Cabaret!

Ikke gled deg for tidlig. Jeg har ikke tenkt å skrive om disse lystige musikal/komigreiene som settes opp på ørten småskalateatre over det ganske land til flau latter fra de glisne radene med frammøtte minstepensjonister. Nå nei. Etter at en god venn og undertegnede havnet i munter passiar om fenomenet, har jeg i disse juletider dristet meg til å ta et oppgjør med fordums gastronomisk prakt og sette (mat)skapet der det skal stå. For ærlig talt, folkens? Siden når ble gelé som ikke er søt, godt? I all særdeleshet gelé som er piffet opp med tilfeldige ingredienser som man finner i kjøleskapet eller bomberommet hvor man på tidlig 90-tall sanket inn hermetikk i påvente av sennepsgassangrep fra Saddam Hussein?  Vi snakker "kabaret". Vi snakker: aspik.

Jeg nevner i fleng:
- lakereker. Lakereker er seige. Og overdådig saltet. Og hvordan kan reker holde seg månedsvis i et glass med lake? Her lukter det konservering herfra til Timbuktu!
- fiskepudding. Denne hvite, dissende massen med ubestemmelig smak i krysningspunktet mel/melk/fisk-ish, på tilbud fra First Price til fem kroner.
- erter. Fortrinnsvis hermetiske. Eller; selvfølgelig hermetiske. Ferske erter ville jo vært et overtramp mot kabaretens integritet.
- gulrøtter. Se over. MÅ være hermetiske. Og så myke at tennene dine er i tvil om de i virkeligheten har truffet noe, eller om det bare er motstående kjevegrens tannstubber som har tatt kontakt.
-  egg. Kokte av sorten. Helst i såpass lang tid at det grønnlige skjæret over eggeplommen er umiskjennelig.
- aspik. Denne salte geléen som ikke er gelé. Hva søren er det, egentlig? Jeg tror ikke jeg tar kjeftamentet for fullt når jeg påstår at det har gått med en god del uappetittlige beinrester fra kjøttproduserende husdyr å lage faenskapet.
- det er også mulig å tilføye andre snasne ting du måtte ha liggende i en hermetikkboks innerst i skapet.

Hvordan, mine damer og herrer, HVORDAN kan kombinasjonen av disse ingrediensene pirre smaksløkene til noen som helst, rent bortsett fra dem som lider av den årlige juleforkjølelsen med dertil hørende blokket nese?

Men åkkesom er kan ingen ta det fra den koldtbordserverende husmoren stoltheten ved å frambringe en kabaret majestetisk tronende blant potetsalat, eggerøre, laks, sylte og annet anti-drops for øyet. Ved ethvert av vertinnens bevrende ord i velkomsttalen disser kabareten smakfullt i takt. Et vakkert skue. For øyet. Men meg bekjent har ganen problemer med å være enig - dette til tross for at jeg er et barn av 80 - og 90-tallet og opptil flere ganger (med undring i blikket) har bivånet uttallige gjester komplimentere min mor - dengang med kledelig permanent og lakserosa leppestift - for å være en kabaretmaker av de helt store dimensjoner. Min mor har aldri vært spesielt glad i å opptre. Men kabaret, det kan hun likevel. Og nå, midt i 30-årene som jeg er og beviselig svært glad i mat, har jeg fortsatt problemer med å forstå hvorfor vi ikke kan klare oss med den ene typen kabaret. Den vi kommer til å nyte med høflig latter til sherryen og vårt nyblåfargede hår, omtrent rundt den datoen i måneden når staten Norge betaler oss for trofast å ha tjent landet. Eller forsket på mildt sagt uforståelige problemstillinger med statlig lønn.