Julemarked

I et svakt øyeblikk i går foreslo jeg for min mann og sønn at vi kunne gjøre noe svært familie-og førjulsvennlig: gå på julemarked. Joda. Tanken var god, den. Vi ble riktignok ikke særlig fredfylte og juleglade da det første som møtte oss, var en bilparkering så full at til og med BMW-eiere så seg nødt til å parkere i en skråning med litt snø i. Andre igjen så seg nødt til å parkere midt i veien. Noe som igjen gjorde noen andre så fly forbanna at juleevangeliets budskap var så fjernt for dem som galakser langt utenfor Melkeveien. En beleven herremann steg sågar ut av bilen sin for å kjefte en liten og hissig kvinne opp etter alle kunstens regler. Oh salige julefred.

Videre steg vi inn på markedet, og ble temmelig fort klar over at vi ikke hadde vært særlig originale med denne familiehygge-idéen. Vi var faktisk så lite originale som hele resten av Stor-Oslo. Det vrimlet av skrikende og snørrete unger, ihjelsultne foreldre, reinsdyr og smultringer. Misforstå meg ikke; jeg er glad i reinsdyr, men synes det er hakket mer sjarmerende når de løper rundt på fjellet i flokk enn når de står bastet og bundet i en trang reim som rekker ca 2 meter før den ender i en kjetting festet i en murvegg, mens de skotter nervøst på menneskeflokken som stirrer åndsfraværende på dem. Enda mindre sjarmerende synes jeg det er når foreldre lar barna sine kaste snøballer på de stakkars dyrene, og det var da jeg så meg nødt til å servere drittungene blikket. Eller rettere sagt: Blikket. Når foreldre gjør en så håpløst dårlig jobb med å lære barn respekt for dyr, ja, da har jeg intet annet valg enn, med svært tydelig ansiktsmimikk, å gjøre rumpetrollene smertelig klar over at sånt, ja, sånt gjør man ikke. I hvert fall ikke hvis man ikke har nevneverdig interesse av å ha Rasende Dame på nakken. Det var ikke fritt for at samen som prøvde å få to reinsdyr til å slite seg halvt ihjel med skrikende og hoiende krapyler bak på sleden, fikk anrettet et par øyenbryn som vekslet taktfast mellom nese- og hårfestehøyde, heller. Da en eller annen nisse (pun intended) på en syretripp fant ut at Selveste Julenissen skulle ha reinsdyr som motorer, gjorde han disse stakkars klauvdyrene alt annet enn en tjeneste.

Før jeg runder av må jeg også ta meg tid til å anmerke at alle blir så jævlig svele-sultne når de er på julemarked. Denne enkleste av oppskrifter, som man selv totalt blottet for huslige egenskaper kan diske sammen, om så med gallesteinssmerter og feberfantasier - og få et vellykket resultat, den oppfattes av julemarkedsbesøkende som fjorten Michelinstjerner verdig. Med en lavkarbonert unge på slep i to sure minusgrader prøvde jeg gjentatte ganger å føye meg inn i rekken av svelesiklende, islenderkledde nordbagger. Men akk nei. Svelemannen stekte sveler til krampa tok ham, men det kunne ikke mette massene. Følgelig ble treåringen alt annet enn medgjørlig, og jeg ble nødt til, som så mange andre, å bruke albuene mine for å skaffe ungen føde. 30 kroner, takk. Svela var overraskende god, den. Like god som man kan forvente når sukker, smør, melk, mel og natron slenges sammen i tilfeldig rekkefølge. Etterpå måtte mor få litt retail therapy for tort og svelesvie. Dette ble resultatet for de to andre deltakerne:

Så dro vi hjem. Og tenkte at dette måtte være det siste sted på jord de tre vise menn ville satt sandalene sine. Og da mener jeg ikke bare på grunn av kulden.