Kinamat in my heart

Kinarestauranter. Dette merkelige fenomenet som virkelig definerer en norsk småby. Personlig har jeg et hat-elsk-forhold til kinamat, og jeg tror jeg vet hvorfor. Det har faktisk ikke med karbohydratene å gjøre denne gangen, selv om det er en kjensgjerning at Østens matlagere omgir seg med kvalmende mengder ris. Og under over alle under! Riskokerland som Japan, HongKong og Singapore rager over Norge i forventet levealder! Virkelig et argument for å gå over til lavkarbo.

Uansett. Jeg mener bestemt at roten til mitt ambivalente forhold til kinamat (fra Kina, altså) stammer fra mine to leveår som nærmeste nabo med en kina take-away. Jeg bodde i andre etasje i en bygård i en europeisk hovedstad, der det fantes en søt butikk i førstetasjen som sorterte under den noe politisk ukorrekte (og generelt ukorrekte, siden innehaveren var indisk) betegnelsen "pakkissjappe" Siden jeg ikke akkurat oser struktur, var denne naboen alltid en sikker vinner på søndag kveld når alt annet var stengt og jeg manglet både det ene og det andre i mine skuffer og skap. Men så! Kom kapitalistkreftene til makta! Husleia ble satt opp, og Dragon Way flyttet inn. Ikke overraskende, kanskje, med tanke på navnet, at dette var en Chinese Take Away. Og etter et par dagers drift ble vi smertelig klar over at det kunne bli et belastende bekjentskap. For det ble temmelig kjapt åpenbart at ventilasjonssystemene våre var intimt relaterte. Avgassene fra den lille butikken som eksisterte i lokalene før, var tydeligvis av en beskjeden sort, mens det samme nok ikke kunne sies om kinasjappa. Dette, kombinert med usedvanlig lange åpningstider (greit nok at man slenger i seg frityrstekt fjærkre i sursøt saus rundt midnatt etter en pub-til-pubrunde, men vis meg den personen som hiver i seg en Chop Suey klokka ti om morningen!?!?!), gjorde livet til meg og mine roomies til et levende maostisisk helvete. Samme hva vi kokkelerte, og OK, jeg medgir at våre talenter på området var sparsomme, smakte det....kinamat. Pannekaker og tomatsuppe med et hint av friterte bananer. Mors kjøttkaker med en touch av Gong Bao. Til og med hetterottene våre syntes at Rat Mix smakte kinakål. Som nordmenn i utlandet led vi jo tidvis av hjemlengsel til Norge, men etterhvert føltes det som om vårt virkelige hjemland faktisk var et mastodontland med folketallsproblemer i øst. Nåh. Det skulle snart bli verre.

For vi hadde tatt inn en ny leilending. Og denne leilendingen var en hund etter eteriske oljer. Dette på tross av sine samboeres intense uvilje mot alt som luktet av alternativt, det være seg medisiner eller dufter. Ikke nok med det, bygselsmannen likte også å røyke ett eller annet på fritiden. Sokka sine, hva vet jeg. H*n mislikte kraftig frisk luft. Og som hovedingrediens i kostholdet sitt - morgen, middag, kvelds - hadde samme vedkommende - hold dere fast - makrell i tomat. Sistnevnte "mat" hadde en leiere tendens enn lusa til å hoppe over på alt i sin nære omgangskrets, så som telefoner, dørhåndtak, vinduer...you name it, the mackerel was there. Det hele begynte å anta kleine proporsjoner.

