Trendsetting

I hine hårde dager, før jeg ble hensatt til et A4-familieliv med tomannsbolig, stasjonsvogn og konstant dårlig samvittighet for ting jeg aldri rekker å gjøre, var jeg kroppsarbeider. Ja, det er sant. Det vil si, siden jeg aldri egentlig har likt å bruke hjernen jeg har fått utdelt - det er så komplisert bruksanvisning på den - søkte jeg jobber hvor den kunne få litt fritid, i feriene. Det var således at jeg endte opp som lamming- og kalvingshjelp i sør-Skottland. På en gård med intet mindre enn 700 brekende søyer med stinn buk og rundt regnet 200 kjøttfekviger med tilsvarende vom. Dette er nå...la meg se...ca 12 år siden. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg, samtidig med at jeg sto oppover ørene i fostervann, sauemøkk og sur silo, også ble en trendsetter.

For jeg hadde ikke vandret mange dagene i møkk opp til knærne før sauebonden, tror han het Mike, fant ut at mitt medbrakte norske fottøy slett ikke holdt mål. Viking gå og vogg, liksom. På venstre side av veien bar det i 100 miles per hour til en gummistøvelfabrikk i Lanark. Og der var det et outlet hvor bøndene i distriktet kunne få kjøpe gummiert fottøy til sine underbetalte undersåtter, til en matchende lav pris. Sånn endte jeg opp med et par mørkeblå Hunter gummistøvler i størrelse 39, alt for store siden jeg er en størrelse 37, men det var temmelig kaldt i Skottland i midten av mars, så hjemmestrikkede ullsokker med alt for tjukk hæl kunne komme godt til sin rett, og akkurat disse støvlene var dessuten på salg og kostet lusne £20. Da får det så være at de ser ut som en blåmuggen baguette på foten, at skaftet er laget for ben i piperenserdimensjoner og at hælene svinger seg elegant fra side til side inne i støvelen, som om de skulle gå 10 000-meteren i Vikingskipet, når man vralter seg bortover fórbrettet/fortauet. Det var forresten på dette Hunterutsalget i Lanark at jeg først ble gjort oppmerksom på mine leggers ikke-akkurat-beskjedne sammensetning. Det var åpenbart at Hunter på denne tiden ikke ble solgt til gørrkjedelige, miniatyrhundluftende, rosa - og Luis Vutton-elskende Frognerfrøkner, for det første den grovskårne mannen bak disken sa da jeg dro opp buksa for å plante foten ned i skoene han holdt frem, var "Ayyyye, ye´got a good leg there, ayyyyee!" Det er vel sånt som regnes for et kompliment i de ytterste utkanter nord for Hadrians mur, men der jeg kommer fra: not so much.

Jeg ble aldri helt venn med disse Hunterstøvlene. Men de holdt meg varm og tørr på beina i sure minusgrader i det skotske høyland da jeg gikk nattevakter ute i skurene som sauene med romerneser kalte for Hjemme. Og det fortsatte de å gjøre da jeg senere fortsatte med lignende strøjobber i inn - og utland. Gadd liksom ikke bruke hundrevis av kroner på å skifte ut baguettene. Én gang holdt til og med våre veier på å skilles da noen skumle vakter på Gardermoen i 2001 ville inndra dem fordi de fikk det for seg at de var fulle av skummelt munn - og - klauvsjukevirus. Da innså jeg omsider at Hunterne mine og jeg var uløselig knyttet til hverandre gjennom felles minner av 18-timers arbeidsdager, sur fotsvette og klam fjøslukt og fikk i løpet av et mikrosekund hentet fram C-skuespilleren i meg og proklamert med krokodilletårer i øynene at vi var som skapt for hverandre, gummistøvlene og jeg, og at jeg aldri ville utsette mine høyt elskede undersåtter for slik skummel smitte. Så egentlig var det vel bare tilfeldigheter som gjorde at ikke jeg ble hele Norges persona non-grata da dette lille viruset satte Storbritannia på hodet.

Og jammen viste det seg at godeste Kate Moss nok også hadde vært lammehjelp i søndre Skottland. Sikkert like underbetalt som meg, selv om hun med de skrantne knoklene sine sikkert kunne komme inn og snu ethvert lam som hadde funnet det for godt å ville møte verden i unaturlige og merkelige positurer. Men altså, siden Kate bare fikk knapper og glansbilder for jobben i fjøset, hadde hun ikke råd til annet enn å hente fram fottøyet som hennes arbeidsgiver sikkert hadde kjøpt i  Lanark da hun litt senere besøkte Glastonbury-festivalen. Resten er historie. Det var sånn Kate og jeg lanserte Hunter for det internasjonale markedet. Og da var jeg ikke kleinere enn at jeg børstet støvet av de stakkars forsømte fjøsstøvlene mine som leide husrom på loftet. Bort med blod, fostervann, urin og avføring - og hello! Streets of Oslo! Livet som trendsetter føles godt. Det er nok snart på tide at jeg gjør denne bloggen om til en fashionblogg. Mon tro hvor mange av mine medbloggere som har blitt trendsettere ved å gjøre ærlig og tungt kroppsarbeid hvor man risikerer en og annen mørk rand under akrylneglene? Jeg tror ikke jeg vil vite svaret.