremann steg sågar ut av bilen sin for å kjefte en liten og hissig kvinne opp etter alle kunstens regler. Oh salige julefred.

Videre steg vi inn på markedet, og ble temmelig fort klar over at vi ikke hadde vært særlig originale med denne familiehygge-idéen. Vi var faktisk så lite originale som hele resten av Stor-Oslo. Det vrimlet av skrikende og snørrete unger, ihjelsultne foreldre, reinsdyr og smultringer. Misforstå meg ikke; jeg er glad i reinsdyr, men synes det er hakket mer sjarmerende når de løper rundt på fjellet i flokk enn når de står bastet og bundet i en trang reim som rekker ca 2 meter før den ender i en kjetting festet i en murvegg, mens de skotter nervøst på menneskeflokken som stirrer åndsfraværende på dem. Enda mindre sjarmerende synes jeg det er når foreldre lar barna sine kaste snøballer på de stakkars dyrene, og det var da jeg så meg nødt til å servere drittungene blikket. Eller rettere sagt: Blikket. Når foreldre gjør en så håpløst dårlig jobb med å lære barn respekt for dyr, ja, da har jeg intet annet valg enn, med svært tydelig ansiktsmimikk, å gjøre rumpetrollene smertelig klar over at sånt, ja, sånt gjør man ikke. I hvert fall ikke hvis man ikke har nevneverdig interesse av å ha Rasende Dame på nakken. Det var ikke fritt for at samen som prøvde å få to reinsdyr til å slite seg halvt ihjel med skrikende og hoiende krapyler bak på sleden, fikk anrettet et par øyenbryn som vekslet taktfast mellom nese- og hårfestehøyde, heller. Da en eller annen nisse (pun intended) på en syretripp fant ut at Selveste Julenissen skulle ha reinsdyr som motorer, gjorde han disse stakkars klauvdyrene alt annet enn en tjeneste.

Før jeg runder av må jeg også ta meg tid til å anmerke at alle blir så jævlig svele-sultne når de er på julemarked. Denne enkleste av oppskrifter, som man selv totalt blottet for huslige egenskaper kan diske sammen, om så med gallesteinssmerter og feberfantasier - og få et vellykket resultat, den oppfattes av julemarkedsbesøkende som fjorten Michelinstjerner verdig. Med en lavkarbonert unge på slep i to sure minusgrader prøvde jeg gjentatte ganger å føye meg inn i rekken av svelesiklende, islenderkledde nordbagger. Men akk nei. Svelemannen stekte sveler til krampa tok ham, men det kunne ikke mette massene. Følgelig ble treåringen alt annet enn medgjørlig, og jeg ble nødt til, som så mange andre, å bruke albuene mine for å skaffe ungen føde. 30 kroner, takk. Svela var overraskende god, den. Like god som man kan forvente når sukker, smør, melk, mel og natron slenges sammen i tilfeldig rekkefølge. Etterpå måtte mor få litt retail therapy for tort og svelesvie. Dette ble resultatet for de to andre deltakerne:

Så dro vi hjem. Og tenkte at dette måtte være det siste sted på jord de tre vise menn ville satt sandalene sine. Og da mener jeg ikke bare på grunn av kulden.

Prosentregning og realitykjendiser

http://www.side2.no/underholdning/article3291271.ece

Det er egentlig jævlig flaut at jeg klikket meg inn på denne linken in the first place. Men la gå; jeg ofrer min stolthet i matematikkens tjeneste: En eller annen Andreas som har deltatt i en eller annen sjekkeserie på TV er ikke faren til en eller annens barn likevel. Så dumt. Eller så bra. Ikke vet jeg. Det jeg derimot vet, er at både denne Andreas og moren til barnet som ikke var hans likevel, sliter litt med sin prosentregning. Her var det mye å ta tak i, gitt. Men det er tydelig at man ikke trenger å være professor i matematikk for å lage barn. Eller i hvert fall tørrtrene på å lage barn, da, siden det ikke ble resultatet som biologien ønsket likevel. Eller, det ble det jo forsåvidt, men det var ikke Andreas´s skyld. Eller fortjeneste. For åpenbart er det to ting denne mannen er svak på; prevensjon og....ja, nettopp - prosentregning.

Hvor skal man begynne...jo, jeg begynner med ham. Han synes det var et skrekkscenario å få barn med noen hvor man ikke kunne dele ansvaret 100%. OK. Dette kommer kanskje som en bombe på de fleste realitydeltakere, men: i de fleste tilfeller hvor man deler noe, vil man ikke stå igjen med 100% selv. For eksempel: hvis dette barnet var 10 epler, og Andreas skulle dele de 10 eplene 100%, ville han jo fortsatt stått igjen med 10 epler. Altså hele kidden. Så hva er det han prøver å fortelle oss, mellom linjene? Kanskje at han er schizofren? Hvis hans ene personlighet tar ansvar for ungen 50 %, tar hans andre personlighet resten? Så står han jo igjen med 100 %, på sett og vis. Men egentlig tror jeg at det han ønsker å si, er at han ønsker å adoptere et barn på egen hånd. Eller få tak i en surrogatmor som senere reiser tilbake til slummen i India og forblir i blikkskuret sitt uten å kreve foreldrerett til ungen. Der har vi det; denne Andreas er rett og slett for surrogati!

Videre må jeg jo si at reality-Andreas har valgt seg den perfekte match å lage barn med, eller altså, forsøksvis å lage barn med, det var jo en annens svømmere som krysset målstreken først - åpenbart. Jammen godt vi har DNA. Og tester til å påvise det. Men hvor var jeg? Jo....denne Linn-eller-hva-nå-tusan-hun-het, hun var ikke særlig skærp med brøker og prosent hun, heller. For hvis man har hatt sex med to personer - med mindre det er snakk om 50% jomfrufødsel og 50% flaks (for Andreas), ja, da er det vel egentlig en matematisk umulighet å være 100% sikker på farskapet? Man kan jo være 99% sikker, selvfølgelig. Eller....nei. Det kan man ikke. Det meste man kan strekke seg til, i dette tilfellet, er å være 50 % sikker.  Med andre ord; totalt usikker. Brøken blir da seende omtrent sånn ut: 1/2. Ikke 1/1.

Ja....dette var dagens leksjon, folkens. Jeg har én matematisk kjepphest. Den heter prosentregning. Videre har jeg ett norskgrammatisk kjeppøk også: orddeling, eller særskriving, om du vil. Nåde den som krysser min vei med én av disse blemmene! Nå anser jeg det som lite sannsynlig at noen realitydeltaker noensinne krysser min vei, men man kan jo aldri vite. 100 prosent. Eller 1/1.

Blast from the past

Dere kjenner følelsen? Når du i et glimt skimter noe som får blodet i årene dine til å fryse, grisebusta til å reise seg bemerkelsesverdig og pupillene til å anta tinntallerkenproporsjoner? Veldig ubehagelig. Det skjedde meg på supermarkedet i dag. Plystrende og glad gikk jeg mellom hermetiske joikaboller, pepperkakedeig og sukkerkulør som nå heter sukkerkulør og ikke Negro, av politiske årsaker. Jaja. Skal jo innrømme at jeg også synes det ville vært kjipt og nedlatende om klorin begynte å hete Blekansikt eller Fjellape eller noe i den gata. Men det var ikke sukkerkuløren som skulle under lupen i dag. Etter at småtten hadde fått lov å fylle handlevogna til randen med E-stoffer og sikkert til og med palmeolje, bevare meg vel, durte jeg i vei mot frelsen: kassa. I 30 km/t for å snike meg foran dama med TO unger til å fylle opp kørja med xanthangummi og aspartam. Ja. Det var da høyre del av mitt høyre øye oppfattet en gruelig retro og forlengst fortrengt vare i RIMIs bugnende SPA-avdeling, spekket med Spenol og Catzy stylingprodukter (til sarte sjeler blant mine kvinnelige lesere: slutt å lese her. Eller ta litt sprengstoff under tunga.)

Saba-fucking-self-sit, faktisk! Snart møter man vel sprell levende Tyrannosaurus Rex og mammuter i gata også! Det var i de dager at Kurt Cobain tok reper´n at jeg satt et par timer på do før jeg fikk kvinnet meg opp til å rope til min mor at jeg nå - rent hypotetisk - kunne få barn med Kurt Cobain. Hadde det ikke vært for at han var dau. Og at jeg nok ikke hadde hatt sjans uansett, jeg var virkelig et fint lite estetisk syn på den tiden. Uansett, min mor trådte ilende til og gjorde gode miner til slett spill - dette skulle vi ordne så fint, atte, det var nå bare sånt som skjedde, ingen fare, jeg skulle bare ikke bekymre meg. Og dro fram redningen. Som på den tiden altså var Saba Self-Sit. Ingen over, ingen ved siden. Ingen under, heller. Det var bare Saba Self-Sit. Jeg visste ikke hvilke umenneskelige lidelser jeg sto overfor de kommende årene, før bevingede varianter av sorten skulle gjøre sin entré i Indre Enfold hvor jeg bodde.