Dere vil kanskje ikke tro meg når jeg sier at vi var hyppige kunder på DragonWay. Jeg mener, siden alt vi laget selv, likevel smakte mistenkelig fritert, kunne vi like gjerne skippe prosessen og oppvasken og ta trappa ned til første. Dessverre - som prikken over i'en, spikeren i kista, frostingen på kaka, whatever - viste det seg at vi nok var der litt for regelmessig. Jeg begynte å ane stygge ugler i mosen da det etterhvert kom ekstra retter som vi ikke hadde bestilt eller betalt for, med på kjøpet. Disse moseuglene vokste seg temmelig gigantiske da det senere begynte å komme skrift på boksene - som "only for you", "special just for you" osv. Skriften skulle vise seg å tilhøre daglig leder på denne kneipa med elendig ventilasjon. En mann som fikk meg til å se ut som Tryvannstårnet ved siden av, og som kjørte en blendende hvit fattigmannsporsche, en eller annen Honda. Fyren elsket trangtsittende singleter og T-skjorter, og overarmene hans var tydeligvis redde for overkroppen hans, for de sto så langt ut. Geez. Det var ikke bare eimen fra kinasjappa som begynte å bli uutholdelig, for å si det på den måten.

Prosjekt kinamat ble ganske raskt avsluttet. For selv om leiligheten var "fashionable IKEA-style", som prospektet så lovende antydet, ble det ganske fort klart at vi måtte se oss om etter andre junkfoodmarker. Så vi flyttet et par kvartaler lenger opp, vis-a-vis en fish & chips-kneipe. Leilendingen? Aner ikke. H*n fikk ikke bli med. For alt jeg vet, har h*n innledet et forhold med Mr. Chinese Himself og spiser Pekingsuppe dagen lang.

Barn gir livet mening

Jeg var nylig i et utdrikningslag hvor en høyst oppegående kvinne fikk seg til å uttale at livet fikk mening etter at hun fikk barn. Jeg ble umiddelbart hensatt i dype tanker. Hvilken mening var det hun snakket om, som jeg ikke så åpenbart så? Kunne det være én av følgende?


* meningen med livet er å være søvnløs i 18 år +. Først fordi den jævla skrikerungen har vondt i magen, er sulten, tørst, vil ha smokken sin, eller andre store og små livskriser som den med største selvfølgelighet anser som ditt ansvar å ordne opp i. Senere fordi ungen begynner å springe rundt på bygda med venner, noen av dem tvilsomme, og deretter kan komme til å drikke tresprit og bli liggende halvnaken i ei grøft midtvinters.

* meningen med livet er å ikke ha tid til å tenke over meningen med livet fordi hverdagene er fulle av rot, skittentøy, ting som knaser på gulvet når man går, tidsfrister for levering og henting i barnehage og trass. Fandenivoldsk trass.

* meningen med livet er å stå på pinne og glemme deg selv slik at du verken har tid til å møte venner, trene, spise balansert eller for den saks skyld se favorittprogrammet ditt på TV. Kidden skal jo se Postmann Pat, må vite.

* meningen med livet er den uovertrufne gleden av å stå og plire om morgenen med kaffe i ene hånden i et desperat forsøk på å våkne opp etter nok en urolig natt hvor du likevel må møte på jobben 8 sharp - dette mens poden har fått et aldri så langvarig raseriutbrudd fordi du har funnet fram et hode - eller hånd - eller overtrekksplagg som han slett ikke kunne tenke seg. Meningen med livet er faktisk å se at ungen din vil ha shorts og solhatt når det er 20 minus, og nærmest får epileptisk anfall hvis det ikke lar seg gjennomføre! Tenk det!

* meningen med livet er å ha nedbitte negler, hårete legger og armhuler, øyenbryn som kan se rimelig langt etter avtale med øyenbrynspesialisten, fjorårets pedikyr, og gamle og slitte jeans som ikke vil bli byttet ut med det første fordi mor rett og slett ikke har tid. Fordi den satans klokka ikke har mer enn 24 timer i døgnet å tilby.

* meningen med livet er å sovne, hinsides utmattelse, i godstolen mens man ser Dagsrevyen kl 19.30.

* meningen med livet er bæsjebleier! Det er jo så gøy å se at noe som med tyngdekraftens hjelp har slått rot ved anklene og med Murphys lovs hjelp har tatt sikte på øretippene, kan bli så gullende rent etter bare en snau times illeluktende arbeid.

