Avløpsmidler og mokkabønner

Ja, så har det eminente dænsebændet Plumbo vist sitt sanne, mindre intelligente jeg og ikke bare tråkket i salaten, men hoppet og trampet i ruccolaen på toppen. Ouch. Man skal visst være forsiktig med spøker som kan tenkes å omhandle en persons hudfarge. Særlig hvis fargetonen heller mot det mørke. Jeg personlig kan ikke tenke meg verre vanskjebne enn å bli mislikt av Selveste Artist-Norge. Disse enormt store fiskene i det tilsvarende bittelille akvariet. Det er så tett i akvariet at det er en gåte at gjellene deres får tilstrekkelig surstoff til å ånde. Ikke rart de må kappes om å rope fantastifulle navnevarianter av det kvinnelige kjønnsorgan når de kommer på TV, eller usedvanlig spontant (etter nøye diskusjon med et annet heliumhode av en kollega) helle alkoholholdige drinker - jeg driter i om det er øl eller champagne, i hodet til en mann som ligger nede. Alt dette for å bli sett i vrimmelen av gullfisker som svømmer rundt og rundt sin egen akse.

En av de viktigste oppgavene disse såkalte artistene synes å tro de har, er å uttale seg om sitt samfunnsengasjement. Som sjelden strekker lenger enn til å kildesortere matrester fra resten av søpla si. Hvis de gidder. Men det er klart, det tar seg bra ut å si noe matnyttig når man iført politisk ukorrekte pelsdyr om kroppen stiger ut av det CO2-spyende monsteret av en limousin som transporterer fra hotellet til den røde løperen og tilbake. Derfor må man jo bare berømme Plumbo for å gi disse menneskene noe annet enn sitt ego å snakke om når reporterne rasler med mikrofonene. Rasisme er tross alt alvorlige greier, det har sikkert til og med kjendisene fått med seg. Ypperlig anledning til å fronte seg som noe annet enn et overdådig pyntet juletre med påklistret smil. Så all honnør til harrytappene fra Vestfold som tok seg en for mye i det ene beinet, ble litt nervøse i sakens anledning - forsåvidt en ganske så menneskelig egenskap - og kom med en flåsete spøk som de var ganske langt fra heldige med. For da fikk i hvert fall kjendisene frontet en god sak, på bekostning av noen uheldige/utidige prisvinnere. Utvilsomt. Når jeg ser på TV eller hører på radio, ønsker jeg at artistene gir meg nettopp det jeg har betalt dem for; underholder. Deres til tider påtatte meninger er jeg mindre interessert i. Skomaker, bli ved din lest. Hold deg til det du kan. Brød og sirkus. Det er ikke verre enn det.

Tro nå endelig ikke at jeg har tenkt å la Plumbo unnslippe. FOR en fadese. Mine damer og herrer; jeg gir dere en av tidenes mest utenkte kommentarer på direktesendt TV i nyere tid. Bravo! I en tid da sukkerkuløren har endret navn fra Negro til sukkerkulør, der negerkonger har blitt til sydhavskonger, og barndommens negerboller har blitt til et fjernt og rasistisk minne, trenger man ikke akkurat å ha en doktorgrad i internasjonal politikk for å forstå at denslags vil bli tatt ille opp. Og at det massesuggerte hylekoret ikke vil la anledningen gå fra seg til å skape ballade, for å si det på godt dansk. Men mer enn gårsdagens replikk, er det jeg er mest irritert på Plumbo for, dette: Musikken. Noe så infernalsk jævlig har jeg sjelden hørt. Vi snakker en audiell voldtekt av verste sort. Ørene mine kan aldri bli de samme etter å ha hørt dette tilfeldig sammenkokte, banale sammensuriet av dårlig språk, middelmådig sangstemme og stusselig toneforståelse. Et raskt Youtube-søk (ja, jeg er en enkel person) ga meg musikkopplevelser som ville vært Abu Ghraib verdig. Derfor blir mitt spark til Plumbo også et spark til det norske folk: jeg er skuffet over dere, mednordmenn, enten dere er mørke eller lyse i fargen: tenk å stemme fram noe slikt! Skamme seg, burde dere. Det der er ikke musikk. Det er....faktisk talt umulig å plassere det i noen som helst sjanger.

Og når det kommer til rasisme: fy skam. Det er faktisk enda verre enn Plumbos musikk. Og det skal jaggu meg godt gjøres. Men å kalle noen for mokkamenn i nervøs gledesrus, tja, jeg vet ikke. Hvis rasismeterskelen ligger så lavt som det, vil jeg heretter forbeholde meg retten til å anmelde alle som kommenterer at min hudfarge har antatt britiske tendenser etter noen års opphold på andre siden av Nordsjøen.