Dette, folkens, dette var verre enn kviser og kjærlighetssorg og det å ikke bli bedt opp av Prince Charming til siste dans, men heller måtte ta til takke med Mr Computer Nerd with terrible Acne. Saba var døden. Dere som ikke har hatt den tvilsomme ære av dette bekjentskapet kan jo gjøre et forsøk der hjemme: prøv å legge en lecastein i trusa og gå med det noen timer. Just like that. Ikke bare fikk man en mistenkelig hjulbeint gange med den gigantiske mursteinen mellom beina, ikke bare så det i de tights-tider ut som man hadde gjort i buksa når man ble nødt til å bruke svineriet, men det...ehh....var ikke så veldig self-sit. Det var mer som self-slip, det likte ikke å befinne seg i midtlinjen, men snarere slitsomt nært ett av dine to Stine Stankelbein-lår. Saba Self-SLIP var ganske enkelt konstruert for å minne deg på, hver jævla time, hver jævla dag i den jævla uka faenskapet varte (beklager språket, men dette er faktisk en hjertesak, og jeg blir svimmel av beundring når sinte demonstranter bruker hard verbal skyts), at du nå var i fruktbar alder. Jævlig slitsomt. For å si det pent. Særlig siden jeg ikke hadde tenkt å benytte meg av den biologiske muligheten på daværende tidspunkt. Eller i særlig nær framtid.

Så dere kan jo tenke dere at turen til butikken ble litt å rippe opp i gamle traumer. Jeg hadde sant å si tatt det bedre om Bob fra Twin Peaks hadde tittet fram mellom kålrabien og løken. Og det sier kanskje litt. Denne kvelden har gått med i undringens tegn. Hvem i huleste heiteste svarteste H bruker Saba fortsatt? Meninger om saken mottas med takk.

Kinamat in my heart

Kinarestauranter. Dette merkelige fenomenet som virkelig definerer en norsk småby. Personlig har jeg et hat-elsk-forhold til kinamat, og jeg tror jeg vet hvorfor. Det har faktisk ikke med karbohydratene å gjøre denne gangen, selv om det er en kjensgjerning at Østens matlagere omgir seg med kvalmende mengder ris. Og under over alle under! Riskokerland som Japan, HongKong og Singapore rager over Norge i forventet levealder! Virkelig et argument for å gå over til lavkarbo.

Uansett. Jeg mener bestemt at roten til mitt ambivalente forhold til kinamat (fra Kina, altså) stammer fra mine to leveår som nærmeste nabo med en kina take-away. Jeg bodde i andre etasje i en bygård i en europeisk hovedstad, der det fantes en søt butikk i førstetasjen som sorterte under den noe politisk ukorrekte (og generelt ukorrekte, siden innehaveren var indisk) betegnelsen "pakkissjappe" Siden jeg ikke akkurat oser struktur, var denne naboen alltid en sikker vinner på søndag kveld når alt annet var stengt og jeg manglet både det ene og det andre i mine skuffer og skap. Men så! Kom kapitalistkreftene til makta! Husleia ble satt opp, og Dragon Way flyttet inn. Ikke overraskende, kanskje, med tanke på navnet, at dette var en Chinese Take Away. Og etter et par dagers drift ble vi smertelig klar over at det kunne bli et belastende bekjentskap. For det ble temmelig kjapt åpenbart at ventilasjonssystemene våre var intimt relaterte. Avgassene fra den lille butikken som eksisterte i lokalene før, var tydeligvis av en beskjeden sort, mens det samme nok ikke kunne sies om kinasjappa. Dette, kombinert med usedvanlig lange åpningstider (greit nok at man slenger i seg frityrstekt fjærkre i sursøt saus rundt midnatt etter en pub-til-pubrunde, men vis meg den personen som hiver i seg en Chop Suey klokka ti om morningen!?!?!), gjorde livet til meg og mine roomies til et levende maostisisk helvete. Samme hva vi kokkelerte, og OK, jeg medgir at våre talenter på området var sparsomme, smakte det....kinamat. Pannekaker og tomatsuppe med et hint av friterte bananer. Mors kjøttkaker med en touch av Gong Bao. Til og med hetterottene våre syntes at Rat Mix smakte kinakål. Som nordmenn i utlandet led vi jo tidvis av hjemlengsel til Norge, men etterhvert føltes det som om vårt virkelige hjemland faktisk var et mastodontland med folketallsproblemer i øst. Nåh. Det skulle snart bli verre.

For vi hadde tatt inn en ny leilending. Og denne leilendingen var en hund etter eteriske oljer. Dette på tross av sine samboeres intense uvilje mot alt som luktet av alternativt, det være seg medisiner eller dufter. Ikke nok med det, bygselsmannen likte også å røyke ett eller annet på fritiden. Sokka sine, hva vet jeg. H*n mislikte kraftig frisk luft. Og som hovedingrediens i kostholdet sitt - morgen, middag, kvelds - hadde samme vedkommende - hold dere fast - makrell i tomat. Sistnevnte "mat" hadde en leiere tendens enn lusa til å hoppe over på alt i sin nære omgangskrets, så som telefoner, dørhåndtak, vinduer...you name it, the mackerel was there. Det hele begynte å anta kleine proporsjoner.

Dere vil kanskje ikke tro meg når jeg sier at vi var hyppige kunder på DragonWay. Jeg mener, siden alt vi laget selv, likevel smakte mistenkelig fritert, kunne vi like gjerne skippe prosessen og oppvasken og ta trappa ned til første. Dessverre - som prikken over i'en, spikeren i kista, frostingen på kaka, whatever - viste det seg at vi nok var der litt for regelmessig. Jeg begynte å ane stygge ugler i mosen da det etterhvert kom ekstra retter som vi ikke hadde bestilt eller betalt for, med på kjøpet. Disse moseuglene vokste seg temmelig gigantiske da det senere begynte å komme skrift på boksene - som "only for you", "special just for you" osv. Skriften skulle vise seg å tilhøre daglig leder på denne kneipa med elendig ventilasjon. En mann som fikk meg til å se ut som Tryvannstårnet ved siden av, og som kjørte en blendende hvit fattigmannsporsche, en eller annen Honda. Fyren elsket trangtsittende singleter og T-skjorter, og overarmene hans var tydeligvis redde for overkroppen hans, for de sto så langt ut. Geez. Det var ikke bare eimen fra kinasjappa som begynte å bli uutholdelig, for å si det på den måten.

Prosjekt kinamat ble ganske raskt avsluttet. For selv om leiligheten var "fashionable IKEA-style", som prospektet så lovende antydet, ble det ganske fort klart at vi måtte se oss om etter andre junkfoodmarker. Så vi flyttet et par kvartaler lenger opp, vis-a-vis en fish & chips-kneipe. Leilendingen? Aner ikke. H*n fikk ikke bli med. For alt jeg vet, har h*n innledet et forhold med Mr. Chinese Himself og spiser Pekingsuppe dagen lang.

Barn gir livet mening

Jeg var nylig i et utdrikningslag hvor en høyst oppegående kvinne fikk seg til å uttale at livet fikk mening etter at hun fikk barn. Jeg ble umiddelbart hensatt i dype tanker. Hvilken mening var det hun snakket om, som jeg ikke så åpenbart så? Kunne det være én av følgende?


* meningen med livet er å være søvnløs i 18 år +. Først fordi den jævla skrikerungen har vondt i magen, er sulten, tørst, vil ha smokken sin, eller andre store og små livskriser som den med største selvfølgelighet anser som ditt ansvar å ordne opp i. Senere fordi ungen begynner å springe rundt på bygda med venner, noen av dem tvilsomme, og deretter kan komme til å drikke tresprit og bli liggende halvnaken i ei grøft midtvinters.

* meningen med livet er å ikke ha tid til å tenke over meningen med livet fordi hverdagene er fulle av rot, skittentøy, ting som knaser på gulvet når man går, tidsfrister for levering og henting i barnehage og trass. Fandenivoldsk trass.

* meningen med livet er å stå på pinne og glemme deg selv slik at du verken har tid til å møte venner, trene, spise balansert eller for den saks skyld se favorittprogrammet ditt på TV. Kidden skal jo se Postmann Pat, må vite.

* meningen med livet er den uovertrufne gleden av å stå og plire om morgenen med kaffe i ene hånden i et desperat forsøk på å våkne opp etter nok en urolig natt hvor du likevel må møte på jobben 8 sharp - dette mens poden har fått et aldri så langvarig raseriutbrudd fordi du har funnet fram et hode - eller hånd - eller overtrekksplagg som han slett ikke kunne tenke seg. Meningen med livet er faktisk å se at ungen din vil ha shorts og solhatt når det er 20 minus, og nærmest får epileptisk anfall hvis det ikke lar seg gjennomføre! Tenk det!

* meningen med livet er å ha nedbitte negler, hårete legger og armhuler, øyenbryn som kan se rimelig langt etter avtale med øyenbrynspesialisten, fjorårets pedikyr, og gamle og slitte jeans som ikke vil bli byttet ut med det første fordi mor rett og slett ikke har tid. Fordi den satans klokka ikke har mer enn 24 timer i døgnet å tilby.

* meningen med livet er å sovne, hinsides utmattelse, i godstolen mens man ser Dagsrevyen kl 19.30.

* meningen med livet er bæsjebleier! Det er jo så gøy å se at noe som med tyngdekraftens hjelp har slått rot ved anklene og med Murphys lovs hjelp har tatt sikte på øretippene, kan bli så gullende rent etter bare en snau times illeluktende arbeid.