* meningen med livet er å irritere seg over aldri å få innprentet bordmanerer hos den unge, lovende. Det er også ganske så stor mening i å vaske spagettisaus av bord, stoler, vegger, tak, din egen silkebluse og alt annet i ca 5 meters radius rundt universets sentrum, altså ditt barn.

* meningen med livet er ferier i Legoland og Kristiansand Dyrepark. Det kan vel ikke gi livet særlig mening å reise til grisgrendte strøk i Amazonas, eller øyhoppe i Mikronesia?

* meningen med livet er når Kaptein Sabeltann-sanger går på repeat i hodet, på Sørlandsdialekt, 24/7, og du til og med drømmer at du er Tante Bassa som har sex med Røde Ruben om nettene.

Jaha, så dette er altså meningen med livet? Glad for at noen gjorde meg oppmerksom på det! For sånn ellers ville jeg nok kalt det et svare slit og strev, som merkelig nok føles som det kan nærme seg betegnelsen "verdt det" når man blir belønnet med et skjelmsk smil, eller kanskje aller helst - en trillende latter og et hoppende og dansende barn med lyse lokker som en glorie rundt hodet. Glorien til Engelen med Skitt på Vingene.

Au naturale

I dag har jeg latt meg inspirere av Fotballfrue, og vil gjerne også vise dere hvordan jeg ser ut helt uten sminke. Har bare farga panneluggen litt fordi....ja, fordi jeg synes det er kult. Men ellers er jeg helt naturlig altså. Helt sant.
(AU! Hvorfor vokser nesa mi?)

T-banen forsinkes av karbohydrater

Kjære Tropisk Aromaer! (Jeg har nå tatt opp trenden med å kalle leserne sine for kakenavn, og i den forbindelse synes jeg det bare var rett og rimelig å hente denne krydrede retrokaken frem fra de støvete 80-talls avkroker) Siden jeg, som Havrelefsa, ikke er fan av høyt blodtrykk når jeg leser aviser, tyr jeg ofte til gode, gamle Aftenposten. Norske avisers hyggelige, trygge og fredfulle mor. Men selv der satte jeg Nutrilett-baren durabelig i halsen da jeg leste ovennevnte overskrift. Har du hørt på maken? Ikke bare hindrer disse ufyselige karbohydratene ribbeina sitt rettmessige krav til å stikke markert ut like under huden eller hoftekammen i å gjøre et uutslettelig inntrykk på meddusjende medmennesker, men! Nå har de minsanten begynt å lage kvalm for T-banen også. Dere vil kanskje synes at jeg er i overkant opptatt av kollektivtrafikk og ernæring, men jeg lar det stå til:

http://www.aftenposten.no/webtv/Karbohydrater-forsinker-T-banen-6700030.html

Yikes! Vil dette ingen ende ta? Når skal norske myndigheter forstå at de må ta karbohydratenes ugjerninger på alvor? De må utvises fra landet! Jeg blir helt matt av at norske politikere kun snakker om uviktige ting som statsbudsjett, bistand, asylsøkere og oljeboring i grisgrendte strøk, når det vi virkelig burde engste oss og ligge søvnløse om nettene for, er karbohydratene. Jeg mener; én ting er nå at jeg ikke har klart å skvise BMIen min ned mot det absolutte nullpunkt. Jeg får bare leve med de andre rosabloggernes hevede øyenbryn, designet av øyenbrynspesialisten alle som en og derfor kliss like, og himlende blikk under de falske øyenvippene sine. En helt annen ting er at jeg nå risikerer å komme for sent på arbeidet også, på grunn av disse atale næringstoffene. Og tenk så skrekkelig det vil være hvis sukkerstoffene forårsaker total stans på banen slik at jeg må sitte sammen med brød-og risspisende vantroende. De som ikke bekjenner seg til ortoreksien, altså. Jeg tror jeg må ta drosje for all framtid. Dette med klimaendringer er jo bare noe stort sprøyt uansett. Nå må jeg lakke akrylneglene mine. Ciao, Kvæfjordkaker! <3  <3 <3

