Ruter

Ruter. Jeg gir dem for navnet. Men ikke stort mer enn det. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg foretrekker en støyende, avgassproduserende og miljøkverkende firhjuling any given day framfor å måtte forholde meg til Ruters rutenett, svette busser, tyggegummibefengte trikker og tuberkuløse innemiljø på T-banen. Mitt CO2-regnskap slår selv saldoen på Mastercard-kontoen min. Og det skal jaggu meg godt gjøres. Prat om klimaproblematikken virker på meg på samme måte som sykdommen gjør for en narkoleptiker. Finnes ikke bedre sovepille. Faktisk vil jeg driste meg til å foreslå følgende for klimaentusiaster med ønske om å samle inn penger til inntekt for en klimavennligere verden: selg CDer med preiking om klimapolitikk! Jeg lover skyhøyt income og null mer insomnia for kjøperne. Vinn-vinn.

Det jeg først og fremst tenker å hisse meg opp over i dag, er imidlertid ikke alt det ovennevnte - avsporing faller bare veldig lett for meg (pun possibly intended). Det jeg tenkte å rette min aggresjon mot, var nemlig hvor vanskelig det er å oppdrive billetter til kollektivtrafikken i denne byen. I går, for eksempel, hadde jeg lovet noen å være på Skøyen klokka fire. Og med tanke på at man befinner seg på Adamstuen, er det ikke akkurat rakettforskning selv for folk med medfødt dårlig timing som meg å regne seg fram til at det neppe tar mer enn et kvarter å stampe seg i retning fjorden. Men det er jo før man oppdager følgende: at bykvinner anno 2011 sjelden eller aldri har cash i klypa. I en ellers breddfull lommebok (hvem vet, man kan kanskje få bruk for kvitteringer fra Rema 1000 fra juni d.å. og kundekort på sushien på Torshov hvor jeg ikke lenger bor?) fantes følgende valuta: 5 SEK, 3 DKK og (fanfare): 21 NOK. Ett VISA - og ett Mastercard, begge lett bøyde, oppripede og med tydelig preg av å ha vært i nærheten av kraftig varme sannsynligvis oppstått av friksjon. Nå tenker du sikkert at jeg burde hatt råd til en bussbillett med dette forrådet, men da kan jeg opplyse om at du tar feil. Skammelig feil.

Hvor skal man begynne? For det første koster en billett på bussen svimlende noen-og-førti-kroner. IIIIIK. Om jeg så hadde hatt NOK noen-og-førti, skulle jeg faen ikke gitt Ruter gleden av å utnytte min dårlige hverdagsstruktur på den måten. Ikke tar de kort, heller. Men! Billettene er billigere hvis du kjøper dem før du hopper på bussen, og du kan både gjøre opp for deg med kontanter og kort (og sikkert andre kreative måter, alt ettersom hvor du forsøker å gjøre en handel). Genial forretningsidé av Ruter, dette her. Særlig med tanke på at butikker og kiosker som faktisk selger disse billettene er like utbredte som albinoelger er i Østfold. Derfor endte jeg opp med sedvanlig framgangsmåte: wogging. D.v.s. en hårfin mellomting mellom "walking" og "jogging". Det blir for teit å løpe til bussen, liksom. Det gir inntrykk av en person som ikke har helt kontroll. Uaktuelt. Gåing forekommer meg også som noe streit. Wogging er tingen! Dog ble ikke woggingen foretatt for å rekke bussen, å nei da, ingenting å si på busshyppigheten fra dette området av byen. Billettselgere, derimot....gaaah! Nå vet jeg hvorfor det alltid lukter så mye grell BO på bussen. Det er fordi alle passasjerene har løpt seg halvt ihjel for å finne utsalgssteder for billetter for så å ta en Usain Bolt på vei til holdeplassen. Min BO var altså også upåklagelig Rutersk da jeg heseblesende troppet opp på Skøyen stasjon 16.23.

Hva jeg vil med dette innlegget? Har ikke peiling. Imidlertid har jeg nå rast av meg så mye aggresjon at jeg møter dagen med et florlett sinn. Selv om jeg tror det nesten er enda verre for dem som omgås meg i det daglige.