* meningen med livet er å irritere seg over aldri å få innprentet bordmanerer hos den unge, lovende. Det er også ganske så stor mening i å vaske spagettisaus av bord, stoler, vegger, tak, din egen silkebluse og alt annet i ca 5 meters radius rundt universets sentrum, altså ditt barn.

* meningen med livet er ferier i Legoland og Kristiansand Dyrepark. Det kan vel ikke gi livet særlig mening å reise til grisgrendte strøk i Amazonas, eller øyhoppe i Mikronesia?

* meningen med livet er når Kaptein Sabeltann-sanger går på repeat i hodet, på Sørlandsdialekt, 24/7, og du til og med drømmer at du er Tante Bassa som har sex med Røde Ruben om nettene.

Jaha, så dette er altså meningen med livet? Glad for at noen gjorde meg oppmerksom på det! For sånn ellers ville jeg nok kalt det et svare slit og strev, som merkelig nok føles som det kan nærme seg betegnelsen "verdt det" når man blir belønnet med et skjelmsk smil, eller kanskje aller helst - en trillende latter og et hoppende og dansende barn med lyse lokker som en glorie rundt hodet. Glorien til Engelen med Skitt på Vingene.

Au naturale

I dag har jeg latt meg inspirere av Fotballfrue, og vil gjerne også vise dere hvordan jeg ser ut helt uten sminke. Har bare farga panneluggen litt fordi....ja, fordi jeg synes det er kult. Men ellers er jeg helt naturlig altså. Helt sant.
(AU! Hvorfor vokser nesa mi?)

T-banen forsinkes av karbohydrater

Kjære Tropisk Aromaer! (Jeg har nå tatt opp trenden med å kalle leserne sine for kakenavn, og i den forbindelse synes jeg det bare var rett og rimelig å hente denne krydrede retrokaken frem fra de støvete 80-talls avkroker) Siden jeg, som Havrelefsa, ikke er fan av høyt blodtrykk når jeg leser aviser, tyr jeg ofte til gode, gamle Aftenposten. Norske avisers hyggelige, trygge og fredfulle mor. Men selv der satte jeg Nutrilett-baren durabelig i halsen da jeg leste ovennevnte overskrift. Har du hørt på maken? Ikke bare hindrer disse ufyselige karbohydratene ribbeina sitt rettmessige krav til å stikke markert ut like under huden eller hoftekammen i å gjøre et uutslettelig inntrykk på meddusjende medmennesker, men! Nå har de minsanten begynt å lage kvalm for T-banen også. Dere vil kanskje synes at jeg er i overkant opptatt av kollektivtrafikk og ernæring, men jeg lar det stå til:

http://www.aftenposten.no/webtv/Karbohydrater-forsinker-T-banen-6700030.html

Yikes! Vil dette ingen ende ta? Når skal norske myndigheter forstå at de må ta karbohydratenes ugjerninger på alvor? De må utvises fra landet! Jeg blir helt matt av at norske politikere kun snakker om uviktige ting som statsbudsjett, bistand, asylsøkere og oljeboring i grisgrendte strøk, når det vi virkelig burde engste oss og ligge søvnløse om nettene for, er karbohydratene. Jeg mener; én ting er nå at jeg ikke har klart å skvise BMIen min ned mot det absolutte nullpunkt. Jeg får bare leve med de andre rosabloggernes hevede øyenbryn, designet av øyenbrynspesialisten alle som en og derfor kliss like, og himlende blikk under de falske øyenvippene sine. En helt annen ting er at jeg nå risikerer å komme for sent på arbeidet også, på grunn av disse atale næringstoffene. Og tenk så skrekkelig det vil være hvis sukkerstoffene forårsaker total stans på banen slik at jeg må sitte sammen med brød-og risspisende vantroende. De som ikke bekjenner seg til ortoreksien, altså. Jeg tror jeg må ta drosje for all framtid. Dette med klimaendringer er jo bare noe stort sprøyt uansett. Nå må jeg lakke akrylneglene mine. Ciao, Kvæfjordkaker! <3  <3 <3

Pi-eidsj-føkkin-di

Folkens! I dag tenkte jeg å sette dere inn i de grimme irrganger av PhD, altså Philosophiae doctor, eller doktor i filosofi, om du vil. For det første! Det er ikke før nå, i mitt fjerde år av denne utspekulerte, mentale torturen, at noen faktisk har fortalt meg at jeg ikke kommer til å bli lege. Doktorgrad, du, liksom. Ligger det ikke da i kortene at man blir doktor? Altså lege? Nei. Du må være temmelig langt fra akademisk anlagt, sannsynligvis moteblogger eller noe i den dur - sånn som meg - dersom du går på limpinnen og tror noe sånt. En PhD virket jo som en lettvint og pengebelagt sti til å bli en grovt overbetalt helsearbeider i den norske stat. Det kom derfor som et sjokk da en liten fugl i denne skrekkelige sluttinnspurten hvisket meg i øret at nei, jeg skulle ikke få lov til å sitte bak et skrivebord i lønn og gjøre den kliniske undersøkelsen ved hjelp av tastaturet mens jeg vidløftig brukte printeren min til å skrive ut ark i fine farger OG, med blikket rettet mot et punkt i det fjerne, krotet ned hieoroglyfer i blekk på bunnen av de fargesprakende arkene. Sukk. Hva skal det bli av meg nå, da?

Doktor i filosofi. Jommen sa jeg smør. Jeg er like filosofisk anlagt som en gullfisk. Kan ikke følge mine egne tankerekker særlig lengre enn 3-4 sekunder før noe nytt hopper fram fra grøfta og sprenger seg mellom de dype tankene jeg har fundert på de siste sekundene. Dessuten liker jeg at ting er som de er. Hvorfor skal de være noe annet enn det de er? Må det være en dypere mening bak alt? Nei, som blodrealist liker jeg at man får det man har betalt for. Altså det man ser. Det som ligger oppe i dagen. Hvis jeg var Platon, ville hulebildet for det første vært en mengde strektegninger. Tegning og artistisk utfoldelse ligger nemlig ikke for meg. For det andre ville hulebildet vært, ja, nettopp et hulebilde. Et bilde av mennesker i en hule. Og ikke et bilde på verden for øvrig. Hvis jeg ønsket et bilde av verden for øvrig, eller Staten, ja, så ville jeg tegnet verden for øvrig. Eller Staten. Hvorfor dette jåleriet? Ikke det at jeg har forstått hulelignelsen, men lell.

Det er visst også noe med at man må være tålmodig for å klare seg gjennom et doktorgradsprosjekt. Fail! Jeg er utstyrt med mindre tålmodighet enn Martin Schanche. Bruker jeg særlig mer enn to minutter på å finne ut av noe, er veien rimelig kort til http://www.vg.no/ eller http://www.facebook.com/. Eller, as we speak, http://www.hverdags.blogspot.com/. Mens jeg håper på at en eller annen tanke skal dumpe ned i hodet helt av seg selv, diffundere inn uten at jeg trenger å bruke energi på det. Helst ser jeg også at filosofien skriver seg selv mens jeg er opptatt med å legge planer for livet mitt, som begynner etter denne greske tragedie som topper listen over tåpelige påfunn jeg har kommet med gjennom tidene.

Men det er én ting du må være utstyrt med for å klare en PhD: intelligens. Det kommer i hvert fall godt med. Det at jeg holder på med noe slikt, er altså på sett og vis det samme som når en rørlegger kommer for å håndtere de tette rørene dine uten utstyr. Uten tang. Jeg har rett og slett entret denne forskersfæren uten ordentlig verktøy! Uten redskap i det hele tatt, faktisk. Og det er jo en kjensgjerning at riktig utstyr er halve jobben. Ikke rart dette føles som det trippelte av jobben, minst. Du kan jo omtrent tenke deg hvordan det ville sett ut hjemme hos deg hvis rørleggeren uten utstyr skulle åpne det tette avløpet kun ved hjelp av rå muskelkraft - og viljestyrke.

Det eneste jeg virkelig er god på av egenskapene som trengs for å håndtere fire (i det minste ikke 100) års ensomhet, er evnen til å utsette. Avgjørelser. Skriving. Statisikk. Deadlines. Der har jeg et glimrende talent som akademia sjelden har sett sidestykke til. Støv bak sofaen, sier du? Det må vekk før jeg kan begynne på forskningen i dag. Jammen var det ikke et skittent håndkle i skittentøyskurven også. På med vaskemaskinen. Oi! Har vi kommet til juli allerede? På tide at jeg googler litt på årets julegavetips, kanskje? Det kan jo være at det blir masse arbeid i desember, slik at jeg ikke får tid til å gjøre julegaveshoppingen da. Helst bør jeg vel lage alt selv dette året, er liksom litt stakkarslig å gi bort kjøpte julegaver. Hadde egentlig vært greit å skifte vinterdekk nå også, i tilfelle jeg har det travelt den helga i november at det egentlig skal gjøres.