Pi-eidsj-føkkin-di

Folkens! I dag tenkte jeg å sette dere inn i de grimme irrganger av PhD, altså Philosophiae doctor, eller doktor i filosofi, om du vil. For det første! Det er ikke før nå, i mitt fjerde år av denne utspekulerte, mentale torturen, at noen faktisk har fortalt meg at jeg ikke kommer til å bli lege. Doktorgrad, du, liksom. Ligger det ikke da i kortene at man blir doktor? Altså lege? Nei. Du må være temmelig langt fra akademisk anlagt, sannsynligvis moteblogger eller noe i den dur - sånn som meg - dersom du går på limpinnen og tror noe sånt. En PhD virket jo som en lettvint og pengebelagt sti til å bli en grovt overbetalt helsearbeider i den norske stat. Det kom derfor som et sjokk da en liten fugl i denne skrekkelige sluttinnspurten hvisket meg i øret at nei, jeg skulle ikke få lov til å sitte bak et skrivebord i lønn og gjøre den kliniske undersøkelsen ved hjelp av tastaturet mens jeg vidløftig brukte printeren min til å skrive ut ark i fine farger OG, med blikket rettet mot et punkt i det fjerne, krotet ned hieoroglyfer i blekk på bunnen av de fargesprakende arkene. Sukk. Hva skal det bli av meg nå, da?

Doktor i filosofi. Jommen sa jeg smør. Jeg er like filosofisk anlagt som en gullfisk. Kan ikke følge mine egne tankerekker særlig lengre enn 3-4 sekunder før noe nytt hopper fram fra grøfta og sprenger seg mellom de dype tankene jeg har fundert på de siste sekundene. Dessuten liker jeg at ting er som de er. Hvorfor skal de være noe annet enn det de er? Må det være en dypere mening bak alt? Nei, som blodrealist liker jeg at man får det man har betalt for. Altså det man ser. Det som ligger oppe i dagen. Hvis jeg var Platon, ville hulebildet for det første vært en mengde strektegninger. Tegning og artistisk utfoldelse ligger nemlig ikke for meg. For det andre ville hulebildet vært, ja, nettopp et hulebilde. Et bilde av mennesker i en hule. Og ikke et bilde på verden for øvrig. Hvis jeg ønsket et bilde av verden for øvrig, eller Staten, ja, så ville jeg tegnet verden for øvrig. Eller Staten. Hvorfor dette jåleriet? Ikke det at jeg har forstått hulelignelsen, men lell.

Det er visst også noe med at man må være tålmodig for å klare seg gjennom et doktorgradsprosjekt. Fail! Jeg er utstyrt med mindre tålmodighet enn Martin Schanche. Bruker jeg særlig mer enn to minutter på å finne ut av noe, er veien rimelig kort til http://www.vg.no/ eller http://www.facebook.com/. Eller, as we speak, http://www.hverdags.blogspot.com/. Mens jeg håper på at en eller annen tanke skal dumpe ned i hodet helt av seg selv, diffundere inn uten at jeg trenger å bruke energi på det. Helst ser jeg også at filosofien skriver seg selv mens jeg er opptatt med å legge planer for livet mitt, som begynner etter denne greske tragedie som topper listen over tåpelige påfunn jeg har kommet med gjennom tidene.

