Næring foran tæring

Mora di har vel klart å innprente deg med at frokost er det viktigste måltidet i døgnet. Jepp, det er det, nemlig. Og det er slik lærdom man skal ta på alvor! Ingenting kickstarter dagen på en bedre måte enn en god, gjennomtenkt frokost. Som denne, for eksempel:

Oppskrift:
2 x Paracet 500 mg
2 x Hexocain halspiller, umulig å oppdrive i Norge og derfor sikkert ganske livsfarlig. Med andre ord er det stor sannsynlighet for at de avhjelper halsfaenskapet.
7 x salmiakkuler fra Malaco med mange herlige sukkerstoffer som får hjertet og blodglukosen din til å gjøre saltomortale i ren lykkerus
Skyll det hele ned med 5-6 gode munnfuller doven Ramlösa som du glemte å sette korken på før du la deg.
Og vips! Dagen er reddet!

I et tidligere innlegg fortalte jeg dere om alle de nostalgiske bildene som flimret for netthinnen da jeg inntok en herlig glass-Solo forleden. Det samme skjedde merkelig nok ikke da jeg av ektemannlige årsaker måtte ta til takke med denne dinousauren av en "mobiltelefon" på min utenlandsreise:

Ikke en gang pent dandert på Radissons fineste, hvite bomullslaken ga den meg så mye som et blaff av nostalgi. Det eneste som det kanskje kunne finnes sporstoffer av, var fordums minner av kvisekriser, dødelig kjærlighetssorg og irritasjonen over at så fort innboksen oversteg 10 smser, gikk alt i stå for denne Tyrannosaurus rex av telefoner. Men én ting skal jeg gi den; i et svakt øyeblikk som mor ga jeg den som leke til min da ett år gamle sønn, sånn at det skulle bli et øyeblikks fred så mor kunne få nyte sin sårt tiltrengte kaffekopp over mer Aftenposten enn første linje i lederen. Nå, et par år senere, fant jeg den igjen nederst i lekekassen, ripete som bare det og full av sikkel og annet udefinerbart debris, men virket den? Oh yes baby. Som ei klokke. Ikke bare har den overlevd mine bitre fjortistårer over kvisete, hengslete unggutter som knuste mitt hjerte ved klosset å kysse en klassevenninne under siste dans på ungdomsdisko mens hendene gradvis forflyttet seg faretruende nær denne venninnens bakende, men! Den har også overlevd et tørt loft, et par fuktige kjellere, noen forflyttinger både over lande-og fylkesgrenser, noen måneder i en siklete og mobilvoldelig ettårings varetekt, et par års oppbevaring blant lego og andre parabenfrie plastleker, og nå! As we speak overlever den til og med at jeg backstabber den på verst tenkelige vis. Man kan sannelig undres over hvorfor dinousaurene ble utryddet. Denne kjempeøgla er i hvert fall ikke en gang fjernt inne på tanken!