Så nå sitter jeg altså her, da. Og skriver dette innlegget i håp om å kunne utsette det jeg egentlig logget meg på laptopen for. For jeg skulle egentlig skrive ferdig doktorgraden min, jeg, nemlig. Slik at jeg så fort som mulig kan få æren av å stå uten lønnsmidler og uten særlige utsikter til jobb, men med en fet tittel som forhåpentligvis får æren av å følge meg på klebersteinen som en gang skal pryde bakken over mine jordiske levninger, i tospann med en halvvissen Geranium. Det er nå det minste jeg kan håpe på. Inntil videre tar jeg gjerne imot jobbtilbud fra bedrifter som trenger en kronisk utsetter til å ta fatt på oppgaver de trenger å...ja...utsette.

Pepperkaker fra steinalderen

Jeg holder på av å bli en smule sprø av alt dette snakket og skriveriet om dietter, mat, oppskrifter, slanking og løsningen på all elendigheten i disse dager er definitivt lavkarbo. Et av argumentene som brukes flittig for lavkarbo er at et slikt kosthold minner om det de hadde i steinalderen. WTF??!?!?!? Hvorfor er det liksom et argument for? Siden når ble steinalderen fasiten på hvordan ting bør være? Jeg lurer på hvorfor disse lavkarbosteinalderfantastene mener at en tidsepoke hvor forventet levealder var ca 30 år og halvparten av barna døde før 5 års alder var så superfantastisk! Faktisk har man funnet flere tegn på kannibalisme fra steinalderen og kostholdet fungerte faktisk ikke bedre enn at de i slutten av perioden begynte å dyrke korn.... Til og med julen skal de ødelegge - fotballfrue skrev på sin blogg her om dagen at hun skulle forsøke å lage lavkarbopepperkaker!!! Skal fotballfrue virkelig spise så mange pepperkaker at de må være lavkarbo??? Takke meg til, her i huset blir det ekte pepperkaker!

I år har jeg faktisk til og med tenkt til å lage de selv istedet for å kjøpe en boks med ferdigkaker. Derfor har jeg kjøpt denne pepperkakedeigen fra Rema1000 som inneholder en dullion karbohydrater. Jeg har ikke komme til selve pepperkakebakingen ennå, men enkelte ting vokser jeg aldri fra. En av de er å spise kake/bolledeig. Jeg har faktisk spist så mye kake/bolledeig(og vaffelrøre) i mitt liv at jeg kan forutsi resultatet med vitenskapelig nøyaktighet basert på deigen/røren. Og denne pepperkakedeigen smakte fortreffelig, så fotballfrue kan bare ha lykke til med å lage lavkarbopepperkaker - jeg skal kose meg med disse i julen!!!

Published with Blogger-droid v2.0

Pengegaloppen

Igjen må jeg beklage dårlig blogging. Men jeg tror dere vil tilgi meg når dere hører årsaken: jeg har blitt millionær. Eller, det vil si, jeg er i ferd med å bli millionær. Saken er nemlig den at en hyggelig herremann ved navn Robert Maddox har plukket ut akkurat meg, av nøyaktig 6 999 999 999 andre mennesker, til å arve en hel masse penger etter en avdød forretningsmann. Jeg burde visst det. Jeg er eslet til noe større enn statens lønnstrinn 49. Og sant å si har jeg aldri sett poenget med å jobbe for å finansiere fritiden min, heller. Se på dette, da, folkens:

Kjære venn,

Hvordan gjør du og din familie? Vennligst tilgi meg for intruding personvernet. Kan du være klarert i et økonomisk forretningssamarbeid som vil være til gjensidig nytte for oss begge? Jeg fikk navnet ditt og kontakt fra International forretningsinformasjon av landet med håp om at du vil være interessert i hva jeg skal fortelle deg.

Mitt navn er Mr. Robert William Maddox. Jeg er en britisk statsborger arbeider med UBS investeringsbanken, London som en investering portefølje Manager.

Jeg håndtere investering-portefølje kontoer for privat klienter/kunder fra ulike deler av verden som er interessert i investeringer i Storbritannia for å gjøre god avkastning for sine penger.

En av mine klienter/kunder (Mr. Stephen Richard) døde mange år siden i en flyulykke med sin kone og eneste datter. Da han døde, forlot han bak en samlet sum av femten millioner, fire hundre tusen store britiske pund (£ 15,400,000 GBP) i sin investering portefølje-konto.

....og så videre og så videre. Jeg trengte ikke lese lenge før jeg skjønte at dette var dønn seriøse greier. For det første er fyren åpenbart mer enn bevandret i det norske språk. Faktisk behersker han det til fingerspissene. Ikke dårlig bare det, til å være engelsk! For det andre er jo historien svært så troverdig. Jeg mener, hvem ville vel hatt skam i livet til å lyve om noe så alvorlig som en flyulykke? Nei, slike mennesker tror jeg ikke ånder surstoff på denne jord. Femten millioner pund, ja. Det er vel godt og vel 160 millioner norske kroner, det. Helt grei sum, egentlig. Tror nok ikke jeg skal ha store problemer med å finne opp prosjekter og spytte dem inn i.

Det var en liten hake ved det hele, men den var såpass liten at man nesten kan se bort fra den. Herr Maddox ville nemlig at jeg skulle overføre litt penger til ham slik at han hadde noe å betale transaksjonskostnadene med. Men selvfølgelig! Jeg er jo ikke kjip heller! Når denne edle og uselviske personen går til det skrittet å kontakte meg, bare meg, for å gi meg en slik uventet og gledelig gave, er jo det det minste jeg kan gjøre tilbake. Så jeg ba foreldrene mine og ellers alt som kan krype og gå og som har bankkonto i slekta, om forskudd på arv. Alle var så glade på mine vegne. Fantastisk når man blir backet opp av sitt eget kjøtt og blod på den måten. Nå er de 800 000 kronene oversendt til denne moder Theresa av bankmenn, og jeg har invitert alle jeg er venn med på Facebook på middag på Bagatelle. Inkludert vinmeny, selvfølgelig. Neste år har jeg ikke tenkt å feire jul i Norge, for å si det på den måten. Polo Lodge på Mauritius hadde ledig suite ved siden av Hugh Grant.

Yippikayey motherfuckers! Farvel hverdagsliv, hallo velfortjent rikmannsliv!

Halloween for lavkarbobarna

Personlig synes jeg dette ville vært uholdbart skummelt å få på døren på denne dag. En guffen grønnsak som har lett for å bli vassen hvis den får trekke for lenge (men som for øvrig er full av alle vitaminer og mineraler ditt hjerte måtte begjære):

For lavkarbo - eller keiserens-nye-klærfolket, derimot, ville dette synet utenfor inngangsdøra garantert fått blodpumpa til å hoppe over opptil flere slag og gitt gysninger og kvalmefornemmelser langt inn i neste århundre:

Faktisk ser jeg ikke bort fra at mor i lavkarbohuset, som alltid sørger for nøye overveide måltider kjemisk renset for bl.a. poteter, ris, pasta, hvetemel, frukt, sukker og kornsorter og "desserter" komponert av liksom-sukker og ymse bær (lavglykemiske, selvfølgelig) som får Christmas Pudding til å fremstå som den reneste delikatesse, ville hatt kraftig behov for et par uker på kombinert karbo-rehab og SPA etter en slik skjellsettende skrekkelig opplevelse. 

Lurer forresten på hva de lavglykemiske barna synger når de med sine sikkert naturlig bleke masker går fra dør til dør for å skremme vannet av den høyglykemiske naboen? "Trick or treat, trick or treat, can we have some broccoli?"

Dagens økt

Det er ingen vei utenom. Som travel småbarnsmor og blogger har jeg all interesse av å holde legemet i tip-top shape slik at dagens outfit ikke ser ut som det har blitt slengt på den første og beste Michelin-gubben man fant på rasteplassen for langtransport. Tenk så lite folk ville respektere meg hvis jeg veide over 50 kg. Kroppen er mitt tempel, og som blogger må man ta ansvar for å fremstå som et godt forbilde - det er derfor jeg kommer med kostholdsråd og treningstips på bloggen min. Men husk; jeg sier ikke at dere skal leve like rigid sunt som jeg gjør, langt ifra. Det viktigste er at jeg gjør det slik at jeg framstår som jævlig mye bedre enn alle dere andre noksagter uten interesse for intens selvdigging - og degging.


Så det var altså dags for dagens økt, ukas 14., for å være helt nøyaktig. Den som trener mindre enn det er en taper. Jeg sier ikke at dere må trene like mye som meg for det, altså, jeg er bare opptatt av å fremstå som et eksempel til etterfølgelse.Så kom ikke og si at jeg utøver kroppspress mot noen. Jeg skrev faktisk litt om sorg på bloggen da hamsteren til naboen døde, det burde jo være sannhetsbevis for at jeg ikke er overflatisk, men en dyp - og ektefølende person i perfekt innpakning. Nå, jeg sporer av. I dag bestemte jeg meg for å ta økta ute. Til vanlig er jeg ekstrem motstander av frisk luft, da jeg mener det er den mest oppskrytte oppfinnelsen siden karbohydratet, men i dag ville jeg gjøre et unntak. Jeg har en fast etappe jeg liker å løpe, nemlig. Her er den:
Tur:

Retur:

Imponerende, jeg vet. Fint om dere strør om dere med heftige komplimenter aldeles overstrødd med særskrivings - og og-og-å skrivefeil i kommentarfeltet under her. De som skriver at noe annet enn i retningen "du er et møysommelig utført mesterverk og et megaforbilde"; deres kommentarer vil bli slettet da jeg ikke ser at dere tilføyer noe viktig til diskusjonen.

Men så er det jo det, da, at naboen jo kan komme i skade for å titte ut mellom de dritkjipe lamellgardinene sine - fyren kaller sikkert de daglige gåturene sine for trening, tenke seg til - og spotte meg på den 2 x daglige trimturen. Derfor er det viktig å deise ekstra godt på med meik-øpp før økta. Jeg pleier å anbefale lett, diskret sminke bestående av primer, concealer, foundation, mineralpudder, rouge, highlighter, eyeliner, lipliner, leppestift, øyeskygge og mascara som et minimum. Så kommer det vanskeligste valget av alle: Hva skal jeg ha på meg? Det vrenger seg i den allerede tomme magesekken min når jeg ser folk som trener i joggebukse og T-skjorte. Herregud, så tarvelig. Hvor vanskelig kan det være å skaffe seg en sponsoravtale så man slipper å se ut som en knarker på Plata når kroppstempelet skal ut i manesjen? Og kom endelig ikke og si at jeg maner til fordommer; har ikke jeg personlig sørget for at alle dere vrengte de slunkne lommebøkene deres til inntekt for kvinner i Pakistan som ikke har råd til Mulberry-vesker?

Nå. Etter mye om og men kom jeg fram til at rosa var riktig farge til humøret mitt i dag. Rosa er jo alltid riktig. Jeg hadde heller tatt på meg et antrekk jeg har brukt før enn å troppe opp på trening i beige. Den fargen er skikkelig ut om dagen. Heldigvis har alle joggeskoene mine innslag av rosa, så jeg slapp å bruke stort mer enn en drøy time på å bestemme skovalget. Ikke rart jeg er travel om dagen, når livet mitt består seg av så mye komplisert og dyptpløyende tenking.

Nå er jeg tilbake etter økta! Den tok ganske lang tid, 3,5 minutter for å være helt nøyaktig. Men så er det jo problemet med at jeg må dusje og gni meg inn med alskens uhumsk testet på pelskledde dyr med søte, myke ører slik at jeg selv skal framstå som mer vellykket enn dere som leser bloggen. Og så må jeg jo før det fjerne den lette makeupen jeg la i forbindelse med økta, den blir jo helt feil når jeg senere skal ikle meg nett tøy laget på en fabrikk som bryter enhver menneskerettskonvensjon FN har hostet opp gjennom tidene, og la meg avfotografere 10 ganger på rad i eksakt samme positur. Og så er det jo dette med å velge ut akkurat antrekket som passer min sinnstilstand og været ute, og bygningene i bakgrunnen og jeg vet ikke hva. Dette må man nok regne med ytterligere et par timer på. Tror det blir rosa i dag, altså. Etterpå er det bare såvidt jeg rekker den ukentlige timen hos negledesigneren. Ja, jeg har kjempestor forståelse for tidsklemma. Har det så utrolig travelt om dagen altså. Sånn, nå kan dere legge inn de saftigste komplimentene dere kan komme opp med:

Bøffel-bløff

Som flittig leser av Aftenposten har jeg en følelse av at jeg får teen i halsen litt sjeldnere enn om jeg hadde vært flittig leser av VG eller Dagbladet. Likevel, det ble en te-i-halsen opplevelse denne uken da Aftenposten hadde et innlegg om Buffalo. Neida, ikke buffalo som i de dyrene Kevin Costner hyller i Danser med ulver, ikke byen og ikke Buffalo Bill, men Buffalo Soldiers, eller retter sagt Buffalo skoene. Altså, Stockholms vistnok heteste DJ-duo (jeg er så lite het at jeg aner ikke hvem de er) har funnet frem de gamle Buffaloskoene sine. Og nevner, korrekt nok,at de sist er sett i en skolegård i 1998. Sammen med Sefa-bukser eller aller helst Miss Sixty jeans. De første Miss Sixty jeansene vet du, mørke, med ridebuksesøm i rumpa, bootleg, veeldig lavt liv og uten beltehemper. Kombinert med at string ble et must førte denne moten til at verden ble vitne til en antall rørleggersprekker vi hverken ante eller hadde behov for å ane at fantes! Og ikke minst ble trusekant, både toppen og bunnen av kanten, et så vanlig syn at vi ikke lenger hevet øynene over å se den. Vi så de faktisk så mye at om noen slurvet med truseskiftet så var det allment kjent. Nå, sammen med string og rørleggersprekker og andre saker vaklet vi altså rundt på disse greiene. Ung som jeg er, jeg var ikke dårligere og hadde faktisk hele 2 par, 1 i beige og 1 i blå/hvit. Til mitt forsvar var de faktisk ikke så vaklende, ganske gode å gå i, bare grusomt stygge. Nå har ting en egen evne til å komme og gå, ikke minst sære moter. Underholdende nok det, det er bare en ting de svenske pikene ikke har forstått,

nemlig at det er ikke lenge nok siden Buffalo!!! Tidens tann trenger lengre tid for å slipe til minnet slik at det bare gjennstår rørende assosiasjoner. Men, til min store skuffelse, er motejournalistene vistnok enige... Buffalo er på vei tilbake. Og riktignok, på hjemmesiden til Buffalo fant jeg klassikeren i flere forskjellige farger . Til den nette sum av 120 Euro. Jeg hadde trodd at UFF og Fretex for noen år siden satt med en beholdning Buffalo som var så stor at de ikke ante hva de skulle gjøre med de - det var ihvertfall der mine havnet - men de selges altså fortsatt for en nett sum penger.

Men for å være helt ærlig lukter det hele som at noen snakker om at Buffalo er poppis igjen, men det er vanskelig å spore opp noen som faktisk kjøper disse skoene (selv den svenske duon hadde bare lett frem de gamle) så det hele lukter faktisk litt Buffalo-bløff: noen jobber veldig hardt for å få tømt et lager fullt av gamle bøfler, men sorry folkens - det er for tidlig!

På seg selv kjenner man ikke andre

Trude Mostue....gratulerer. Du er sikkert en hardtarbeidende kvinne som fortjener din suksess, og nettopp derfor føler jeg at siste ukes utdaterte holdninger og uttalselser fra din side var ekstra uheldige. Skuffende nok føyer du deg tilsynelatende pent inn i rekken av uspiselige primadonnaer gjennom tidene. Min første assosiasjon da jeg leste portrettet av deg, gikk til  Frankrikes Marie Antoinette. "Har de ikke brød, la dem spise kake!" Et øyeblikk der håpet jeg at du var feilsitert, men motsvarene dine i kommentarfeltene avkreftet dessverre det rimelig faderlig kvikt. Med Dagbladets hjelp har du ålet deg fram mot mediaskafottet av egen fri vilje, hvor bøddelen ser ut til å være majoriteten av Norges kvinnelige befolkning. Hvorfor? Fordi uttalelsene dine er virkelighetsfjerne, arrogante og ovenfra-og-ned. Det er veldig lett å ligge i myke silkesenger selv og uttale at man ikke forstår hvorfor folk har søvnproblemer.

Jeg skal være den første til å fastslå at jeg personlig verken har takt eller tone, det vil du sikkert se av fortsettelsen på dette innlegget. Men selv jeg forstår at det blir litt tungt fordøyelig for den gemene hop når en person med 17-millioners villa i strandsonen på Bygdøy, au pair til å oppdra barna, penger nok til å gjøre som man vil og i tillegg en mann med penger nok til å gjøre som han vil, skal komme med allmenngyldige råd om forvaltning av tid i Norge anno 2011. Veldig mange jeg kjenner ønsker mer tid med barna sine. Av disse har langt de fleste relativt godt betalte jobber også. Men de bor i bynære områder med dertil hørende skyhøye boligpriser, og har noe som for deg kan oppfattes som et fremmedord: boliglån. Kanskje til og med studielån som ikke har blitt nedbetalt av kjendisstatus på BBC. Det er ikke lett å få endene til å møtes med en månedsinntekt på 3300 kroner og et barn å forsørge, såpass forstår til og med jeg. I tillegg kan det jo være at noen kvinner faktisk ønsker å satse på karrieren sin. Skal ikke dette være lov fordi vi er velsignet/belemret med bryster? Er det verre at kvinner trives i jobb, at de ikke finner sin plass som hjemmeværende, enn at menn gjør det? Dessuten, hvor mange er det som ammer etter fylte ett år uansett?