Men det er én ting du må være utstyrt med for å klare en PhD: intelligens. Det kommer i hvert fall godt med. Det at jeg holder på med noe slikt, er altså på sett og vis det samme som når en rørlegger kommer for å håndtere de tette rørene dine uten utstyr. Uten tang. Jeg har rett og slett entret denne forskersfæren uten ordentlig verktøy! Uten redskap i det hele tatt, faktisk. Og det er jo en kjensgjerning at riktig utstyr er halve jobben. Ikke rart dette føles som det trippelte av jobben, minst. Du kan jo omtrent tenke deg hvordan det ville sett ut hjemme hos deg hvis rørleggeren uten utstyr skulle åpne det tette avløpet kun ved hjelp av rå muskelkraft - og viljestyrke.

Det eneste jeg virkelig er god på av egenskapene som trengs for å håndtere fire (i det minste ikke 100) års ensomhet, er evnen til å utsette. Avgjørelser. Skriving. Statisikk. Deadlines. Der har jeg et glimrende talent som akademia sjelden har sett sidestykke til. Støv bak sofaen, sier du? Det må vekk før jeg kan begynne på forskningen i dag. Jammen var det ikke et skittent håndkle i skittentøyskurven også. På med vaskemaskinen. Oi! Har vi kommet til juli allerede? På tide at jeg googler litt på årets julegavetips, kanskje? Det kan jo være at det blir masse arbeid i desember, slik at jeg ikke får tid til å gjøre julegaveshoppingen da. Helst bør jeg vel lage alt selv dette året, er liksom litt stakkarslig å gi bort kjøpte julegaver. Hadde egentlig vært greit å skifte vinterdekk nå også, i tilfelle jeg har det travelt den helga i november at det egentlig skal gjøres.

Så nå sitter jeg altså her, da. Og skriver dette innlegget i håp om å kunne utsette det jeg egentlig logget meg på laptopen for. For jeg skulle egentlig skrive ferdig doktorgraden min, jeg, nemlig. Slik at jeg så fort som mulig kan få æren av å stå uten lønnsmidler og uten særlige utsikter til jobb, men med en fet tittel som forhåpentligvis får æren av å følge meg på klebersteinen som en gang skal pryde bakken over mine jordiske levninger, i tospann med en halvvissen Geranium. Det er nå det minste jeg kan håpe på. Inntil videre tar jeg gjerne imot jobbtilbud fra bedrifter som trenger en kronisk utsetter til å ta fatt på oppgaver de trenger å...ja...utsette.

Pepperkaker fra steinalderen

Jeg holder på av å bli en smule sprø av alt dette snakket og skriveriet om dietter, mat, oppskrifter, slanking og løsningen på all elendigheten i disse dager er definitivt lavkarbo. Et av argumentene som brukes flittig for lavkarbo er at et slikt kosthold minner om det de hadde i steinalderen. WTF??!?!?!? Hvorfor er det liksom et argument for? Siden når ble steinalderen fasiten på hvordan ting bør være? Jeg lurer på hvorfor disse lavkarbosteinalderfantastene mener at en tidsepoke hvor forventet levealder var ca 30 år og halvparten av barna døde før 5 års alder var så superfantastisk! Faktisk har man funnet flere tegn på kannibalisme fra steinalderen og kostholdet fungerte faktisk ikke bedre enn at de i slutten av perioden begynte å dyrke korn.... Til og med julen skal de ødelegge - fotballfrue skrev på sin blogg her om dagen at hun skulle forsøke å lage lavkarbopepperkaker!!! Skal fotballfrue virkelig spise så mange pepperkaker at de må være lavkarbo??? Takke meg til, her i huset blir det ekte pepperkaker!

I år har jeg faktisk til og med tenkt til å lage de selv istedet for å kjøpe en boks med ferdigkaker. Derfor har jeg kjøpt denne pepperkakedeigen fra Rema1000 som inneholder en dullion karbohydrater. Jeg har ikke komme til selve pepperkakebakingen ennå, men enkelte ting vokser jeg aldri fra. En av de er å spise kake/bolledeig. Jeg har faktisk spist så mye kake/bolledeig(og vaffelrøre) i mitt liv at jeg kan forutsi resultatet med vitenskapelig nøyaktighet basert på deigen/røren. Og denne pepperkakedeigen smakte fortreffelig, så fotballfrue kan bare ha lykke til med å lage lavkarbopepperkaker - jeg skal kose meg med disse i julen!!!

