Kalde tær

I natt var en av disse nettene. De nettene der skjønnhetssøvnen blir ettertrykkelig ødelagt av at et par av dine kroppsdeler ikke følger samme temperaturskala som resten av legemet. Det er et merkelig fenomen. Du legger deg under den varme dyna, kroppen kjennes god og varm, du er dødssliten og vil bare sove. Alt ligger til rette for en god natts REM-søvn. Men nei. Plutselig føles det som om blodet i kroppen, temperatur 37 grader, har fått motforestillinger mot dine aller nederste legemsdeler, populært kalt føttene, og derfor snur 180 grader om sånn ca i hælområdet og begynner returen mot hjertet. Greit nok at føtter ikke alltid er det mest freshe kroppen har å diske opp med, greit nok at pedikyren er litt gammel og neglelakken noe flassete, greit nok at de ikke alltid lukter fioler, men hvorfor i huleste har blodet det med å utvise slik rasisme mot en av sine egne?

Og hvorfor er det sånn at disse mest perifere av dine kroppsdeler skal få lov til å bestemme hvorvidt du blunder eller ei? Resten av kroppen var da happy nok? Det er mildest talt pussig. Jeg prøvde alt. Trakk beina oppunder meg i en times tid. La den ene foten på det motsatte låret og omvendt, dette forsøkte jeg vel også omtrent i 60 minutter. Så fulgte et kvarters tid med utprøving av fotposisjonering i fotenden av senga, der de faktisk hører hjemme. Alt uten hell. Det verste var at jeg var så trøtt at kroppen føltes som en murstein, noe som igjen førte til at jeg ikke hadde ork til å foreta meg annet enn det som kunne gjøres med min egen kropp, på stedet hvil.  Ingen av mine fantasifulle påfunn lyktes i å bringe blodtilførselen tilbake, dette var et alvorlig tilfelle av likfot. Til slutt ble jeg desperat. Klokka var langt over midnatt og jeg skulle jo stå grytidlig opp, pakke den nette weekendkofferten min og reise i embets medfør til ett av våre nabolands hovedstad! Man kan vel glemme enhver form for service fra flyvertinnens side når man tropper opp med poser under øynene av uante dimensjoner og tidenes morratryne på economy class!

Sukk. Det var ingen annen råd. Jeg måtte hente det lille reservelageret jeg hadde av energi, sannsynligvis fra kilden rundt hoftene, og møysommelig ake meg ned til fotenden av senga, hvor jeg visste at et par hjemmestrikkede, tidligere vist i et annet innlegg, med stor sannsynlighet ikke var ryddet tilbake dit de hørte hjemme og derfor akkurat nå befant seg, ja, ganske riktig, under senga i fotenden.

Det skulle vise seg å være akkurat det jeg trengte. Blodet mitt likte dem umiddelbart, og bestemte seg for å åpne slusene ved ankelen og la noen dråper bli fotbladene mine til del. Så sovnet jeg. Og våknet noen timer senere med en klar fornemmelse av hva som hadde forårsaket likfotproblemet i første omgang. Sett bort fra morratryne og øyebager er det vel bare én ting som borger for verre service på SAS´ økonomiklasse: så høy feber at det er vanskelig for kabinpersonalet å avgjøre hvorvidt passasjeren på sete 21F rett og slett er drita, emosjonelt i ulage eller ja, at vedkommende faktisk har veldig høy feber. Min veldig umiddelbare fremtid ser svært lovende ut, og det er klart - det faktum at resten av familien er på høstferie, gjør jo det hele så meget bedre.