Jeg har alltid irritert meg over puppene mine. Ikke bare blir de konsekvent snakket til på byen der jeg blir ignorert, men de har det med å ødelegge for ethvert klesinnkjøp jeg prøver å foreta og forårsake irriterende gnagsår på skuldrene mediert av premieoppfinnelsen B-H. Hvis de nå attpåtil skal brukes mot meg slik at jeg ikke skal få gå på jobb etter at jeg har født et barn, hvis de skal føre til at jeg mister pensjonspoeng, hvis de skal gjøre sånn at jeg kan se langt etter å irritere meg over dem i prøverommet fordi jeg slett ikke har råd til å kjøpe nye plagg, ja da. Da er grensen nådd for min del. Da vil puppene mine faktisk gjøre meg til en dårligere mor enn den moren jeg er når jeg kan sette mitt barn i barnehagen hvor han trives og få tjene mine egne penger ved å holde på med det jeg brenner mest for her i livet nest etter mitt barns velbefinnende. Mitt barn er en sosial og oppegående liten kar. Han elsker å gå i barnehagen, har alltid gjort det. Hvis alternativet hadde vært å ha en au pair å gjemme seg bak for å kalle meg selv en "hjemmeværende mor", ville ikke min sønn bare gått glipp av viktig sosialisering. Han ville også gått glipp av språkutvikling. Det er jo tross alt få av de andre treåringene i barnehagen som kan fillipinsk. I tillegg ville han vært belastet med en lite fornøyd mor som faktisk ikke trives med å gå og pusle hjemme, det tror jeg kanskje er verre enn å ha en lykkelig mor som gleder seg hver dag til å hente ham i barnehagen og finne på ting sammen med ham.

Trude Mostue, vet du hva? Jeg har mange meninger om barns oppvekstvilkår jeg også. For eksempel mener jeg at barn har best av å ha begge sine foreldre boende sammen med seg, under samme tak. Men jeg går ikke og fordømmer dem som bestemmer seg for å flytte til et annet land med barna sine for det. For det er den enkeltes valg. Og det er dumt av meg å uttale meg om denslags når jeg ikke befinner meg i samme båt. I denne mammadebatten sitter du i en yacht, sikkert en yacht du har jobbet hardt for og all ære til deg for det, mens vi andre tøffer rundt utenfor i våre plastsnekker. Like lite som vi kan uttale oss om yachten din, kan du uttale deg om snekka vår. At du mener vi som kjører snekke ikke skal få barn, får stå for din egen regning. Jeg beklager, men jeg har ikke annet valg enn, noe sendrektig, å tildele deg forrige ukes idiotutmerkelse.

Trendsetting

I hine hårde dager, før jeg ble hensatt til et A4-familieliv med tomannsbolig, stasjonsvogn og konstant dårlig samvittighet for ting jeg aldri rekker å gjøre, var jeg kroppsarbeider. Ja, det er sant. Det vil si, siden jeg aldri egentlig har likt å bruke hjernen jeg har fått utdelt - det er så komplisert bruksanvisning på den - søkte jeg jobber hvor den kunne få litt fritid, i feriene. Det var således at jeg endte opp som lamming- og kalvingshjelp i sør-Skottland. På en gård med intet mindre enn 700 brekende søyer med stinn buk og rundt regnet 200 kjøttfekviger med tilsvarende vom. Dette er nå...la meg se...ca 12 år siden. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg, samtidig med at jeg sto oppover ørene i fostervann, sauemøkk og sur silo, også ble en trendsetter.

For jeg hadde ikke vandret mange dagene i møkk opp til knærne før sauebonden, tror han het Mike, fant ut at mitt medbrakte norske fottøy slett ikke holdt mål. Viking gå og vogg, liksom. På venstre side av veien bar det i 100 miles per hour til en gummistøvelfabrikk i Lanark. Og der var det et outlet hvor bøndene i distriktet kunne få kjøpe gummiert fottøy til sine underbetalte undersåtter, til en matchende lav pris. Sånn endte jeg opp med et par mørkeblå Hunter gummistøvler i størrelse 39, alt for store siden jeg er en størrelse 37, men det var temmelig kaldt i Skottland i midten av mars, så hjemmestrikkede ullsokker med alt for tjukk hæl kunne komme godt til sin rett, og akkurat disse støvlene var dessuten på salg og kostet lusne £20. Da får det så være at de ser ut som en blåmuggen baguette på foten, at skaftet er laget for ben i piperenserdimensjoner og at hælene svinger seg elegant fra side til side inne i støvelen, som om de skulle gå 10 000-meteren i Vikingskipet, når man vralter seg bortover fórbrettet/fortauet. Det var forresten på dette Hunterutsalget i Lanark at jeg først ble gjort oppmerksom på mine leggers ikke-akkurat-beskjedne sammensetning. Det var åpenbart at Hunter på denne tiden ikke ble solgt til gørrkjedelige, miniatyrhundluftende, rosa - og Luis Vutton-elskende Frognerfrøkner, for det første den grovskårne mannen bak disken sa da jeg dro opp buksa for å plante foten ned i skoene han holdt frem, var "Ayyyye, ye´got a good leg there, ayyyyee!" Det er vel sånt som regnes for et kompliment i de ytterste utkanter nord for Hadrians mur, men der jeg kommer fra: not so much.

Jeg ble aldri helt venn med disse Hunterstøvlene. Men de holdt meg varm og tørr på beina i sure minusgrader i det skotske høyland da jeg gikk nattevakter ute i skurene som sauene med romerneser kalte for Hjemme. Og det fortsatte de å gjøre da jeg senere fortsatte med lignende strøjobber i inn - og utland. Gadd liksom ikke bruke hundrevis av kroner på å skifte ut baguettene. Én gang holdt til og med våre veier på å skilles da noen skumle vakter på Gardermoen i 2001 ville inndra dem fordi de fikk det for seg at de var fulle av skummelt munn - og - klauvsjukevirus. Da innså jeg omsider at Hunterne mine og jeg var uløselig knyttet til hverandre gjennom felles minner av 18-timers arbeidsdager, sur fotsvette og klam fjøslukt og fikk i løpet av et mikrosekund hentet fram C-skuespilleren i meg og proklamert med krokodilletårer i øynene at vi var som skapt for hverandre, gummistøvlene og jeg, og at jeg aldri ville utsette mine høyt elskede undersåtter for slik skummel smitte. Så egentlig var det vel bare tilfeldigheter som gjorde at ikke jeg ble hele Norges persona non-grata da dette lille viruset satte Storbritannia på hodet.

Og jammen viste det seg at godeste Kate Moss nok også hadde vært lammehjelp i søndre Skottland. Sikkert like underbetalt som meg, selv om hun med de skrantne knoklene sine sikkert kunne komme inn og snu ethvert lam som hadde funnet det for godt å ville møte verden i unaturlige og merkelige positurer. Men altså, siden Kate bare fikk knapper og glansbilder for jobben i fjøset, hadde hun ikke råd til annet enn å hente fram fottøyet som hennes arbeidsgiver sikkert hadde kjøpt i  Lanark da hun litt senere besøkte Glastonbury-festivalen. Resten er historie. Det var sånn Kate og jeg lanserte Hunter for det internasjonale markedet. Og da var jeg ikke kleinere enn at jeg børstet støvet av de stakkars forsømte fjøsstøvlene mine som leide husrom på loftet. Bort med blod, fostervann, urin og avføring - og hello! Streets of Oslo! Livet som trendsetter føles godt. Det er nok snart på tide at jeg gjør denne bloggen om til en fashionblogg. Mon tro hvor mange av mine medbloggere som har blitt trendsettere ved å gjøre ærlig og tungt kroppsarbeid hvor man risikerer en og annen mørk rand under akrylneglene? Jeg tror ikke jeg vil vite svaret.

Vakthold av barn!

Av og til har jeg gleden av å bli tilkalt som vakt, nærmere bestemt barnevakt. Min søster ringer med jevne mellomrom og spør om jeg kan bidra med vakthold noen timer. Hun tror tydeligvis at jeg er blakk fjortisstudent fortsatt for hun lokker alltid med "gratis middag og Pepsi Max." Jeg har tydeligvis ikke endret meg mye siden de dager, da jeg fortsatt lar meg lokke.
Hver gang jeg barnevakter blir jeg minnet på at jeg ikke er så flink med barn. Når min nusselig lille niese var baby gikk tiden med til å krysse fingre for at det lille nurket droppet å drite før mor var hjemme - bæsjebleier er en sann prøvelse. Nå er hun, eh, snart 3,5 år (tror jeg) og andre utfordringer dukker opp. Blant annet ante jeg lite om hvor mye suppe den lille fjåsa kan dytte i seg - jeg øste opp en porsjon til henne som jeg mente var rikelig og tok resten selv. Litt pinlig når den lille (som for tiden tar litt lett til tårene) erklærer at hun vil ha mer! Heldigvis hadde min søster tenkt at barna (jeg holder meg godt, i min familie er jeg fortsatt en av barna, selv i en alder av 3.. samma det forresten) skulle ha en kosekveld og innvilget Nonstopis. Tårene stanset raskt ved tanken på den enorme, grønne, og for å være helt ærlig, relativt ekle, isen. Jeg har altså blitt voksen nok til å ikke like Nonstopis! Uansett, det tok en eeeeeevighet for kid'n å skylle ned en riktignok raus porsjon suppe, men ca 23 sekunder å gulpe ned en is - følte plutselig at jeg ble lurt under "det er vanskelig å spise suppe"-senen.... Men jeg klager ikke. Min søster er av det irriterende perfekte slaget, mager, sunn og supereffektiv pedant som stråler av husmor/karrierekvinne. Dette har selvfølgelig smittet over på den lille (datteren, ikke søsteren) som leker at hun rydder og vasker og svelger unna grønnsaker på høykant - kid'n spiser sukkererter og kikerter som snop! Og synes det er gøy å ta tran - sjokkerende! Fordelen er at grønnsakene i suppen gikk ned på høykant selv med tante Kløne ved bordet.

Uansett, den lille har fortsatt mye å lære. En dag da denne reklamen kom i posten utbrøt min niese til sin mor: "Se, det er tante!" Nå er vi jo alle enige om jeg holder meg godt, så fett nok, men at jeg er med i en reklame for sunnhet til folket: the kid still got a way to go!
Men, nå er kid'n i seng, etter at tante Kløne har sølt suppe og hostesaft på klærne, is på gulvet og hundene mine har laget katteskinn av søsterens katt. Pepsi'n og sofa'n venter, men huset står og det blir sikker gratis middag ved flere anledninger!

Published with Blogger-droid v1.7.4

Kjære leser som etterlyser cupcakes! Jeg skal faen ikke ha på meg at jeg ikke etterkommer fansens ønsker. Så i dag har brorparten av dagen gått med til å lage det avbildete sukkerhelvetet overfor for å tilfredsstille dette kravstore mennesket, som operer under navnet "anonym". Faktisk tar jeg blogginga mi såpass på alvor at jeg ikke en gang tok en spansk og kjøpte muffins-på-1-2-3 på Kiwi. Å nei, da, her finnes både mel, sukker, smør, egg, vanilje, bakepulver og fandens oldemor. Glasuren har jeg lagt såpass flid i at jeg til og med tok ut smør og philadelphia-ost fra kjøleskapet et par timer før jeg deiset den sammen. Blir visst greiere å jobbe med når det ikke er knallhardt. Rakettforskning, altså. Konklusjonen er som følger:
* baking passer best for høystrukturerte typer som evner å a) lage handlelister før innkjøp eller b) har tilstrekkelig stor harddisk til å vite hva som finnes og ikke finnes i skap og skuffer mens man befinner seg i dagligvarehandelen.
* glasur krever litt koordinasjon. Utrolig kjipt å skulle vaske de greiene der av tak, golv, bord og stoler og det som verre var.

PS! En rakettforsker av en lavkarbofugl hvisket meg i øret at dette ikke var lavkarbo! WTF!?! Kunne ikke noen orientert meg om det før fire-fem av disse gikk ned på høykant sammen med en kullsvart kaffe som fikk magesyren til å boble av glede - bokstavelig talt? Så nå sitter jeg altså her, da, og venter på den snarlige død, som følge av inntak av skumle karbon-hydrogen-oksygen-forbindelser. De greiene der er visst ikke bra for deg. Det kan heldigvis virke som at jeg får med meg noen milliarder med på reisen mot perleporten - ikke det at jeg tror alle reiser den retningen. Men uansett har den godeste Harold Camping (han går sikkert på LCHF!) kommet med en ny spådom om når Planeten Jorden kan forvente å møte sin skjebne. Det er snart, mine venner. Ganske snart. Pass på å lese tilstrekkelig Hverdagsblogg innen den tid. På forhånd takk.

Ruter

Ruter. Jeg gir dem for navnet. Men ikke stort mer enn det. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg foretrekker en støyende, avgassproduserende og miljøkverkende firhjuling any given day framfor å måtte forholde meg til Ruters rutenett, svette busser, tyggegummibefengte trikker og tuberkuløse innemiljø på T-banen. Mitt CO2-regnskap slår selv saldoen på Mastercard-kontoen min. Og det skal jaggu meg godt gjøres. Prat om klimaproblematikken virker på meg på samme måte som sykdommen gjør for en narkoleptiker. Finnes ikke bedre sovepille. Faktisk vil jeg driste meg til å foreslå følgende for klimaentusiaster med ønske om å samle inn penger til inntekt for en klimavennligere verden: selg CDer med preiking om klimapolitikk! Jeg lover skyhøyt income og null mer insomnia for kjøperne. Vinn-vinn.

Det jeg først og fremst tenker å hisse meg opp over i dag, er imidlertid ikke alt det ovennevnte - avsporing faller bare veldig lett for meg (pun possibly intended). Det jeg tenkte å rette min aggresjon mot, var nemlig hvor vanskelig det er å oppdrive billetter til kollektivtrafikken i denne byen. I går, for eksempel, hadde jeg lovet noen å være på Skøyen klokka fire. Og med tanke på at man befinner seg på Adamstuen, er det ikke akkurat rakettforskning selv for folk med medfødt dårlig timing som meg å regne seg fram til at det neppe tar mer enn et kvarter å stampe seg i retning fjorden. Men det er jo før man oppdager følgende: at bykvinner anno 2011 sjelden eller aldri har cash i klypa. I en ellers breddfull lommebok (hvem vet, man kan kanskje få bruk for kvitteringer fra Rema 1000 fra juni d.å. og kundekort på sushien på Torshov hvor jeg ikke lenger bor?) fantes følgende valuta: 5 SEK, 3 DKK og (fanfare): 21 NOK. Ett VISA - og ett Mastercard, begge lett bøyde, oppripede og med tydelig preg av å ha vært i nærheten av kraftig varme sannsynligvis oppstått av friksjon. Nå tenker du sikkert at jeg burde hatt råd til en bussbillett med dette forrådet, men da kan jeg opplyse om at du tar feil. Skammelig feil.

Hvor skal man begynne? For det første koster en billett på bussen svimlende noen-og-førti-kroner. IIIIIK. Om jeg så hadde hatt NOK noen-og-førti, skulle jeg faen ikke gitt Ruter gleden av å utnytte min dårlige hverdagsstruktur på den måten. Ikke tar de kort, heller. Men! Billettene er billigere hvis du kjøper dem før du hopper på bussen, og du kan både gjøre opp for deg med kontanter og kort (og sikkert andre kreative måter, alt ettersom hvor du forsøker å gjøre en handel). Genial forretningsidé av Ruter, dette her. Særlig med tanke på at butikker og kiosker som faktisk selger disse billettene er like utbredte som albinoelger er i Østfold. Derfor endte jeg opp med sedvanlig framgangsmåte: wogging. D.v.s. en hårfin mellomting mellom "walking" og "jogging". Det blir for teit å løpe til bussen, liksom. Det gir inntrykk av en person som ikke har helt kontroll. Uaktuelt. Gåing forekommer meg også som noe streit. Wogging er tingen! Dog ble ikke woggingen foretatt for å rekke bussen, å nei da, ingenting å si på busshyppigheten fra dette området av byen. Billettselgere, derimot....gaaah! Nå vet jeg hvorfor det alltid lukter så mye grell BO på bussen. Det er fordi alle passasjerene har løpt seg halvt ihjel for å finne utsalgssteder for billetter for så å ta en Usain Bolt på vei til holdeplassen. Min BO var altså også upåklagelig Rutersk da jeg heseblesende troppet opp på Skøyen stasjon 16.23.

Hva jeg vil med dette innlegget? Har ikke peiling. Imidlertid har jeg nå rast av meg så mye aggresjon at jeg møter dagen med et florlett sinn. Selv om jeg tror det nesten er enda verre for dem som omgås meg i det daglige.

Bloggnedtur

Jeg har visst hatt en bloggnedtur. Sorry for det, altså. Jeg tror faktisk det kan ha sammenheng med at 2011 så langt ikke akkurat har tatt på meg med silkehansker. Da jeg våknet både den 21. og 22. mai d.å. var jeg direkte skuffet over at sjarmtrollet med det fengende navnet Harold Camping (kult om han hadde hett Larkollen til fornavn, egentlig) likevel ikke hadde rett i sine sikkert velbegrunnede spådommer om verdens undergang og evige fordervelse. Og da hadde jeg bare opplevd i underkant av halve 2011. Siden da har jeg pint meg gjennom nesten 5 måneder til av dette finske fjernsynsteateret av et såkalt liv. Og fortsatt ikke så mye som et bittelite omen om at kloden er i ferd med å ta seg rennefart og begi seg inn i de ytterste galakser. Ikke godt som en ørliten, svovelosende meteoritt utenfor inngangsdøra med lovnad om at neste gang, min venn, da sender jeg likegodt mora mi, meteoren, for å gjøre permanent slutt på dine lidelser. Å nei. Jeg blir vel nødt til å begynne juleforberedelsene dette året også.

Det har seg altså slik at mitt 2011 kan vise til en merittliste som ville stille selv legendariske Donald Duck i den evige solformørkelse. Vi snakker merittliste med negativt fortegn. Katastrofalt negativt fortegn. Hør bare:
* det begynte i januar med at det var en del tragikomiske julegaver som ikke lot seg bytte og følgelig fikk museumsplass på den innerste hylla i boden, kun for å ha håp om å øyne dagslys igjen hvis avsenderen mot formodning skulle vise sitt åsyn i nærheten av mitt hjem. Burde tatt hintet allerede da og gått i hi.
* videre fortsatte det i februar med at jeg ikke fikk verken rødrosa, parfymerte kort eller ble invitert ut på romantisk middag den 14. I etterpåklokskapens lys innser jeg at jeg på dette tidspunktet virkelig burde skjønt at noe var i gjære og satt opp teltcamp på Dronning Mauds land.
* I mars ble det ganske tidlig klart at min kjære mann hadde fått et alvorlig og langvarig tilfelle av både mansen, manfluensa og ME på samme tid. Skrekk og gru. Denne måneden så jeg lengselsfullt etter en reddende engel med tang til langsomt å trekke ut negler med, og en sløv skje til fridisseksjon av hjertet. Uten bedøvelse.

