Når jeg ser for meg livet der nede i den varme avgrunnen, får jeg det for meg at det vil arte seg omtrent som dette, hver bidige dag, uten variasjon:
Dagen begynner sannsynligvis med at jeg blir vekket fra lett søvn på en skrekkelig dårlig madrass klokka 05.00 av en skrikende, rødmusset, seriegulpende baby som ikke en gang er min egen, og som i og for seg også har holdt skrikinga gående hele natta gjennom slik at det har vært umulig å få sove særlig lengre enn fem minutter om gangen. OK. Det er ikke annet å gjøre enn å ta på seg strisekken jeg fikk utdelt ved ankomst og traske bortover mot kaffeautomaten for å prøve å riste liv i seg selv. På vei til kaffeautomaten må jeg passere opptil flere irriterende mennesker som går sakte i gangene, ja, de formelig subber! Og ikke bare det: når de endelig kommer så langt som til kaffeautomaten, setter de i gang med å fortelle langsomme, kjedelige, dryge historier hvor det virker som det er konkurranse om å få med mest mulig detaljer som er irrelevante for budskapet, og hvor det tas lange pauser for å prøve å huske om dette skjedde på en tirsdag eller en onsdag. Grøss. Det tar ualminnelig lang tid ved kaffeautomaten fordi de fleste av mine medborgere i Helvete er dyspraktiske. De klarer ikke en gang å trykke på knappen for "kaffe" eller "te" uten at noe skjærer seg. Og da blir de bare stående og fikle og late som om de fikser biffen, istedetfor å tilkalle øyeblikkelig hjelp. Så går det enda noen lange halvtimer, og til slutt er det min tur til å leske ganen med koffeinholdig fluidum. Da viser det seg at kaffeautomaten ikke er, og aldri har vært, en kaffeautomat, men derimot en automat fylt til randen av overhyggelige, hvitelskende, überharmoniske interiørbloggeres ukronede favoritt på drikkefronten: Pukka te. Økologisk, selvfølgelig. All maten vi får der nede i Undergrunnen er økologisk og kokket av Fotballfrue og dermed kjemisk renset for det som smaker godt, altså karbon-og hydrogenholdige sukkerforbindelser. Og ikke nok med det; for hver bidige bit man skal ta må man først høre på lange besserwisserhistorier om økologisk lavkarbomats uendelige mange fortrinn foran "normal" mat. Den økologiske maten er, selvfølgelig, som seg hør og bør - proppfull av skumle gjærsopper som gir deg problemer med tale - og gåevnen, men jævlig sunt, det er det. Og den økologiske maten kommer alltid i bittesmå porsjoner fordi denne driftsmåten ikke gir rom for store avlinger, og følgelig blir man aldri mett på dette stedet. Til og med kabareten og de overkokte frossengrønnsakene er helvetes økologiske.
Videre går man til jobben, hvor man blir belemret med et kjedelig Sisyfos-arbeide som (selvfølgelig) ingen ende vil ta. Nesten som i mitt jordiske liv. Og det florerer med unnasluntrere. Disse kollegene med kronisk behov for å ta en røyk eller en privat telefonsamtale, og som åpenbart har treig avføring siden de tilbringer timesvis på toalettet, som igjen resulterer i at du må gjøre jobben for dem. Supert. Alle datamaskinene i Helvete låser seg så fort man prøver å gå inn på dem, og når man tilkaller IT-avdelingen, blir man tvunget til først å høre på en times plapring om servere og brukergrensesnitt og Java og tunneling og fandens oldemor - før vedkommende oppdager at alt som er feil, er at du har glemt å stikke inn kontakten. Etter at du har tilkalt PC-hjelp, må du bruke gudsjammerlig mye tid på å fylle ut et avviksskjema som du senere må ta til en ekstrembyråkrat som skal lese det sakte, bokstav for bokstav, og også gjerne speilvendt og bak-fram, før han eller hun setter en masse betydningsfulle stempler på det og ber deg ta det videre i hierarkiet. Snøft.
Det er dags for å gå på toalettet. Og det første man møter der, er en doring som er feilplassert. Altså er den i intim kontakt med dolokket, og ikke porselenet. Tydeligvis mange menn her nede hos Beelsebub. Når du skal pusse den glisne tannrekken din, oppdager du også at disse mennene klemmer midt på tannkremtuben og ikke bak, som riktig er. Fyttikatta, for et bikkjeliv. Best å gå ut til Hellmobilen og kjøre seg en tur for å få tankene over i andre baner. Men der blir jeg bare møtt av en gresselig irriterende parkeringsvakt som noterer og tar bilder av kjerra og kommer med overbevisende argumentasjon for hvorfor du skal tildeles x-antall-hundringser i bot for å ha parkert litt inn på den hvite stripa. Sukk. På tide å ta kvelden foran TV-boksen. Som i kveld, akkurat som samtlige andre kvelder, kun inneholder gamle episoder av Teletubbies, Drømmehagen og finsk fjernsynsteater fra 70-tallet. Kun avbrutt av gigant-TVens nitidige skurring og flimring, og den glimrende retorikken til alle Frp'erne som har havnet her nede (samtlige) og mener at grunnen til at Helvete er så lite velfungerende, er alle de _mørkhudede_ innvandrerne Gammel-Eirik har åpna portene for den siste tiden.
Det var tilstandsrapporten fra mitt Helvete, folkens. Noen verre?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar