Pi-eidsj-føkkin-di

Folkens! I dag tenkte jeg å sette dere inn i de grimme irrganger av PhD, altså Philosophiae doctor, eller doktor i filosofi, om du vil. For det første! Det er ikke før nå, i mitt fjerde år av denne utspekulerte, mentale torturen, at noen faktisk har fortalt meg at jeg ikke kommer til å bli lege. Doktorgrad, du, liksom. Ligger det ikke da i kortene at man blir doktor? Altså lege? Nei. Du må være temmelig langt fra akademisk anlagt, sannsynligvis moteblogger eller noe i den dur - sånn som meg - dersom du går på limpinnen og tror noe sånt. En PhD virket jo som en lettvint og pengebelagt sti til å bli en grovt overbetalt helsearbeider i den norske stat. Det kom derfor som et sjokk da en liten fugl i denne skrekkelige sluttinnspurten hvisket meg i øret at nei, jeg skulle ikke få lov til å sitte bak et skrivebord i lønn og gjøre den kliniske undersøkelsen ved hjelp av tastaturet mens jeg vidløftig brukte printeren min til å skrive ut ark i fine farger OG, med blikket rettet mot et punkt i det fjerne, krotet ned hieoroglyfer i blekk på bunnen av de fargesprakende arkene. Sukk. Hva skal det bli av meg nå, da?

Doktor i filosofi. Jommen sa jeg smør. Jeg er like filosofisk anlagt som en gullfisk. Kan ikke følge mine egne tankerekker særlig lengre enn 3-4 sekunder før noe nytt hopper fram fra grøfta og sprenger seg mellom de dype tankene jeg har fundert på de siste sekundene. Dessuten liker jeg at ting er som de er. Hvorfor skal de være noe annet enn det de er? Må det være en dypere mening bak alt? Nei, som blodrealist liker jeg at man får det man har betalt for. Altså det man ser. Det som ligger oppe i dagen. Hvis jeg var Platon, ville hulebildet for det første vært en mengde strektegninger. Tegning og artistisk utfoldelse ligger nemlig ikke for meg. For det andre ville hulebildet vært, ja, nettopp et hulebilde. Et bilde av mennesker i en hule. Og ikke et bilde på verden for øvrig. Hvis jeg ønsket et bilde av verden for øvrig, eller Staten, ja, så ville jeg tegnet verden for øvrig. Eller Staten. Hvorfor dette jåleriet? Ikke det at jeg har forstått hulelignelsen, men lell.

Det er visst også noe med at man må være tålmodig for å klare seg gjennom et doktorgradsprosjekt. Fail! Jeg er utstyrt med mindre tålmodighet enn Martin Schanche. Bruker jeg særlig mer enn to minutter på å finne ut av noe, er veien rimelig kort til http://www.vg.no/ eller http://www.facebook.com/. Eller, as we speak, http://www.hverdags.blogspot.com/. Mens jeg håper på at en eller annen tanke skal dumpe ned i hodet helt av seg selv, diffundere inn uten at jeg trenger å bruke energi på det. Helst ser jeg også at filosofien skriver seg selv mens jeg er opptatt med å legge planer for livet mitt, som begynner etter denne greske tragedie som topper listen over tåpelige påfunn jeg har kommet med gjennom tidene.

Men det er én ting du må være utstyrt med for å klare en PhD: intelligens. Det kommer i hvert fall godt med. Det at jeg holder på med noe slikt, er altså på sett og vis det samme som når en rørlegger kommer for å håndtere de tette rørene dine uten utstyr. Uten tang. Jeg har rett og slett entret denne forskersfæren uten ordentlig verktøy! Uten redskap i det hele tatt, faktisk. Og det er jo en kjensgjerning at riktig utstyr er halve jobben. Ikke rart dette føles som det trippelte av jobben, minst. Du kan jo omtrent tenke deg hvordan det ville sett ut hjemme hos deg hvis rørleggeren uten utstyr skulle åpne det tette avløpet kun ved hjelp av rå muskelkraft - og viljestyrke.

Det eneste jeg virkelig er god på av egenskapene som trengs for å håndtere fire (i det minste ikke 100) års ensomhet, er evnen til å utsette. Avgjørelser. Skriving. Statisikk. Deadlines. Der har jeg et glimrende talent som akademia sjelden har sett sidestykke til. Støv bak sofaen, sier du? Det må vekk før jeg kan begynne på forskningen i dag. Jammen var det ikke et skittent håndkle i skittentøyskurven også. På med vaskemaskinen. Oi! Har vi kommet til juli allerede? På tide at jeg googler litt på årets julegavetips, kanskje? Det kan jo være at det blir masse arbeid i desember, slik at jeg ikke får tid til å gjøre julegaveshoppingen da. Helst bør jeg vel lage alt selv dette året, er liksom litt stakkarslig å gi bort kjøpte julegaver. Hadde egentlig vært greit å skifte vinterdekk nå også, i tilfelle jeg har det travelt den helga i november at det egentlig skal gjøres.

Så nå sitter jeg altså her, da. Og skriver dette innlegget i håp om å kunne utsette det jeg egentlig logget meg på laptopen for. For jeg skulle egentlig skrive ferdig doktorgraden min, jeg, nemlig. Slik at jeg så fort som mulig kan få æren av å stå uten lønnsmidler og uten særlige utsikter til jobb, men med en fet tittel som forhåpentligvis får æren av å følge meg på klebersteinen som en gang skal pryde bakken over mine jordiske levninger, i tospann med en halvvissen Geranium. Det er nå det minste jeg kan håpe på. Inntil videre tar jeg gjerne imot jobbtilbud fra bedrifter som trenger en kronisk utsetter til å ta fatt på oppgaver de trenger å...ja...utsette.