Bloggnedtur

Jeg har visst hatt en bloggnedtur. Sorry for det, altså. Jeg tror faktisk det kan ha sammenheng med at 2011 så langt ikke akkurat har tatt på meg med silkehansker. Da jeg våknet både den 21. og 22. mai d.å. var jeg direkte skuffet over at sjarmtrollet med det fengende navnet Harold Camping (kult om han hadde hett Larkollen til fornavn, egentlig) likevel ikke hadde rett i sine sikkert velbegrunnede spådommer om verdens undergang og evige fordervelse. Og da hadde jeg bare opplevd i underkant av halve 2011. Siden da har jeg pint meg gjennom nesten 5 måneder til av dette finske fjernsynsteateret av et såkalt liv. Og fortsatt ikke så mye som et bittelite omen om at kloden er i ferd med å ta seg rennefart og begi seg inn i de ytterste galakser. Ikke godt som en ørliten, svovelosende meteoritt utenfor inngangsdøra med lovnad om at neste gang, min venn, da sender jeg likegodt mora mi, meteoren, for å gjøre permanent slutt på dine lidelser. Å nei. Jeg blir vel nødt til å begynne juleforberedelsene dette året også.

Det har seg altså slik at mitt 2011 kan vise til en merittliste som ville stille selv legendariske Donald Duck i den evige solformørkelse. Vi snakker merittliste med negativt fortegn. Katastrofalt negativt fortegn. Hør bare:
* det begynte i januar med at det var en del tragikomiske julegaver som ikke lot seg bytte og følgelig fikk museumsplass på den innerste hylla i boden, kun for å ha håp om å øyne dagslys igjen hvis avsenderen mot formodning skulle vise sitt åsyn i nærheten av mitt hjem. Burde tatt hintet allerede da og gått i hi.
* videre fortsatte det i februar med at jeg ikke fikk verken rødrosa, parfymerte kort eller ble invitert ut på romantisk middag den 14. I etterpåklokskapens lys innser jeg at jeg på dette tidspunktet virkelig burde skjønt at noe var i gjære og satt opp teltcamp på Dronning Mauds land.
* I mars ble det ganske tidlig klart at min kjære mann hadde fått et alvorlig og langvarig tilfelle av både mansen, manfluensa og ME på samme tid. Skrekk og gru. Denne måneden så jeg lengselsfullt etter en reddende engel med tang til langsomt å trekke ut negler med, og en sløv skje til fridisseksjon av hjertet. Uten bedøvelse.

* I april toppet det seg med at den helvetes fullmånen sørget for å dra en etterlengtet påskeferie langt ut i sommerferien slik at jeg m/ familie endte opp på et barkledd fjell. Den eneste forlystelse vi hadde var å terge lemen med skistaven og drikke Coronas med lime i solveggen etterpå. Nitrist. Nå var jeg nær ved å emigrere til de indre gemakker av Tadsjikistan.
* I mai ga bunaden min meg alvorlige pusteproblemer. Jeg visste at ull kryper ved 90 graders vask, men tror du de latterlige wannabe-kosakk-kostymene der kommer med vaskeanvisning? Nei. Ikke det at jeg har vasket den noensinne, men noe må i hvert fall ha skjedd. Kanskje det er fukt i klesskapet. På dette tidspunktet vurderte jeg ikke lenger hvor jeg skulle gjøre av meg, Hr. Camping hadde jo allerede overbevist meg om en aldeles fenomenal løsning på problemet, så jeg sørget for å ha et pent og ryddig hjem og legge meg i mitt fineste undertøy kvelden den 20. mai.

* I juni hadde jeg blitt pinlig klar over at rakettforskeren Camping hadde vært noe ute på jordet, i hvert fall langt utenfor allfar-melkevei, så denne måneden gikk med i depresjonens tegn. Heldigvis gjorde staten klekkelig opp for seg de ukene jeg daffet rundt hjemme i joggebukse med den nette diagnosen "stressreaksjon" på de gule, grønne, røde og hvite papirene.
* I juli skulle jeg liksom få ferie fra det hele. As if! Det viste seg at jeg måtte reise på såkalt ferie MED mann og barn. Økonomien strakk selvfølgelig ikke til sånn at mor fikk et velfortjent cruise i Karibien med privat, kjekk, solbrun og muskuløs kelner og all-inclusive. Det hele endte opp på en forblåst øy i Langtvekkistan hvis blotte nærvær på kartet får værdama til å kremte nervøst før hun lar pekefingeren gli lynkjapt til neste punkt. Nevnte jeg at jeg på nevnte tidspunkt så rimelig mørkt på hele miseren?

* I august var ferien slutt. Tilbake til striskjorta og havrelefsa. Bokstavelig talt. Tror du ikke at jeg har såpass moralsk bedervede kolleger at de fant ut at vi måtte ha en blogg for å gjøre lykken komplett? Å joda. De neste dagene fikk jeg posttraumatisk bloggsyndrom og insomnia fordi jeg pønsket på hvilke innlegg som ville få meg til å virke mest mulig perfekt i andres øyne, og hvilke bildevinkler som best skjulte grevinnevedhenget.
* I september ble det høst. En temmelig våt utgave av sorten også. ´nough said!
* I oktober ble det enda mer høst og nesten litt vinter. Det var 2 mm frost på ruta mi i dag tidlig. Og det er så inni granskauen kjipt å skifte til vinterdekk. Det vil si, jeg blir utrolg utmattet av å mase på mannen min om å gjøre det. I skrivende stund googler jeg som en gal for å finne neste katastrofespådom av typen "verdens undergang" slik at jeg skal øyne et vassent håp om frelse innen kort tid.