Published with Blogger-droid v2.0

Pengegaloppen

Igjen må jeg beklage dårlig blogging. Men jeg tror dere vil tilgi meg når dere hører årsaken: jeg har blitt millionær. Eller, det vil si, jeg er i ferd med å bli millionær. Saken er nemlig den at en hyggelig herremann ved navn Robert Maddox har plukket ut akkurat meg, av nøyaktig 6 999 999 999 andre mennesker, til å arve en hel masse penger etter en avdød forretningsmann. Jeg burde visst det. Jeg er eslet til noe større enn statens lønnstrinn 49. Og sant å si har jeg aldri sett poenget med å jobbe for å finansiere fritiden min, heller. Se på dette, da, folkens:

Kjære venn,

Hvordan gjør du og din familie? Vennligst tilgi meg for intruding personvernet. Kan du være klarert i et økonomisk forretningssamarbeid som vil være til gjensidig nytte for oss begge? Jeg fikk navnet ditt og kontakt fra International forretningsinformasjon av landet med håp om at du vil være interessert i hva jeg skal fortelle deg.

Mitt navn er Mr. Robert William Maddox. Jeg er en britisk statsborger arbeider med UBS investeringsbanken, London som en investering portefølje Manager.

Jeg håndtere investering-portefølje kontoer for privat klienter/kunder fra ulike deler av verden som er interessert i investeringer i Storbritannia for å gjøre god avkastning for sine penger.

En av mine klienter/kunder (Mr. Stephen Richard) døde mange år siden i en flyulykke med sin kone og eneste datter. Da han døde, forlot han bak en samlet sum av femten millioner, fire hundre tusen store britiske pund (£ 15,400,000 GBP) i sin investering portefølje-konto.

....og så videre og så videre. Jeg trengte ikke lese lenge før jeg skjønte at dette var dønn seriøse greier. For det første er fyren åpenbart mer enn bevandret i det norske språk. Faktisk behersker han det til fingerspissene. Ikke dårlig bare det, til å være engelsk! For det andre er jo historien svært så troverdig. Jeg mener, hvem ville vel hatt skam i livet til å lyve om noe så alvorlig som en flyulykke? Nei, slike mennesker tror jeg ikke ånder surstoff på denne jord. Femten millioner pund, ja. Det er vel godt og vel 160 millioner norske kroner, det. Helt grei sum, egentlig. Tror nok ikke jeg skal ha store problemer med å finne opp prosjekter og spytte dem inn i.

Det var en liten hake ved det hele, men den var såpass liten at man nesten kan se bort fra den. Herr Maddox ville nemlig at jeg skulle overføre litt penger til ham slik at han hadde noe å betale transaksjonskostnadene med. Men selvfølgelig! Jeg er jo ikke kjip heller! Når denne edle og uselviske personen går til det skrittet å kontakte meg, bare meg, for å gi meg en slik uventet og gledelig gave, er jo det det minste jeg kan gjøre tilbake. Så jeg ba foreldrene mine og ellers alt som kan krype og gå og som har bankkonto i slekta, om forskudd på arv. Alle var så glade på mine vegne. Fantastisk når man blir backet opp av sitt eget kjøtt og blod på den måten. Nå er de 800 000 kronene oversendt til denne moder Theresa av bankmenn, og jeg har invitert alle jeg er venn med på Facebook på middag på Bagatelle. Inkludert vinmeny, selvfølgelig. Neste år har jeg ikke tenkt å feire jul i Norge, for å si det på den måten. Polo Lodge på Mauritius hadde ledig suite ved siden av Hugh Grant.

Yippikayey motherfuckers! Farvel hverdagsliv, hallo velfortjent rikmannsliv!