* I april toppet det seg med at den helvetes fullmånen sørget for å dra en etterlengtet påskeferie langt ut i sommerferien slik at jeg m/ familie endte opp på et barkledd fjell. Den eneste forlystelse vi hadde var å terge lemen med skistaven og drikke Coronas med lime i solveggen etterpå. Nitrist. Nå var jeg nær ved å emigrere til de indre gemakker av Tadsjikistan.
* I mai ga bunaden min meg alvorlige pusteproblemer. Jeg visste at ull kryper ved 90 graders vask, men tror du de latterlige wannabe-kosakk-kostymene der kommer med vaskeanvisning? Nei. Ikke det at jeg har vasket den noensinne, men noe må i hvert fall ha skjedd. Kanskje det er fukt i klesskapet. På dette tidspunktet vurderte jeg ikke lenger hvor jeg skulle gjøre av meg, Hr. Camping hadde jo allerede overbevist meg om en aldeles fenomenal løsning på problemet, så jeg sørget for å ha et pent og ryddig hjem og legge meg i mitt fineste undertøy kvelden den 20. mai.

* I juni hadde jeg blitt pinlig klar over at rakettforskeren Camping hadde vært noe ute på jordet, i hvert fall langt utenfor allfar-melkevei, så denne måneden gikk med i depresjonens tegn. Heldigvis gjorde staten klekkelig opp for seg de ukene jeg daffet rundt hjemme i joggebukse med den nette diagnosen "stressreaksjon" på de gule, grønne, røde og hvite papirene.
* I juli skulle jeg liksom få ferie fra det hele. As if! Det viste seg at jeg måtte reise på såkalt ferie MED mann og barn. Økonomien strakk selvfølgelig ikke til sånn at mor fikk et velfortjent cruise i Karibien med privat, kjekk, solbrun og muskuløs kelner og all-inclusive. Det hele endte opp på en forblåst øy i Langtvekkistan hvis blotte nærvær på kartet får værdama til å kremte nervøst før hun lar pekefingeren gli lynkjapt til neste punkt. Nevnte jeg at jeg på nevnte tidspunkt så rimelig mørkt på hele miseren?

* I august var ferien slutt. Tilbake til striskjorta og havrelefsa. Bokstavelig talt. Tror du ikke at jeg har såpass moralsk bedervede kolleger at de fant ut at vi måtte ha en blogg for å gjøre lykken komplett? Å joda. De neste dagene fikk jeg posttraumatisk bloggsyndrom og insomnia fordi jeg pønsket på hvilke innlegg som ville få meg til å virke mest mulig perfekt i andres øyne, og hvilke bildevinkler som best skjulte grevinnevedhenget.
* I september ble det høst. En temmelig våt utgave av sorten også. ´nough said!
* I oktober ble det enda mer høst og nesten litt vinter. Det var 2 mm frost på ruta mi i dag tidlig. Og det er så inni granskauen kjipt å skifte til vinterdekk. Det vil si, jeg blir utrolg utmattet av å mase på mannen min om å gjøre det. I skrivende stund googler jeg som en gal for å finne neste katastrofespådom av typen "verdens undergang" slik at jeg skal øyne et vassent håp om frelse innen kort tid.

Nostalgia på Smart Club

IKEA, XXL, kjøpesenter, Smart Club og dets like er steder jeg pleier å unngå midt på dagen på lørdager, men denne helgen måtte jeg til pers. Min første tanke var at det føltes ille å være der. Den andre var at det virket som om de fleste andre hadde det verre. Skjellsord og drepende blikk haglet mellom ektefeller, krangelen nådde nivåer man ikke vil være vitne til. Rimelig klamt for en krangel-allergiker. Hakke bedre var hannkjønnene som var sendt ut på egen hånd, som med den ilske ilderen av en frue som hveser ut shoppinginstruksjoner i telefonen, nøyer seg med misfornøyde grimaser Jim Carrey verdig. Toppen er imidlertid nådd når man ser småbarnsfamiliene hvor far har fullstendig kapitulert, griper tak i et enormt kosedyr og finner det hysterisk morsomt å kjøre teddybjørnen brølende opp i ansiktet til familiens yngste. Krisen toppes når den lille finner det hele hysterisk, men på ingen måte morsomt. Jeg fatter ikke hvorfor det på utsiden står en bod som selger pølser og smultringer (smart nok) men ingen bod med en samlivsterapeut!!!
Uansett, på denne grusomme handleturen (med en mett, egen medbrakt samlivsterapeut, så det gikk bra) kom jeg over en pall med Snapple!!! Herlige minner fra den tiden hvor vi var blitt altfor voksne til å ville røre noe som var rosa, med mindre det kunne spises eller drikkes. Da protesterte våre foreldre mot alle kjemikaliene, rosa ble opprørsk og Snapple i rosa og all verdens farger gikk ned på høykant. Vi følte oss kule, men var i virkeligheten bare blitt litt likere en gjennomsnittelig amerikaner...

Published with Blogger-droid v1.7.4

Elefanter og skilsmisser

Et vennepar av meg har en elefant i rommet. Det vil si, de har en mengde problemer som vel ikke er ukjente for de fleste av oss monogame medmennesker. Problemer som ikke snakkes om. Problemer som bobler under overflaten, som skrikes høyt ut inni dem. Hvem skal ta oppvasken, hvem skal lage maten, hvorfor kan du ikke invitere meg mer ut på Michelin-restauranter, hvorfor forstår du meg ikke -> infinity. Eksistensielle spørsmål, altså. Tro nå endelig ikke at de fleste skilsmisser i det ganske land, og det er ganske mange av dem, let´s face it, omtrent 50 % av alle inngåtte ekteskap faktisk, skyldes uenighet i Israel/Palestina-spørsmålet eller sosialdemokrati vs markedsliberalisme. Nå nei, du, i de fleste tilfeller der du har fått verdens største upartåede hovdyr inn i stua, skyldes det mer trivielle problemstillinger enn som så. "Hvorfor i helvete har du ikke skiftet den jævla lyspæra når den har vært ødelagt i sikkert 4 uker! Det er faktisk den eneste fordømte oppgaven du har i dette rottereiret av et hus!" Desibelskalaen sprenges når du roper det ut. Inni deg. Mens du gjør gode (OK, litt sure) miner til slett spill. Altså befinner det seg en elefant i rommet. Som ingen nevner med ord.

Nå er det kanskje ikke sikkert at alle dere er så interesserte i elefanter som akkurat meg. Men jeg kan fortelle dere at det er ganske stor forskjell på disse enorme dyrene. For eksempel er det av en viss betydning hvor de har sin opprinnelse. Hvis de bekjenner seg til hinduismen og kommer fra verdens nest mest folkerike land eller omkringliggende områder, kalles de nemlig noe så spenstig som "INDISK ELEFANT". Dersom de derimot kommer fra de høyreiste slettene på det afrikanske kontinent og bekjenner seg til alle mulige merkelige naturreligioner, heter de "AFRIKANSK ELEFANT". Og det er her jeg skal opptre som en dårlig betalt ekteskapsrådgiver, de færreste av dere unner meg jo så godt som en ussel liten kommentar på alle de tusen bokstavene jeg hamrer ned på tastaturet i løpet av en dag, men bitterhet tilside: I skillet mellom disse to rasene eller artene eller hva nå i fanden Darwin ville kalt dem, ligger det nemlig en god del livsvisdom.

For det er nemlig sånn, at hvis du på død og liv skal holde denslags husdyr gjemt bak bokreolen i stua di, er det av viktighet hvilken sort du har valgt.  Jeg vil jo absolutt påstå at, selv i et land hvor vi er bortskjemte med kvadratmeter både ute og inne, en elefant opptar ganske stor plass i ethvert hjem. Jeg vil derfor anbefale de aller fleste, unntatt noen få jeg ikke kan fordra trynet på, at de ikke tror at "size matters" og går for en afrikansk elefant når de skal velge husdyr. Fordi: en afrikansk elefant kan bli stor. Veldig mye større enn den indiske faktisk, jeg tror vi snakker et par tonn. Og den lar seg ikke temme. Noen gang. Ever. Not a faintest chance in hell. Du kan bare glemme det. En slik elefant er det ikke lurt å holde seg med. Derimot vil jeg ta til orde for at flere vurderer, hvis de nå på død og liv skal braske dette kjempedyret med forkjærlighet for ødeleggelse av trær inn i heimen, å ønske en indisk variant av sorten velkommen inn i varmen. Ikke bare er den liten og nett, bare 3-4000 lusne kilo, men den kan faktisk, med godt tålmod og stahet som et eldgammelt hannesel, temmes. Faktisk kan den både lære å sitte på rompa, gå med fjollete ringlebjeller og rosa hodetørkle, og gå på bakbeina, bare du gir den nok deng. Eller minst mulig mat.

Et gjennomsnittlig ekteskap som ender i skilsmisse er 12,5 år langt. Den indiske elefanten kan bli hele 80 år! Søren, det kan visst den afrikanske også, med de rette forutsetninger. Men det er uansett derfor du kanskje bør vurdere å be naboen låne deg stikksaga si og lage et hull i veggen din hvorpå du husjer dette gigantiske landpattedyret over på andre beitemarker. If you know what I´m sayin´?